Rafael (1483–1520), «La disputa del sacramento», Vatikanmuseet.

¹ Hvem trodde budskapet vi fikk?
Hvem ble Herrens arm åpenbart for?

² Han skjøt opp som en spire for hans ansikt,
som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på,
ikke et utseende vi kunne glede oss over.

³ Han var foraktet, forlatt av mennesker,
en mann av smerte, kjent med sykdom,
en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.

⁴ Sannelig, våre sykdommer tok han,
våre smerter bar han.
Vi tenkte: Han er rammet,
slått av Gud og plaget.

⁵ Men han ble såret for våre lovbrudd,
knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred,
ved hans sår ble vi helbredet.

Jesaja 53, 1–5

Vi lever i en tid hvor det er lett å miste motet og føle redsel for framtiden.

Nyhetene fra Sverige blir stadig verre. Nå skal også militæret settes inn mot kriminelle, det vil si mot egne innbyggere. Vi vet alle hva det i prinsippet innebærer. Samtidig er de fleste opptatt av at det er forskjellene som skaper kriminaliteten og oppløsningen av samfunnet. Den svenske forfatteren Jens Lapidus advarer mot at landet har fått en ny underklasse, og at årsaken til problemene ligger der.

Løsningen på dagens problemer er blitt troen på inter­seksjon­alitet, det vil si hvordan makt­forholdene mellom ulike sosiale kategorier som kjønn, rase, etnisitet, religion, sosial klasse, funksjons­evne og seksuell orientering virker sammen og påvirker personers leve- og livsvilkår. Selv regjeringen Solberg la en slik morderne utgave av marxismen til grunn for sitt arbeid for LHBTIQ-bevegelsen. Uten at vi synes å være klar over det, har vi fått en ny form for rasisme. Vi aksepterer at de som står lengst nede i det sosiale hierarkiet, tyr til vold mot uskyldige mennesker. De vet nemlig ikke bedre, men vi tror at med såkalt sosial rett­ferdighet vil alt bli bra og de undertrykte satt fri.

Vi vet at det ikke er slik. Vi vet at påstander om utenfor­skap og økonomisk underklasse ikke er tilstrekkelige årsaker til vold, kriminalitet og opprør. Mennesket er nemlig langt mer avansert i sin sjel enn som så. Venstre­sidens forvrengte virkelighets­forståelse gir ingen hjelpemidler i møte med mennesker som tror på noe helt annet enn oss selv, selv om de faller utenfor økonomisk. Men når vi hører vi på dagens politikere og MSM er det som å høre ekkoet fra Karl Marx. Vi har glemt hva det vil si å tenke selv. Ingen stiller spørsmål om den virkelighets­forståelsen en slik materialistisk og norm­kritisk holdning forutsetter. Det gjør mennesket til programmer­bare roboter.

Kristendommens budskap er av et helt annet slag, og enhver som tar seg tid til å studere vår overgang til kristen­dommen, vil bli slått av den kultur­endringen som fant sted. Et samfunn som var bygget på ære og hevn gikk sakte, men sikkert, over til et samfunn bygget på kjærlighet og tilgivelse, eller som tidligere kulturminister Lars Roar Langslet beskriver i sin bok Olav den Hellige:

«Sagaen taler om det store sedskiftet setter St. Olavs lov. Moral­normene, og etter hvert også sinnelaget, blir mildere og humanisert. Barm­hjertighet får høyere status enn brutalitet. Det utløser også en tydelig individual­isering. Under kristen­dommen blir menneskene frigjort fra den totale binding til ætten. De oppnår egenverdi og utvikler egen­bevissthet som selv­stendige individer.»

Det er interessant å legge merke til hvordan dagens politikere, som hevder å tale individets sak, i sin ateisme mister evnen til å anerkjenne oss som selv­stendige individer. For når svaret på våre problemer er integrering og arbeids­­plasser, vitner det om knefall for et menneskesyn som hviler på materialismen. Vi har sluttet å se på innvandrerne som selv­stendige individer med ansvar for egne valg, og vi tror vi gjør dem en tjeneste, men faktum er at det gjør oss alle til slaver.

Sverige vil aldri klare å løse sine problemer med økonomiske virkemidler. Hva vi er vitne til, er en kultur­kollisjon som minner om den som fant sted på Island før år 1000 e.Kr. Landet var delt i to leirer. Det var tale om å dele landet i en kristen del og en for de som holdt seg til de gamle gudene.

Da sa Torgeir fra Ljosavatn, en av lederne for hedningene, at dersom de delte loven i to, ville de også ødelegge freden. Han bestemte derfor at alle de som ikke var kristne, han selv inkludert, skulle la seg døpe og samlet gå over til kristen tro for på den måten å bevare nasjonen.

Utviklingen i Sverige, og i Vesten forøvrig, bør vise oss at troen på at vi kan bevare freden ved å akseptere ulik tro, inkludert religioner som gjensidig utelukker hverandre, og som bygger på ulik virkelighets­forståelse, ikke er holdbar. Freden er nemlig ødelagt, og samfunnet er i ferd med å gå til grunne. Historien fra Island er derfor stadig like relevant. Det er ikke økonomiske forskjeller som er den virkelige utfordringen, det er ulike virkelighets­forståelser som skaper konflikter.

Avkristningen av vår kultur har mange konsekvenser, men det var ikke mange som forutså at troen på individets eget ansvar ville følge med i dragsuget.

Kristendommen og troen på han som ble såret for våre lovbrudd og knust for våre synder, er stadig like relevant, også i politisk sammenheng.

God søndag!