I annen halvdel av september avholdt Norske Billedkunstnere (NBK) nyvalg av medlemmer til Den Nasjonale Jury og Norske Billedkunstneres stipendkomite. Førstnevnte jury tar seg hovedsakelig av Høstutstillingen, mens stipendkomiteens medlemmer innstiller til Statens kunstnerstipend (Kulturdirektoratet), samt en rekke andre fond og pengesekker som holder liv i sultne kunstnere. NBK har 3166 stemmeberettigede kunstnere, men bare 798 av dem avga stemme ved valget. Det vil si ca. 25,2 prosent.

Hvorfor så få deltok i valget og på det vis unnlot å markere solidaritet og egeninteresse kan man jo lure på. Når nærmere 75 prosent av medlemsmassen dropper å delta så har det nok sine grunner. Av lang erfaring vet de at fordeling av stipendier og andre støtteformer ikke er basert på kvalitetsvurdering, men av utenom-faglige årsaker, som for eksempel vennskap, gjentjenester, politisk favorisering eller annen ideologisk forankring. I tillegg kommer et overordnet mangfoldskrav og en rigid geografisk fordeling.

Vi så jo det tydelig på årets Høstutstilling der 90 prosent av de utstilte objektene manglet enhver kunstnerisk kvalitet. Dette til tross for at de valgte jurymedlemmene i prinsippet skulle være høyt kvalifiserte til å vurdere søkerne. Men det er altså i prinsippet, som i praksis, det vil si utstillingsmaterialet, ikke på noen måte bekrefter en kvalitetsvurdering. Noen annen måte å bedømme jurymedlemmenes faglige kvalifikasjoner på finnes ikke.

Her ville det selvsagt ha hjulpet om jurymedlemmene ga en begrunnelse, men når det gjelder juryens kunstneriske avgjørelser så heter det i vedtektene at de ikke må begrunnes eller kan overprøves. Kunstneriske vurderinger i faglige juryer og utvalg foregår altså i det skjulte. Det kalles fagfellevurdering, en prosedyre som er vanlig ved universiteter og i forskningsmiljøer, men her er åpenhet og faglig diskusjon om vurderingens premisser, prosesser og konklusjoner en forutsetning for fagfellevurderingens gyldighet.

Slik er det ikke på kunstens område. Her må fagfellevurderingen være hemmelig og uten etterprøvbar begrunnelse. Med tanke på at de kunstneriske juryer og utvalg fordeler millioner av kroner i stipendier og annen støtte, virker det suspekt at det hverken gis tilgjengelige begrunnelser for tildeling eller avslag. De fagorganiserte kunstnerne har her enerett og full kontroll over de statlige bevilgninger til trengende kunstnere, og det uten at giverne, det vil si politikerne, har noe de skulle ha sagt.

Kunstnerorganisasjonene har nemlig vært så smarte at de har innført et prinsipp om «armlengdes avstand» mellom kunsten og politikken. Det handler nemlig om kunstens autonomi og frihet, som om kunsten står i en særstilling i forhold til andre gyldighetsområder, heri inkludert politikken. Kunstnerne har aldri skjønt at kravet om autonomi og frihet også gjelder vitenskapen og moralen/politikken. Hvilket innebærer at de to nevnte gyldighetsområdene i prinsippet også har krav på armlengdes avstand.

Når kunstnerorganisasjonene pukker på dette prinsippet som noe særegent for kunsten, så har de ikke skjønt hva autonomi og frihet innebærer i en samfunnsmessig kontekst. De tror kunsten står i en sosial særstilling og kan kreve særbehandling i statlig støtte og fordekt fagfellevurdering. Prinsippet om armlengdes avstand og den kunstnerisk ubegrunnede fagfellevurderingen vil i det lange løp undergrave hele kunstfeltet. Her spiller de på lag med kapitalkrefter i den internasjonale kunsthandelen som på sitt kyniske vis dekonstruerer både kunstens autonomi og estetiske verdier.