Man bør lytte når jusprofessor Eivind Smith snakker. Han mener Økokrim-sjef Lønseth bør si fra seg alle aksjesakene – for både Borten Moe, Huitfeldt og Sindre Finnes.

– Ettersom disse sakene tilsynelatende behandles ulikt, selv om de har noen veldig klare fellestrekk, så vil det kunne fremstå som et problem for tilliten til Økokrim selv. Riksadvokaten bør antakelig oppnevne en statsadvokat som kan behandle alle tre, og enten legge den til side, eller gå videre og undersøke, sier Smith til NRK.

– Så du mener at Lønseth bør helt ut av dette komplekset?

– Ja.

Et ryddig og prinsipielt resonnement, kan man mene.

Hvis det ikke hadde vært for en liten detalj: Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud er gift med Hanne Bjurstrøm.

Bjurstrøm var arbeidsminister i Jens Stoltenbergs andre regjering, i årene 2009–12. I samme periode styrte Anniken Huitfeldt Kulturdepartementet. I 2012 overlot Bjurstrøm departementet til … Anniken Huitfeldt.

En av deres regjeringskollegaer het Jonas Gahr Støre. Han styrte Utenriksdepartementet. På denne tiden var han omtalt som «Super-Støre». Det virker ekstremt lenge siden.

Samtidig som Bjurstrøm bestyrte Arbeidsdepartementet, huserte en ung og lovende SV-er i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Noen husker kanskje hvorfor han gikk av.

Vel, vel.

Da Lønseth for et par uker siden erklærte seg inhabil hva gjaldt undersøkelsene rundt Huitfeldt, bestemte Maurud at Lønseths assisterende sjef Inge Svae-Grotli skulle overta – tilsynelatende i strid med forvaltningslovens generelle regel om at når toppsjefen er inhabil, er hele etaten inhabil. Da skal saken normalt behandles av sjefens overordnede.

Lønseths overordnede er riksadvokat Maurud.

Som altså ikke syntes det var nødvendig.

Med en sjenerøs dose velvilje kan man muligens mene at også dét var et ryddig og prinsipielt resonnement, all den tid også riksadvokaten er ekteskapelig belastet.

Men det forholdet (sic.) var ikke grunnlaget for Mauruds beslutning.

For to uker siden stilte jeg et spørsmål til Riksadvokaten om Økokrim-leder Pål Lønseth og hvem som skulle overta etter at han erklærte seg inhabil:

Hovedregelen i forvaltningsloven er at også underordnede er inhabile, dersom den overordnede er inhabil.

I NAV-saken, der Jørn Sigurd Maurud var inhabil grunnet hans samboers virke som arbeidsminister da den nye trygdeforordningen ble inkorporert, skrev Maurud:

«Dette innebærer at også mine underordnede ved Riksadvokatembetet er inhabile, jf. straffeprosessloven § 60 annet ledd».

I saken om Huitfeldt og hennes mann har Riksadvokaten kommet til motsatt konklusjon: at assisterende sjef for Økokrim, Inge Svae-Grotli, kan overta.

Spørsmålet mitt er: Hvorfor konkluderte Riksadvokaten motsatt i Huitfeldt-saken?

Svaret, fra kommunikasjonsrådgiver Mie Skarpaas, lød som følger:

Riksadvokaten hadde som kjent i dette tilfellet ikke noen sak han behøvde å vurdere sin egen habilitet opp mot. Den beslutning han tok, var at Økokrim – til tross for Lønseths inhabilitet – likevel kunne vurdere om det er grunnlag for å åpne etterforsking. Beslutningen bygger på at de omstendigheter som innebærer at Lønseth anser seg inhabil, etter Riksadvokatens vurdering ikke er av en slik karakter at de er egnet til å så tvil om assisterende Økokrim-sjef Svae-Grotlis uhildethet.

«Ikke av en slik karakter», svarte rikasadvokatembetet 11. september. Det er allerede ti dager siden.

En evighet, så raskt som disse sakene har utviklet seg.

Habilitet og tillit er begreper som ikke alltid er like enkle å forholde seg til – kanskje særlig for jurister med blikket litt for stivt fiksert på lovens bokstav.

Spørsmålet er hva folk oppfatter: Har det gått riktig for seg? Eksisterer det bindinger som kan tenkes å påvirke politikeres og toppbyråkraters beslutninger?

Da jeg snakket med professor Smith 8. september, var han klar på at det var helt greit at Lønseths nestsjef kunne overta vurderingen av om det skulle startes etterforskning i Huitfeldt-saken. Nå mener han altså at det bør oppnevnes en settestatsadvokat for å gjøre den jobben.

Det er lov å skifte mening, og det kan argumenteres for at situasjonen er substansielt endret på de to ukene som har gått.

Det kommer til et punkt hvor det ikke nytter å pukke på lovens bokstav, sedvane eller tilsynelatende logisk holdbare juridiske resonnementer.

Ikke hvis det etterlatte inntrykket er at politikk og forvaltning eksisterer i én eneste uskjønn, incestuøs forening.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!

Kjøp «Mesteren og Margarita»!