Jukser med pendler­bolig­ordningen. Jukser med reise­regninger. Trikser med slutt­vederlag. Snyter på skatten. Bevilger seg selv stadige lønns­økninger, sjenerøse pensjoner og frynse­goder, samtidig som de ber vanlige folk vise lønns­moderasjon. Driver innside­handel over en lav sko. Og plasserer egne parti­feller i strategisk viktige posisjoner i kontroll­organer som Økokrim, Politiet, PST og Riks­revisjonen.

Hva slags politiker­stand er det vi er endt opp med? De fremstår jo som løgnere og kjeltringer hele bunten! Hvor er det blitt av de politikerne som en gang jobbet for oss?

Både utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) og tidligere statsminister Erna Solberg (H) har vært klar over ektefellenes transaksjoner. For å berge sitt eget politiske skinn, påstår de nå at de ikke har visst hva ektefellen har drevet med. Er det virkelig noen som tror på den bortforklaringen? Det gjør i hvert fall ikke jeg.

Når man deler seng og økonomi, vet begge hva den andre driver med. Uansett er det både Anniken Huitfeldts og Erna Solbergs plikt, i de utsatte posisjonene de har innehatt, å aktivt sørge for at de er fullt informert om hva nærstående driver med, nettopp for å unngå å komme i habilitetskonflikter, innsideposisjon eller bli kompromittert på annen måte.

Anniken spiller dum for å berge utenriksministerposten. Det er hun flink til. Erna kaster ektefellen under bussen for å berge sin egen politiske karriere og uttaler at Sindre må kikkes i kortene dersom jeg blir statsminister igjen. Eier hun ikke selvinnsikt? Tror hun fortsatt at hun kan bli statsminister? Saken er alvorlig.

For det første er det åpenbart at hun er kompromittert gjennom ektefellens utstrakte aksjehandel.

For det andre er den gjort fordekt og i strid med tilrådningene fra Statsministerens kontor (SMK).

For det tredje er det åpenbart at hun selv har sviktet ved ikke aktivt å ha søkt informasjon om hva ektefellen har drevet med. Det har hun plikt til.

For det fjerde har hun ført velgerne bak lyset ved å ha holdt tilbake denne informasjonen om aksjehandlene til etter valget. Det er valgpåvirkning.

Her har vi å gjøre med politikere som har vært ivrige etter å innføre et strengt regelverk for å unngå innsidehandel i finanssektoren, samtidig som de åpenbart bryter regelverket over en lav sko selv.

Jan Petter Sissener uttrykker presist det de fleste i de kretser tenker: «Det må være noe galt med oppdragelsen til folk når de vedtar verdens strengeste regler for finansbransjen, men ikke kan holde styr på eget hus og regelverk.»

Det kan de åpenbart ikke. Og det må få konsekvenser. Hadde de jobbet i privat sektor, ville de fått sparken på dagen og antakelig fått Økokrim på nakken og en solid dom.

Dersom tilliten til den norske politikerstanden skal ha noen som helst sjanse til å gjenopprettes, må de gå. Huitfeldt kan ikke være utenriksminister, og Erna Solberg kan ikke være leder av landets største parti og statsministerkandidat etter dette.

Det kan ikke være én lov for Loke og én lov for Tor.

Men her er det trolig blitt gjort en hestehandel under bordet mellom Ap og Høyre. De har kjent til dette i lengre tid. Så begge beholder antakelig sine posisjoner. Det er i tråd med begge partiers interesser.

At det er i strid regelverket og med den allmenne rettsoppfatning, samt at det undergraver tilliten til politikerne, synes åpenbart å bekymre mindre. Selvinnsikten blant politikerne synes omvendt proporsjonal med arrogansen og forakten de viser overfor velgerne og den vanlige mannen i gata.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester