To sprengte boligbygg, et drap og forslag om innføring av «akuttskoler» for elever som ikke kan gå på en vanlig skole uten å true og banke opp lærere og skolekamerater. Det er et utvalg av den svenske nyhetsstrømmen i løpet av én enkelt dag.
Dette er ikke nyheter delt på en «høyreekstrem side» med en agenda for å vise hvor elendig alt er i Sverige, men hos Sveriges Television, det skattefinansierte stats-tv, som tvert imot gjør hva de kan for å opprettholde illusjonen om Sverige som det fredelige «Landet lagom».
Jeg flyttet fra Sverige til Norge i 2021, hovedsakelig fordi jeg var lei av å bo i et land hvor volden øker måned for måned, uten at noen en gang prøver å snu trenden. Et land hvor politifolk sitter lammet i politibilene sine mens maskerte gjerningsmenn kaster store steiner mot bilene for å prøve å knuse vinduene deres, et land der helsevesenet har gått fra verdensklasse til nesten ikke-eksisterende, hvor stadig flere studenter går gjennom hele skolesystemet uten å lære å lese og regne.
Jeg jobber som frilansskribent, og så lenge jeg har internettilkobling, kan jeg gjøre det hvor som helst i verden. Jeg har ingen barn og var nettopp blitt foreldreløs, så ingenting hindret meg i å emigrere. De fleste har ikke den muligheten, og selv om de har det, er det ikke lett å selge alt man eier, pakke bilen og reise. Jeg kunne ha blitt i Sverige noen år til. Kanskje ikke i forstadskommunen til Stockholm der jeg bodde, men jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok sjansen og flyttet ut av Sverige i stedet for å flytte rundt der til det ikke lenger er mulig.
At jeg havnet her, skyldes at jeg alltid har likt Norge. Jeg setter pris på norsk kultur, bøker, filmer, tv-serier og ikke minst språket, og føler at jeg har blitt tatt imot med åpne armer. Min frykt for at jeg skulle bli holdt ansvarlig for at svenskene slapp tyskerne gjennom Sverige under andre verdenskrig, var helt ubegrunnet. Jeg trengte ikke engang å svare for drøye uttalelser fra representanter for «storebror», og dem er det nok av. Nordmenn høres ut til å ha et positivt syn på svensker, mye mer positivt enn mitt eget syn på svensker.
Nordmenn vil imidlertid ikke ha «svenske tilstander». Alle ser ut til å være enig om at utviklingen i Norge ikke må følge den svenske. «Ola og Kari Nordmann» er ofte veldig tydelige på dette når jeg snakker med dem, men politikerne sier det også, sist justisminister Emelie Enger Mehl. Men hva betyr dét? Jeg tror ikke nordmenn generelt forstår hva som har skjedd med Sverige, og at det ikke er gitt at det kan unngås her. Jeg flyttet ikke fra Sverige fordi det er litt tøft der akkurat nå, jeg flyktet fordi jeg tror landet er tapt i overskuelig fremtid, kanskje for alltid!
Det var en tid da selv svenske politikere var klare på at de ikke ønsket det som i dag kalles «svenske tilstander». Men et land må klare å ta imot litt innvandrere, mente de, og da problemene økte, bestemte alle partier, fra høyre til venstre, at dersom integreringen blir litt bedre, vil nok de nye innbyggerne bli en del av fellesskapet. Integreringen ble aldri bedre, men innvandringen fra Midtøsten og Afrika økte år etter år, og har fortsatt med det, uavhengig av regjering. Slik som i Norge?
Jeg oppfordrer alle nordmenn til å skumme igjennom den svenske nyhetsstrømmen med jevne mellomrom, og så bør du spørre deg selv hva du kan gjøre for at dette ikke skal være Norge om fem, ti eller tjue år. Kort tid etter at jeg kom til Norge, sendte VGs Krimpodden, en ekstrasending på grunn av at det var to drap på under en uke. To drap, i hele Norge!
Forrige uke var det to drap i min gamle hjemkommune, som har færre innbyggere enn Tromsø. Det var et par notiser i dagspressen, men de blir fort glemt på grunn av nye drap, bombeangrep og gruppevoldtekter.
Jeg elsker det nye landet mitt. Jeg vil alltid være svensk, men jeg spiser brunost, går på tur og er fast bestemt på å lære norsk så godt at ingen kan høre forskjell på meg og en innfødt. Jeg håper å leve halve livet mitt her, men frykter at nordmennene ikke skjønner den sanne betydningen av «svenske tilstander». I så fall må jeg kanskje flykte igjen. Jeg sørger allerede over det gamle landet mitt, jeg ønsker ikke å sørge over mitt nye.
Micke Larsson, flyktning i Norge
Les og se også:
Dagsorden 28. september: Migrasjonen er en eksistensiell utfordring
Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»! Du kan også kjøpe den som e-bok.
