Labour-leder Keir Starmer besøker i dag Emmanuel Macron i Paris, men timingen er elendig. Europa er i krise, noe som symboliseres med at mer enn 11.000 migranter har ankommet øya Lampedusa den siste uken.

Målet med besøket er at Starmer ønsker å forbedre forholdet mellom Storbritannia og EU, særlig siden Starmer forventer å innta Downing Street neste høst.

Starmer har den siste tiden kommet med flere uttalelser om sine prioriteringer dersom han får regjeringsmakt. Blant annet vil han reforhandle brexit-avtalen med EU.

Men det spørs om Macron gir han den oppmerksomheten han ønsker, skriver Gavin Mortimer i The Spectator.

EU krangler intern om hvordan man skal takle migrantkrisen. Von der Leyen virker ikke å bry seg, og tror man kan begrense illegal migrasjon ved å åpne for legal migrasjon og humanitære korridorer.

Meloni virker utbrent og under sterkt press. Også Macrons parti, Renaissance, opplever konflikter om innholdet i regjeringens forestående innvandrings- og asyllov.

More than 130,000 migrants have arrived illegally in Italy this year, numbers not seen since the great migrant crisis of 2015.

Tyskland nekter nå å ta imot flere migranter fra Italia, selv om det var Tysklands Angela Merkel som fikk migrantkrisen til å eksplodere i 2015. Belgia erklærte nylig at de sier nei til å ta imot single menn, som utgjør nesten samtlige av de som nå invaderer Lampedusa. Det belgiske vedtaket er foreløpig stanset og under vurdering i rettssalen.

Dette er bare noen eksempler på de enorme problemene som EU opplever, denne unionen som Starmer skulle ønske at britene fortsatt var en del av. Energikrise, økonomisk resesjon, utskifting av befolkningen og krigen i Ukraina: Alt dette rammer en stadig fattigere europeisk befolkning.

Britene opplever mange av de samme problemene, og de fleste migrantene som ankommer Storbritannia kommer nettopp fra Frankrike. Å stanse migrasjonen er i praksis veldig enkelt, men ikke i en situasjon hvor politikere mangler både vilje og evne.

Ifølge Politico mener Starmer at hans møte med Macron er et viktig PR-kupp som vil fremstille Labour-lederen som en statsmann, men Mortimer er ikke overbevist.

That may have been true a few years ago, in the summer of 2017, when Macron appeared on the front cover of the Economist walking on water.

Særlig den vestlige pressen kunne ikke få nok av Macron i starten av hans presidentskap. Han var den yngste presidenten i historien til den femte republikken. Han fremsto sofistikert, som det motsatte av Brexit og Trump.

Men problemene lot ikke vente på seg. De gule vestene demonstrerte i over et år, og islamsk terror er en kontinuerlig trussel. Kirkene vandaliseres og settes fyr på. Notre Dame ble rasert.

Frankrike har mistet sin innflytelse i Afrika. Det har vært seks coups d’état i land hvor Frankrike tidligere hadde innflytelse: Mali, Chad, Guinea, Burkina Faso, Niger og Gabon.

I Niger sitter den franske ambassadøren som gissel. Marokko viste liten iver etter å motta fransk hjelp etter det katastrofale jordskjelvet tidligere denne måneden. Under Macrons ledelse ble Frankrike ydmyket av Putin, og innblandet i diplomatiske krangler med Italia, Ungarn, Brasil og Polen.

Kun 30 prosent av franskmenn er fornøyde med sin president, som ble regelrett pepet ut da han møtte opp på åpningskampen i rugby-VM.

Det er derfor merkelig at Starmer forsøker å innlede en «bromance» med Macron, en tidligere bankmann for Rothschild som kalles «de rikes president», skriver Mortimer. Forklaringen er enkel og lett gjenkjennelig.

For Starmer er akkurat som alle venstreorienterte politikere i Vesten i vår tid: Han er mye mer opptatt av progressive verdier enn proletariatets utfordringer.

He proclaimed his belief in the ‘Progressive movement’ at a left-wing summit hosted by Justin Trudeau in Montreal at the weekend.

Men er Macron en progressiv politiker? Dette er usikkert. Woke-idiotiet har ikke fått det samme festet i Frankrike som i f.eks. Storbritannia. Egentlig er det få som forstår hva Macron egentlig står for, og han erklærte jo selv i valget 2017 at han hverken tilhørte høyre- eller venstresiden.

Her har han noe til felles med Starmer, som vingler fra standpunkt til standpunkt, f.eks. i kjønnsdebatten, hvor han først sa at kvinner ikke har penis, for så å moderere uttalelsen til å si at de fleste kvinner har ikke penis.

Starmer hiver seg på den vogna som passerer, sa Rishi Sunak for noen uker siden. Det er makt og posisjon som betyr noe, både for Macron og Starmer. Ingen av dem bryr seg om hvordan «vanlige folk» har det. Norske velger gjenkjenner vel denne strategien. Ap har blitt forvandlet til en gjeng med dresskledde snobber som aldri har hatt en skikkelig jobb.

Mortimer avslutter med å konkludere med at Macron og Starmer kan bistå hverandre på veien mot ingenting.

If Starmer does become PM next year he’ll find Macron on most of the bandwagons he boards. They can keep each other company on the road to nowhere.

Les også:

Labour i ferd med å trekke seg fra LHBTQ-hysteriet

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som e-bok!