Høyres partileder Erna Solberg på vei inn i Høyres Hus i Oslo 20. september 2023. Foto: Lise Åserud / NTB.

Før eller senere vil Erna Solberg nødvendigvis stå overfor den konklusjonen hun ikke kommer forbi: å trekke seg som Høyres leder og statsminister­kandidat ved valget om to år.

Av hensyn til partiet og velgernes respekt bør det skje før, og ikke senere. Den dekk­operasjonen Høyre gjennomfører med selvkomponert tidslinje og overlessing av all skyld på ektefellen Sindre Finnes, bidrar bare til å forlenge en smertefull prosess med uunngåelig utgang.

Det kan godt være at Erna Solberg ikke kan lastes med subjektiv skyld for at ektemannen drev handel med verdipapirer i de årene hun var statsminister. Dette er imidlertid av mindre interesse. Det helt avgjørende er at Erna Solberg har et objektivt ansvar for ektemannens disposisjoner. Det er forskjell på skyld og ansvar.

Ektefellene har ikke særeie, men felles økonomi. Da står det ikke til troende at kona skulle være ukjent med årsakene til at mannens ligningsformue steg så merkbart som den gjorde.

Mange NAV-klienter er blitt straffedømt for trygde­bedrageri ved å ha latt være å informere NAV om endringer i inntekts­forholdet. De har i retten prosedert på at de ikke kjente til inntekts­endringer som NAV burde vært orientert om. Dette har domstolene satt til side og slått fast at domfelte likevel «visste eller burde ha visst» om endringene.

Også Erna Solberg «visste eller burde ha visst» om ektemannens regel­stridige operasjoner i finans­markedene. Vi kan i en rettsstat ikke ha én regel for folk langt nede på rangstigen og en annen for folk med posisjoner og makt. Dessuten har Høyres pressesjef Cato Husabø Fossen svart spørrende pressefolk at «Erna Solberg har til enhver tid hatt tilstrekkelig informasjon». Altså: Hun har visst.

Tidsskriftet Kapital spurte Sindre Finnes om han og kona pleier å diskutere økonomi og politikk, og fikk til svar: «Det er klart vi gjør dette, både til frokost og middag».

Norge har i 20 år vært forpliktet av FNs anti­korrupsjons­konvensjon. Forholdet Solberg–Finnes rammes helt klart av konvensjonen. Rettslig sett er Erna Solberg og mannen en enhet, en juridisk siamesisk tvilling.

Justisdepartementets lovavdeling, en instans med overlegen juridisk autoritet, slo fast at Anniken Huitfeldts aksjehandel gjorde henne inhabil. Sindre Finnes-affæren er en blåkopi, men i et helt annet og større format. Utenriks­ministeren burde ha trukket seg. Det bør Erna Solberg også gjøre. Ellers vil situasjonen tvinge henne til å gjøre det.

Høyres sentralstyre har slått ring om partilederen, men lojaliteten har allerede slått sprekker på grunnplanet. Der står Høyre-folk frem offentlig og ber henne vike sete.

Hun er gift med en løgner, som hun på ny umulig kan dra med seg inn i stats­minister­boligen. Dette vil også være en nasjonal sikkerhets­risiko. En etter­forskning som Økokrim ikke kommer utenom å sette i gang, vil bli langvarig. Høyre kan i lengden, også av hensyn til sin folkelige oppslutning, ikke leve med en parti­leder­familie under politi­etter­forskning. Sakens indre dynamikk vil tvinge Erna Solberg til å fratre.

Det pekes på uklart regelverk. Her er det bare å si at hvis velgerne lar seg representere av folk som trenger et regelverk for å se forskjell på rett og galt –, da har de valgt feil.

Erna Solbergs mann har satt henne i en situasjon som bare har én utgang.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!