For noen dager siden publiserte podcasteren, komikeren og forfatteren Russell Brand, 48, en video på YouTube der han forteller at han har blitt fortalt at den britiske tv-kanalen Channel 4 og avisen The Times vil offentliggjøre alvorlige anklager mot ham.

So, This Is Happening – YouTube

Brand avviser påstandene på det sterkeste og nekter for å ha gjort noe kriminelt. «Is there another agenda at play?» spør han.

Neste dag sendte Channel 4 programmet Dispatches, der profesjonelle skuespillere fremstiller kvinnene, alle anonymiserte, som anklager Brand for voldtekt og påtvingende seksuell atferd. En som var 16 år da hun hadde et forhold til Brand, forteller detaljer som at Brand, som den gang var 31, var fascinert av hennes jomfrudom. I etterkant har politiet mottatt en 20 år gammel anmeldelse for voldtekt. Brand sier at alle hans forhold har vært med kvinnenes samtykke.

Showbiz’ sorte får

«Alle» visste at Russell Brand, den karismatiske komikeren og podcasteren med de karakteristiske mørke krøllene og den brede Essex-aksenten, var en casanova med et ukjent antall sex-partnere. Hans tidligere utsvevende liv er godt dokumentert, ikke minst av Brand selv. Han har skrevet om sin avhengighet i boken «Recovery.»I am an addict, addicted to drugs, alcohol, sex, money, love and fame, skriver han. I boken beskriver han sin vei ut av avhengighet. Han giftet seg med Laura Gallacher i 2017, og de har to døtre, og et barn til er på vei. Brand organiserer såkalte velvære-retreats og har tilsynelatende modnet og roet seg betraktelig de senere år.

I sin tid som hovedstrømsmedie-favoritt – han var programleder for BBC, Channel 4 og var med i Hollywood-filmer – var avhengigheten til kvinner, oppmerksomhet og rusmidler en del av imaget hans. «Alle» visste at han levde et utsvevende liv med kvinner i hopetall. Kvinnene på sin side kastet seg foran føttene hans, om ikke helt bokstavelig, så i hvert fall billedlig. Unge kvinner er ofte tiltrukket av såkalte bad boys, et fenomen som er interessant i seg selv. Brands stjernestatus og ville personlighet, samt hans slående utseende, gjorde det lett for Brand å kunne ha denne livsstilen. Men nå, i kjølvannet av #metoo, er ikke dette like lett å komme unna med.

Ukontrollerbare Brand

Hvis vi hever blikket, er spørsmålet ikke egentlig hvorfor Brand har sluppet unna skandaler som dette, men hvorfor det tok så lang tid før det skjedde. Mange mener at den offentlige rettergangen har mindre å gjøre med voldtektsanklagene, og mer med hans kritikk mot de liberale elitene – eller hans «konspirasjonsteorier,» som hovedstrømsmediene kaller det. Brand har nylig kritisert Big Pharma for å profittere på vaksiner, han kritiserer krigen i Ukraina, og han stiller spørsmål ved narrativet rundt kongress-stormingen 6. januar. Han har et enormt publikum – mye større enn han hadde den gangen han jobbet i MSM. Han har 6,6 millioner følgere på YouTube, og 2,5 millioner har sett på intervjuet han hadde med Tucker Carlson, for eksempel.

Brand utgjør en direkte trussel, sammen med andre uavhengige stemmer og anti-woke mediehus, til det monopolet hovedstrømsmediene representerte og som nå er i ferd med å smuldre opp. Mediene har jobbet med saken i et år, og ryktene om at Brand har vært en Don Juan uten grenser, har vært allment kjent i mange år. Kritiske artikler mot Brand begynte å dukke opp i medier som the Guardian og BBC under Covid – men nå har de endelig fått mer kjøtt på bena til å diskreditere ham fullstendig.

