Det står nå så ille til i Sverige at selv de intellektuelle har lagt merke til det. Landet hvor alt kan skje, hvor den importerte gjengkulturen gjør barn til mordere, er allerede ugjenkjennelig for dem som kan huske bare 25 år tilbake. Ingen har anelse om hvordan man politisk skal håndtere konsekvensene av innvandringen.
Dette kan naturligvis måles på mange måter. En av de mest prosaiske er oppkomsten av 30.000 voldelige gjengmedlemmer med røtter i muslimske og arabiske land, langt fra Sveriges porøse grenser. Dette tallet er tydelig, og spesielt bemerkelsesverdig når man husker at voldsmennene blir mer tallrike for hver dag som går, med smil, anerkjennelse og champagne på fine adresser i Stockholm. Moderne svensker må være en slags selvskadere som setter «menneskelighet» over alt annet. Det finnes ingen unnskyldning for hva de har gjort med sitt fedreland, som ble tapt for alltid da Bulderby ble til Lille-Mogadishu.
Noen få intellektuelle begynner å forstå alvoret. En av de mest klarhodete heter Johan Lundberg, som jeg hadde gleden av å møte for 13 år siden da jeg forberedte min bok «Absolutt Sverige», om landets tiltrekning mot utopier og økende kriser. Lundberg, som er forfatter, dosent i litteratur ved Stockholms universitet og tidligere redaktør, har ærlig og opplyst forholdt seg til den tragiske utviklingen, spesielt klanenes økende innflytelse i vårt tidligere så likestilte og etnisk homogene naboland. Johan Lundbergs siste utgivelse, «Individets fødsel – om klaner i litteraturen fra Aiskhylos til Karen Blixen», tar opp den aktuelle tråden. Takket være sin store kunnskap om verdenslitteraturen viser han hvordan seieren over klanene og deres slektsbaserte ekteskapspraksis førte til utviklingen av individet og statsmakten i de vestlige samfunnene.
Klaner er faktisk naturlige og mye eldre enn stater. De er den normale organisasjonsformen i verdenshistorien og er fortsatt aktive mange steder i dag, fordi de knytter konkrete bånd mellom subjekter på et begrenset territorium. Motsatt av hva de fleste moderne svensker tror, lever ikke menneskeheten bare av universalisme og fritt valg; mennesket er en kulturskaper preget av tid, sted og hva andre gjør. Verdenslitteraturen beskriver dette etterlignende vesenet fra antikken over de islandske sagaene til Karen Blixen. Shakespeare hadde en velutviklet sans for klanens betydning, bare tenk på «Romeo og Julie» og «Macbeth». I de islandske sagaene finner man ved siden av mange blodfeider også kravet om at en enke skal gifte seg med sin avdøde manns bror. Ifølge denne og andre tradisjoner er endogene ekteskap (inn i slekten) et verdsatt middel til status og posisjon. Derfor blir det et viktig kollektivt spørsmål om hvem som gifter seg med hvem.
Den unike utviklingen vekk fra klanens ekteskapspraksis med fetter- og kusineekteskap og deres krav om urokkelig lojalitet, gjør Vesten spesiell. Her spiller kristendommen en hovedrolle sammen med den voksende handelen og nye kommersielle nettverk.
For det var i utgangspunktet Jesus som brøt ned slektenes status og storfamilienes makt blant jødene, og hans kamp ble i stor grad videreført av den kristne kirken gjennom middelalderen, protestantismen, konger, håndfester og dannelse av suverene militær- og skattestater. De vestlige samfunnene utviklet seg som en avvikling fra normalen ved å beseire klanene og etter hvert skape nasjonalstater.
Nå vender klanene tilbake i form av muslimsk og arabisk migrasjon og diaspora. Utviklingen manifesterer en returbillett til det som Europa ellers unnslapp en gang i tiden. Fra begynnelsen var kristendommen populær blant især kvinner og fattige, fordi den ga dem mer frihet. Nå betaler de samme gruppene prisen for den tiltagende islamiseringen via klaner, vold, æresdrap, kyskhetsregler, kjønnssegregering og den pågående utnyttelsen av de vestlige menneskerettighetene.
Sverige har beveget seg langt bort fra den tidlige tiden med klanstyre, gjennom tusen år med kristendom, og er nå på vei mot klanstyre igjen. Pendelen svinger kraftig. Vanlige svensker har kanskje forstått det intuitivt, men har ikke våget å rope det ut. Nå har til og med de intellektuelle begynt å forstå omfanget av katastrofen og kritisere den offentlig. Til slutt vil alle forstå det. Og da vil det være for sent å gjøre noe med det. Glem ABBA, Volvo, Ikea, Astrid Lindgren og Olof Palme. I fremtiden vil Sverige bli kjent som klanenes land.
Opprinnelig i Jyllands-Posten 24. september.
