Etter en lang dvale dukker stadig flere artikler om «tidsklemma» opp i norske medier. Man kan mistenke at dette er en skinnmanøver, for å trekke oppmerksomheten vekk fra de reelle problemene politikerne har skapt for norske familier.

Nylig skrev Document om en mann som var utslitt av foreldremøter, vedbæring og andre gjøremål. I hans situasjon virket problemene selvpåførte. Da er det ikke så lett å føle empati.

Begrepet «tidsklemma» gjenoppstår og har blitt woke

Men at en firebarnsmor sliter er mer forståelig.

Maria Nordø Jørstad har fire barn, en gutt på syv år og trillinger på fem år. Frem til nå har hun ikke kunnet jobbe 100 prosent i en normal åtte til fire-jobb, forteller hun til VG.

Det sier seg selv at å få trillinger skaper store utfordringer. Hittil har hennes ektemann Anders sin fleksible hjemmekontor-jobb gjort det mulig for familien å løse problemene. Men allikevel er det noen små ting som skurrer også i denne saken.

Firebarnsmoren omtaler seg selv som feminist. Hun har derfor sannsynligvis støttet kampen for at ungene skal vokse opp i barnehagen slik at mor kan jobbe.

– Jeg vil ikke være en hjemmeværende mor, jeg vil være med i arbeidslivet. Jeg har alltid sett for meg en karriere utenfor hjemmet, men det er veldig vanskelig å kombinere med små barn slik arbeidslivet er lagt opp nå.

Med to og en halv times reisevei til sammen til og fra arbeidsplassen blir det lite tid til barna.

– Jeg kommer hjem klokken halv seks, seks hver dag. Og får ikke hentet i barnehagen. Følelsen av å tilbringe lite tid med barna er trist. Dette vet jeg gjelder flere, og det funker ikke.

Derfor ønsker Jørstad sekstimersdagen velkommen. Jørstad har som selvutnevnt feminist trolig også støttet den omstridte tredelte permisjonsordningen, hvor far må ta minst en tredjedel av permisjonen. Dette øker selvsagt presset på mødre med barn under ett år.

Psykolog og småbarnsmamma Charlotte Mjelde ønsker seg et mer familievennlig arbeidsliv. Dette vil blant annet forebygge sykemeldinger.

– Vi trenger større fleksibilitet for foreldre og familiene. Det er så krevende å være jobbende småbarnsforelder, og for å forebygge sykmelding må det en endring til. Små barn trenger mye kontakt og nærhet, og mye tettere oppfølging enn et større skolebarn, sier Mjelde til VG.

– Jeg mener også at flere bør tilby kortere arbeidsdager. Mer spesifikt sekstimersdager, og det bør gjelde for barn i barnehage også.

Sekstimersdagen er faktisk mulig. Mange småbarnsforeldre velger å jobbe noe redusert mens barna er små. Dette er mulig på de aller fleste arbeidsplasser.

Problemet er at disse ønsker seg en sekstimersdag med samme lønn. Regningen for dette må da sendes til noen andre. Dette i en periode hvor mange familier sliter økonomisk, selv uten små barn.

Sykemeldt

«Livets første høst som tobarnsmamma i full jobb med pendling, amming og minimalt med søvn går ikke akkurat dritbra. Jeg har jo så lyst til å få til alt sammen».

Dette skrev den såkalte influencer Merete Gamst på sin Instagram. Hun er sykemeldt på grunn av betennelse i skulderen og symptomer på stress og utbrenthet.

– Det er noe som er skambelagt med å si at «nei, jeg fikser ikke dette, jeg er sykemeldt». Mange har blitt oppdratt til å være flink pike som skal mestre alt, spesielt etter at man får barn.

– Mammarollen i seg selv er altoppslukende – jeg blir helt overveldet over alt jeg skal rekke i løpet av en dag både på hjemmebane, men også på jobb. Tiden strekker ikke til, sier Gamst.

Gamst er kritisk til den tredelte permisjonsordningen, som førte henne tilbake i arbeid da den yndste datteren var syv måneder gammel.

– Jeg opplevde at det var for tidlig, samtidig kunne vi ikke ta ulønnet permisjon, som jeg vet at mange gjør i dag selv om de ikke har råd, sier hun.

Noe er grunnleggende feil, og man burde stoppe opp litt og vurdere hvordan man kan gjøre det enklere å oppdra en familie mens man beholder helsen og livsgleden.

Det BURDE være bedre ordninger for småbarnsfamilier, særlig en firebarnsmor. Men de vil ha i pose og sekk, liksom. Skal man prioritere småbarnsfamiler (noe jeg mener) så må man nedprioritere noe annet.

Det er egentlig hårreisende at mine foreldre med tre barn kunne klare seg godt på en inntekt, med fin nybygd enebolig med to måls tomt på Jessheim da jeg vokste opp. Nå har feminismen ført til at alle skal jobbe fordi likestilling, barnas behov nedprioriteres, og velferdsstat, bistand, innvandring og klimapolitikk raserer norsk økonomi.

Ungarn har satset hardt på å øke fødselsraten. Metoden er at de tilbyr store tilskudd til alle ektepar som får barn. De som får fire barn slipper å betale skatt resten av livet.

Dette ble av enkelte svenske politikere omtrent omtalt som høyreekstremt, nesten fascistisk. Svenskene ville heller at Ungarn skulle ta imot muslimske innvandrere i stedet for å sørge for å føde egne barn. Det er jo metoden som har skapt en så stor «suksess» i Sverige, og Norge følger i det samme idiotiske sporet.

Vi kunne finansiert en lignende ordning i Norge, bare ved å redusere litt av bistandsbudsjettet. Men dette kommer aldri til å skje. Ingenting er viktigere for norske stortingspolitikere enn å redde verden.

Samtidig får man en viss følelse at dette gjenoppståtte fokuset på tidsklemma er en skinnmanøver. Kanskje statsmediene ønsker at leserne skifter fokus fra alle de andre krisene politikerne har påført oss.

Problemene til de to kvinnene er reelle, ikke misforstå. Det er faktisk slitsomt å få barn, og det er en tragedie at norske familier med gode lønninger er avhengig av at begge foreldrene jobber, særlig siden det ikke var slik for noen få tiår siden.

Norge har blitt et styrtrikt land, men dette er penger staten disponerer og sløser bort. Vi vanlige folk blir kun fattigere, og fra kablene åpnet har bevegelsen mot mer fattigdom og dårligere kjøpekraft virkelig eskalert.

Slik forfaller en nasjon. Vanlige folk får som vanlig regningene og lidelsene i fanget.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!