Jurij Zhivago (Omar Sharif) er til avhør hos bolsjevik-kommandant Pavel Strelnikov (Tom Courtenay) i David Leans filmklassiker «Doctor Zhivago» (1965). Stillbilde: Movieclips / YouTube.

Norge er inne i en løpsk karusell av farlige samfunns­eksperimenter: Alt skal endres og omstilles i ekspressfart, og et nytt samfunns­fundament skal på plass basert på digitalisering, over­nasjonalitet, klima­politikk, energi­omstilling, bærekraft­mål, innvandring, mangfold, inkludering, utfalls­likhet og fantasi­økonomi. Ingen skal føle seg utenfor, all debatt skal foregå i en liten boks av falske forutsetninger, og enhver som føler seg krenket, skal få all oppmerksomhet.

En nøkkelfaktor for å lykkes med slike kollektive samfunns­revolusjoner, er at det er «umoralsk å tvile». Alle må tenke likt, alle må være enige, eller i det minste likegyldige, og ingen må skape «uro». Det virker, for mennesket er et flokkdyr. Men selv om alt er stille på overflaten, betyr ikke dét at alle er enige. Derfor er det viktig at alle blir holdt i ørene av moralske «førings­offiserer» – noen få utvalgte og selv­utnevnte moralens voktere som har makt til å styre de mange mot «riktige meninger». Dette menings­politiet har full anledning til å bli ufine og hatske mot enhver som ytrer et snev av bekymring og tvil over de voldsomme omveltningene vestlige land er inne i.

Maktmoralister er overalt i samfunnet vårt og vokter det offentlige ordskiftet nøye, samtidig som de er kledelig indignerte over moral­politiet i Saudi-Arabia og Iran. Det finnes store og små selskaper og organisasjoner hvor de uten hemninger angriper ethvert tegn til kritikk, tvil eller opprør rundt bærekraft­mål, klima­krise, islamisering, rase­politikk, batteri­biler eller grønt skifte.

Du har slike vaktbikkjer rundt deg på jobben. De er ikke mange, men de har makt. Derfor går praten i stillhet rundt kaffe­maskinen i stedet for offentlig. Alle vet at ledelsen er på vakt­bikkjenes side, og varsling kan koste deg både jobb, forfremmelse og karriere. Det gir moralistene et psykologisk overtak ved å fremstå som i flertall, selv om flertallet ler av dem bak ryggen deres.

Slik fortsetter ferden inn i moralens stadig smalere blindvei, drevet av en liten minoritet av ekstremister som får alle til å tro at de er i stort flertall og at det hersker konsensus. Slik fungerer menneskelig samfunns­psykologi under masse­hysteri. Den som ikke er med, er mot, og er derfor fritt vilt.

Hele Norge i støpeskjeen med samfunns­eksperimenter og store visjoner

Jeg får ofte spørsmål fra folk som lurer på hvordan Nei til EU-nasjonen Norge kunne ende opp i EU med høye strøm­priser, ekstreme kostnader for masse­innvandring, vindkraft vi ikke trenger, drivstoff­priser på 25 kroner, renter på 6 prosent, 14.000 enveis­direktiver fra EU-imperiet, 29 prosent folkevekst på 30 år, grønne aksje­svindel­bedrifter, avgifts­frie luksus­biler til rikfolk, papp­sugerør gjennom plast­lokk og eksploderende matpriser. Svaret mitt er alltid det samme:

Massehysteri drevet av moralsk gruppe­press.

Vi har fått vaksine­tvang som angivelig var helt frivillig hvis du våget å stå imot. Vi har fått respektløs overtro fra ørkenstrøk som forlanger respekt, natur­raserende vindmøller som skal redde naturen, stamme­samfunn som skal skape et nytt samhold, hullete veier i en oljenasjon avhengig av asfalt, og verdens største offentlige sektor, som trenger stadig flere og flere konsulenter for å få jobben gjort.

