Stortingspresident Masud Gharahkhani avsluttet sin korte tale ved Stortingets høytidelige åpning tirsdag med bønnen «Gud bevare Kongen og fedrelandet».

Med de rikspolitikerne som velgerne har utstyrt Norge med, trengs det sannelig bønner om allmektig hjelp for å bringe landet på rett politisk kurs.

Kong Harald avsluttet på tradisjonelt vis trontalen med bønnen «Gud velsigne Stortingets arbeid». Ja, guddommelig velsignelse – det er noe Stortinget virkelig trenger!

Med henvisning til de mange skandalene som medlemmer av Stortinget og regjeringen har viklet seg inn i, fremholdt stortingspresidenten: «Vi skal ikke være annerledes enn dem vi representerer».

Men det er nettopp dét Stortingets medlemmer er! Det store flertallet av stortingsrepresentanter har akademisk utdanning. I folket – «dem vi representerer» – utgjør akademikerne derimot bare et mindretall. Dette er en alvorlig demokratisk utfordring.

Her ligger en del av forklaringen på det stadig mer sviktende tillitsforholdet mellom de styrende og de styrte som har fått utvikle seg over tid. Stadig flere med sete på Løvebakken eller i regjeringen er utdannet ved de samme universitetene. De omgås folk med samme bakgrunn, snakker det samme politikerspråket og har samme tilnærming til spørsmålene. Språkbruk og argumentasjon er ofte så lik at en ikke kan høre om vedkommende representerer SV, MDG, Venstre eller Høyre. Klimapolitikken er et eksempel hvor kommunister og Høyre-folk har samme språkbruk og konklusjoner.

Denne spaltisten har fulgt godt med i norsk politikk i over 60 år. Tidligere hadde folkets valgte et liv utenfor politikken. Nå er de blitt yrkespolitikere. Vi har fått en egen politikerklasse. Politikk er blitt en karriere. Erna Solberg og Ine Eriksen Søreide har aldri vært i alminnelig arbeid. Ikke Anette Trettebergstuen og Tonje Brenna heller. De har levd av politikken hele livet etter at de var ferdig med utdanningen.

Det sier seg selv at det skaper avstand mellom velgere og valgte når de siste mer og mer ter seg som en yrkesgruppe. Politikk blir en bransje. Og når Norge er blitt et så rikt land, tenker vel stadig mektigere politikere som så at de må ha noe ekstra igjen. Her finner vi kimen til skandalene om pendlerboliger, en godtgjøring på det dobbelte av det velgerne tjener i gjennomsnitt, og en holdning til virkeligheten som tyder på at det gjelder andre regler og rammevilkår for politikere enn for alle andre. Og så blir det ikke lenger galt å gi viktige oppdrag og fete embeter til nære venner.

Der politikk tidligere sprang ut av et kollektiv, er politikk nå mer og mer blitt et individuelt foretak hvor politikken er blitt et velavlønnet alternativ til å ta seg arbeid.

Politikk blir mer og mer en vare, noe som omsettes i et marked. Velgerne er blitt kunder, politikerne er tilbydere, produsenter og selgere. Politikerne formidler bare unntaksvis et ideologisk basert budskap. De fremfører en innstudert lekse med fraser og talepunkter.

Og så har vi fått et samrøre mellom politikk, medier og påvirkningsindustri hvor journalister, lobbyister og alskens kommunikasjonsrådgivere opererer side om side. Politikk er blitt et spill med hyppige rolleskifter. Når Jonas Gahr Støre trenger en medarbeider, går han ikke til fagbevegelsen eller Arbeiderpartiets grunnplan. Han går til et PR-byrå som First House. Slik blir det vanskeligere å forstå hvem som er hvem og hvilke interesser som egentlig frontes.

Vi har over tid fått en selvsentrert politikerklasse med fokus på egne prioriteter, som ofte atskiller seg fra det folk er opptatt av. Undersøkelser viser stadig økende skepsis til elitenes forstillinger om menneskeskapte klimaendringer. Norge er det landet i Vest-Europa med lavest tilslutning til behovet for «grønt skifte». Likevel pøser makthaverne på med stadig nye milliarder til virkningsløse klimatiltak – samtidig med at hundretusener lever i utrygghet for om de har nok til mat på bordet. Gråtkvalte mennesker i kø foran matstasjoner får ikke elitene bort fra å prioritere sine egne favorittsaker. Klima trumfer mat til fattigfolk. Selvopptatte eliter vet best hva som gagner folket.

Einar Gerhardsen hadde som statsminister et par statssekretærer, men ingen kommunikasjonsrådgivere. Den gangen var Ap’s politikk selvforklarende. Jonas Gahr Støre trenger ti statssekretærer og ni informasjonsfolk – uten at det øker folks forståelse for partiet.

En egen politikerklasse hvor politikk er karriere og levevei, og som etterlater et inntrykk av at politikk er en salgsvare og at andre regler gjelder for de politiske elitene enn for folk flest, gjør at velgerne havner i et utenforskap og får en følelse av at det ikke har betydning å delta ved valg.

Den lave deltagelsen ved kommunevalget bør tjene som et alvorlig varsel.