Pål Nisja-Wilhelmsen er direktør for innovasjon, og mener «tidsklemma» er et gigantisk problem for norske foreldre. Samfunnet har skylden for alt han føler av stress og tidspress. Personlig ansvar er noe som avgikk med døden på grunn av woke.

Vi har skapt et samfunn som har grunnleggende feil. Noen må dra i nødbremsen snart.

Som vanlig er det selvsagt ikke han selv som skal dra i nødbremsen. I det sosialdemokratiske Norge skal Staten løse alle problemer, virker det som.

I vårt moderne samfunn finnes det en ubehagelig sannhet som gnager i bakhodet på oss alle: Livet vi har skapt, er ofte en konstant jakt på tid vi ikke har.

Han spør: Har vi valgt denne tidsklemma selv, eller er vi tvunget inn i den? Er vi en del av de som tvinger andre?

Personlig har jeg aldri forstått begrepet tidsklemma. Det handler vel om prioriteringer? Nisja-Wilhelmsen, som altså er direktør for innovasjon og utviklingsredaktør i Nettavisen burde vel strengt tatt være i stand til å prioritere?

Men det virker ikke slik, ut fra hva han skriver.

Dette spørsmålet blir spesielt relevant når det tredje smørbrødet i den fjerde matpakken du må forberede for barna blir lagt i sekken, og du stresser for å rekke jobb etter å ha levert dem på skolen eller i barnehagen.

Barn som går i barnehagen må selvsagt leveres, det er en utfordring for en del foreldre jeg ikke undervurderer. Men hvorfor må man levere barn i skolen? Hvis man bor i grisgrendte, røykfylte bergsprekker på Vestlandet, så kanskje. Men jeg regner med en direktør og redaktør i Nettavisen bor i Oslo, og da er skoleveien kort.

Mine barn gikk alene til skolen fra første skoledag. Det er riktignok bare noen få hundre meter, men jeg vet at andre foreldre fulgte dem godt ut i 2. klasse.

Barn bør etter min mening lære å rydde opp etter seg fra omtrent 3-årsalderen. Småting, som å sette inn tallerkenen i oppvaskmaskinen.

I skolealder bør barn være i stand til å lage sin egen matpakke. Lager de en brødskive for lite på onsdag, så lærer de kanskje av dette, slik at de smører en ekstra brødskive torsdag. Hvis ikke, så skjer det ingenting katastrofalt. De dør ikke av sult av å være sultne i en time eller to.

Det er ikke lærerens ansvar at våre barn skal bli noe i nærheten av balanserte voksne. Så mellom middag, tannpuss, støvsuging, trening, dugnad, foreldremøte og betaling av regninger skal vi oppdra barna. Lære de om de store spørsmålene i livet.

Selvsagt er det ikke lærerens ansvar å oppdra ungene våre. Men hva om vi foreldre lærer ungene våre å pusse tenna selv? Hvorfor skal vi møte opp på hver eneste trening? I min nokså lange idrettskarriere opplevde jeg aldri at noen foreldre var til stede.

Foreldremøte? Jeg ser foreldre som møter opp med både far og mor på dette sludderet. Jeg boikotter foreldremøter, de er komplett meningsløse og slike ting gidder jeg ikke å kaste bort tiden min på.

Har dog møtt opp én gang, etter krav fra min kone, men kravet var basert på noe konkret, et problem på skolen hun mente jeg burde ta opp.

Betale regninger? Hallo! Er dette krevende for en innovasjonsdirektør?

Hva gir dette oss? Stress, tidspress og et konstant løp mot klokken, hvor målet er uklart, men presset er overveldende.

Alt dette er noe man påfører seg selv. Man trenger faktisk ikke å føle stress og tidspress, hvis man prioriterer riktige ting. Ta heller å droppe å bære ved til peisen hele tiden. Peis er koselig, men hvis det fører til stress bør man kanskje droppe det.

All denne multitaskingen skaper et utmattende liv som er alt annet enn bærekraftig.

Denne setningen klarer å presse inn det tidsriktige begrepet bærekraftig. Så er han så utmattet, stakkars. Min sympati er minimal, for å si det enkelt.

 Det er en merkelig stigmatisering rundt det å erkjenne at fritiden ikke er så veldig fri. Vi har skapt en kultur der å påpeke denne åpenbare konflikten mellom arbeid og fritid ofte er tabu.

Forstår ikke en utviklingsredaktør at dette faktisk er et personlig valg? Tydeligvis ikke, siden han antyder at han ikke har tid til «ligging» med sin partner.

Det fortsetter i det samme sporet. Man må huske å vaske gulvet. Kjøp en robotstøvsuger da vel! Slutt å klag!

Han trenger overskudd for å hvile. Merkelig, jeg hviler for å få overskudd. Og jeg bruker tydeligvis ikke så mye tid på å bære ved som denne karen, som virker besatt av vedbæring. Han frykter dessuten at han kommer til å glemme å puste.

Og han bekymrer seg over å glemme at han «burde kildesortere matbleiene i grønne poser på veien ut til vår egen økologisk dyrkede kortreiste vegetarku».

En ku er de facto vegetarianer, men dét blir kanskje for avansert for direktør-redaktøren.

Vi føler oss som bærekraftige helter, helt til vi innser at vi har glemt å vanne tomatplantene i tre dager, og nå står de der, like visne som vår egen selvtillit.

Det er morsomt å dyrke egne grønnsaker, men denne personen bør heller kjøpe norske tomater i butikken for å redusere sitt ikke-bærekraftige stress.

Vi bytter til elbil, men glemmer å skru av lysene når vi går ut av rommet.

Har du termostat så koster det ikke klimaet noe særlig om lyset står på, siden det eneste lyspærene slipper ut er varme.

Når ble det så komplisert å leve et enkelt liv? Når ble det feil å arbeide for å leve, heller enn å leve for å arbeide?

Nok en gang: Når du valgte det selv, dette er et personlig problem, ikke et samfunnsproblem.

Det er tid for et kollektivt øyeblikk av introspeksjon, for å avgjøre hvilken kurs vi ønsker å sette for fremtiden.

Nei, dette kan ikke løses kollektivt. Man må selv ta ansvar for sine egne vrangforestillinger og dårlige prioriteringer.

Det er mange mennesker i Norge som sliter med dårlig økonomi, barn som har problemer, folk som utsettes for vold og annen kriminalitet. Det er derfor mange som fortjener sympati for de lidelsene man utsettes for, ofte på grunn av politikernes valg om masseinnvandring, woke og klimahysteri.

En direktør-redaktør uten evne til å fikse sitt eget liv, tross høy lønn og alle mulige forutsetninger, er dog ikke blant de jeg kaster bort min sympati for. Nisja-Wilhelmsen burde være i stand til å klare seg helt fint selv.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!