Britiske medier snakker knapt om annet enn Brand for tiden. I dag, på Jeremy Vines debattprogram på BBC Radio 2, var den nå velkjente faktasjekkeren Marianna Spring på plass for å advare mot Brands konspirasjonsteorier. En innringer kalte Brand «ukontrollerbar», og Jeremy Vine spurte: «Er det noen måte vi kan få stoppet mennesker som Russell Brand på?» Ja, det er det selvsagt – sensur, stempling og ødeleggelse av en persons gode rykte er alle ingredienser som benyttes for å rydde konkurrenter av banen. Men når det gjelder Brand, vet vi ikke om dette fungerer på hans mange følgere. Brands fortid var allerede godt kjent, og han har de siste årene gått fra å være venstresidens bad boy til å bli den alternative høyresidens forfriskende, upolerte rebell. Han har tilsynelatende roet seg ned i privatlivet, og alle som følger Brand, er klar over at han ikke var mors beste barn.

Brand-forsvarere er «konspirasjonsteoretikere»

I dag ble det kjent at BBC har fjernet programmer fra sine nettsider der Brand har deltatt. YouTube har «demonetised» siden hans, så han ikke kan tjene penger på reklamer som vises når folk ser på videoene hans. Stand up-forestillingene hans er utsatt. Forlaget som skulle publisere selvhjelps-boken hans i desember, har avlyst lanseringen. Dette er kjente takter, og vi har sett at hovedstrømsmediene jevnlig forsøker å fjerne dissidenter og konkurrenter. Jordan Peterson, Tucker Carlson, Joe Rogan er bare noen som er forsøkt kansellert.

Det er mulig at Russell Brand er en brutal seksualforbryter, og jeg vil være den siste til å forsvare slik oppførsel. Men uten en rettssak er det påstand mot påstand. Man kan spørre seg hvorfor han ikke ble anmeldt direkte til politiet for mange år siden, og hvem det tjener å føre anklagene i mediene isteden? Hovedstrømsmediene har alt å tjene på å ødelegge Brand, som i seg selv gir klikk og høye seertall, og det er ikke å være konspiratorisk å stille seg spørsmålet: Hvorfor akkurat nå?

I artikkel etter artikkel kan vi lese at «konspirasjonsteoretikere forsvarer Russell Brand», som i denne fra Vice. Så langt har Jordan Peterson, Elon Musk, Tucker Carlson og den britiske skuespilleren Laurence Fox ytret sin støtte til briten. Men jeg blir overrasket om mennesker som fortsatt er trygt plassert i hovedstrømskulturen, våger det samme.

Belastende mediestorm

Dessverre er det blitt umulig å ha to tanker i hodet samtidig, men burde vi ikke skille personen Russell Brand fra budskapet hans? Han kan være en voldtektsmann og samtidig si fornuftige ting. Han kan også være uskyldig, og like fullt ha meninger som man ikke liker. Før han er dømt, er det likevel helt legitimt å støtte en mann som blir utsatt for en enorm kampanje der hans ord står mot nesten hele Storbritannias mediemaskineri.

Dessverre er banal svart-hvitt-tenkning blitt en del av underholdningsmaskineriet til hovedstrømsmediene. Han er enten monster eller helt. For oss som bryr oss mer om det politiske enn det personlige, er det alt bråket rundt Russell Brand som er mest interessant. Men den koordinerte stormen mot ham må være en belastning for ham og hans familie, uansett utfall, og det menneskelige aspektet må ikke glemmes. Det gjelder selvsagt kvinnene også, men de kan tross alt skjule seg bak anonymitet og er så langt ikke blitt konfrontert med anklagene sine.

Sirkuset rundt Brand er dessverre symptomatisk for en samtid der alle skal gå i takt – om du nekter, må du betale for det. Som Margaret Thatcher sa: «Retten er stedet der vi behandler slike saker. Hvis vi noengang får rettergang via tv, eller skyldig ved anklage, den dagen dør friheten.»