Hverdagen blir dyrere og dyrere, til tross for at olje­formuen tilsier at det motsatte skulle skje. Likevel er over halvparten av velgerne totalt uvitende om problemene, og fortsetter med selv­skadingen fordi «vi har det jo så godt i Norge», uten å tenke på hvor det faktisk bærer.

Samtidig har vi en jålete maktelite av inkompetente broiler­politikere i så tett samrøre med private nærings­interesser at du ikke lenger kan se hvem som er hvem. De bruker samfunnet som selv­utviklings­prosjekt og offentlige penger til å gjennomføre sin personlige aktivisme, bedriver pendler­­bolig­juks, triksing med reise­­regninger, snyter på skatten, er habilt inhabile og begår innside­­handel fordi «alle andre gjør det». Det er nemlig lov å jukse – det er bare ikke lov å bli tatt.

Ikke en konspirasjons­teori, men en konspirasjon

Alt dette gjør at politikere og direktører trenger en stadig økende hær av PR-rådgivere som forteller alle hvor flinke sjefene er. Det er jo nettopp derfor halvparten av velgerne er totalt uvitende om problemene, men snart vil også de evige optimistene få smake resultatene av denne galmanns­politikken – ingen vet hva den vil koste, og ingen vet hvor den vil bringe oss.

Én ting er sikkert: Dette skjer ikke tilfeldig, for Norge er faktisk politisk styrt: Resultatene du observerer og opplever, er ønsket, og kunne naturligvis vært stoppet hvis partiene hadde ønsket det. De som styrer, bryr seg imidlertid ikke problemene de lager, fordi de har sikret seg selv og sine. Derfor har de råd til å tro på at dagens politikk skal ende opp i noe grønt, bære­kraftig, lønnsomt og fantastisk. Basert på absolutt ingen andre fakta enn «store visjoner og hårete mål».

Men akk: For å nå fremtidens nyreligiøse, grønne paradis, må vi imidlertid igjennom en «vanskelig omstilling» eller en «periode med uro» og «lære oss å lide», mens politikernes grandiose «omstillings­planer» og økonomiske eksperimenter følger statlige «femårs­planer» og «kultur­revolusjon» mot 2030. Og nei: Bærekraft­målene er ingen teori. De er en konspirasjon, med egen nettside og eget budsjett.

For i 2030 skal det magiske skje: Da skal ting være i rute. Og etter neste politiske «femårsplan» mot 2050 skal et strålende nytt Europa stå ferdig: grønt, fossil­fritt, elektrifisert, rikt, mangfoldig, moderne og vellykket, med både klimaet, været og islam under kontroll, med alle mennesker i samhold mot en felles grønn fremtid – for dét har jo lykkes så mange ganger før i historien.

Det du opplever nå, er bare litt lovet «ruskevær» på vei mot Shangri-La

Ingenting kan gå galt med omstillingen av Europa til mangfold, bærekraft og lykke. Det politikerne jobber for og lover deg, er imidlertid nøyaktig samme narrativ som samtlige sosialistiske revolusjonære har lovet sine undersåtter siden 1917. Og gjennom 100 år er dette forsøkt 100 ganger i 100 land, og det har endt med forferdelse nøyaktig 100 ganger. Fra Sovjetunionen til Venezuela.

Og for å holde hele systemet oppreist og med ro i rekkene mens de «midler­tidige tilbake­skrittene» rammer, trenger man vakt­bikkjer, kontroll­funksjoner som sørger for at alle fortsetter å gjøre som de er blitt fortalt; ingen diskusjon får slippe fri, og ingen dissidenter får makt til å spre tvil med fakta. Dette er moralistene på nabo­kontoret. Vakt­bikkjene. De politiske førings­offiserene for den grønne revolusjonen. De ser deg og følger med på Facebook-siden din mens du ler av dem i taushet.

Et enormt nettverk av konsensus og makt

For alle fornuftige russere var det åpenbart at den russiske revolusjonen var på villspor allerede året etter, i 1918. Det samme med den franske revolusjonen året etter i 1790, Kina i 1948 og Venezuela i 2003. Og faresignalene fortsatte å bygge seg opp, med dårlige resultater kamuflert av god propaganda. Det samme skjer med «Build Back Better», revolusjonen vi er inne i nå:

Alle tall, fakta, observasjoner, prøver og forsøk viser at dette slett ikke går som planlagt eller lovet. Og jo lenger ut i grøfta dette bærer, desto mer må myndig­hetene stramme opp den politiske moralismen og kontroll­apparatet, mens lederne gir hverandre stadig flere miljø­priser for strålende innsats.

Visste du at «fakta­sjekkerne» i Norge, Faktisk.no, slett ikke er alene? De er deler av IFCN – International Fact-Checking Network, som ble lansert i 2015. Nesten over natten fikk alle europeiske land store redaksjoner av selv­utnevnte «uavhengige» «fakta­sjekkere» med store budsjetter. Før hadde vi nemlig debatt, menings­utveksling og forskjellige syn på saker og ting fordi det ikke fantes absolutte sannheter – og den slags må det bli en slutt på i det nye paradiset FN, EU og World Economic Forum (WEF) bygger i samarbeid.

Disse «fakta­sjekkerne» har ingen rett og ingen kompetanse til å avgjøre hva som er sant eller ikke. De er heller ikke uavhengige, men eid av store medie­aktører som ikke vil ha konkurranse fra frie medier, forfattere, bloggere eller nett­baserte gravere – gjerne i symbiose med offentlige penger fra politikere som heller ikke vil ha noen debatt eller konkurranse om sannheten.

Disse privateide fakta­sjekkerne har ingen integritet, intet mandat, ingen verdi og ingen demokratisk rett til å opptre som over­dommere i politisk debatt – og likevel tar de seg til rette i offentlig­heten som liksom-intellektuelle bøller mens de later som om de har avgjørende ord: Ugh, vi har talt. Fordi eierne deres betaler dem for det. De fungerer som sannhets­ministerium og er en anti­demokratisk trussel mot all debatt og det frie ord.

Fakta er sjanseløst i dagens politiske miljø

Fornuftige mennesker tror fakta er viktige. De tror at bare man legger frem fakta og empiri, så vil politiske aktører og deres medier si «å søren, vi tok feil, så la oss rette opp skaden». Ikke sant? Legg frem fakta, diskuter muligheter, juster kursen og stopp problemene før fe blir uhåndterlige – er ikke dét riktig prosedyre for å forme fremtiden? Nope. Wrong-o.

Ikke når revolusjonære krefter tar over for å «omstille» samfunnet til sitt eget ideal­samfunn, sammen med horder av migranter på jakt etter cash. Sannheten er at fakta ikke lenger har noen som helst betydning, og den påstanden kan sikkert Hege Storhaug og vitenskaps­panelet til Klima­realistene bekrefte: År etter år legger de frem advarsler, dokumentasjon og kostnader – basert på faktisk observasjon og offentlige registre. Det har ikke hatt noen som helst effekt. Tvert om har de blitt angrepet av moral­politiet, og de selv­utnevnte «fakta­sjekkerne» later som om varslerne ikke eksisterer.

Det sier seg selv at når Bjerknes­senteret, Nansen­senteret, Norsk Klima­stiftelse, NRK, TV2 og Bergens Tidende holder til i samme eksklusive kontorbygg i Bergen, er det hverken en tilfeldighet eller til ulempe for den politiske revolusjonen vi er inne i. Det blir lett å holde kontroll på de ansatte og informasjons­flyten ut til publikum når alle sitter samlet, så ingen tvil om revolusjonen får spre seg. Å gjøre Europa til et mangfoldig, inkluderende og fler­kulturelt null­utslipps­samfunn er nemlig et hellig oppdrag for de revolusjonære.

For dem er fakta, observasjon, matematikk og sannheten de farligste fiendene. Og jo dårligere revolusjonen går, desto flere anti­revolusjonære hoder må rulle. Dette kan bli virkelig stygt.

Kjøp Kents bok her!