Så er det skjedd igjen: Den norske stat er nok en gang dømt i Den europeiske menneskeretts­domstolen (EMD) i en barnevernssak. En mor har vunnet frem i Strasbourg. Staten må betale henne 25.000 euro i erstatning.

Det er et fast mønster dette nå: Barnevernet tar så lett på de internasjonale konvensjonene Norge har tiltrådt, at sak etter sak må bringes inn for EMD. Bare på de fire årene 2017–2021 ble Norge dømt sju ganger av EMD for brudd på artikkel 8 i menneskerettskonvensjonen om barns rett til familieliv. Nå foreligger ytterligere tre dommer hvor Norge dømmes for det samme. Barnevernet er en nasjonal skandale som i tillegg sverter Norges internasjonale omdømme som rettsstat.

Barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) sier at regjeringen tar de mange dommene mot Norge «på største alvor». Det sa også hennes forgjengere i statsrådsstolen. Og «dett var dett», som Rolv Wesenlund pleide å si. Rettsstridig praksis får fortsette.

Hadde det vært tak og guts i statsråden, hadde hun straks etter dommen fra Strasbourg gitt sparken til direktøren for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) – og deretter tatt av seg yttertøyet. Men det gjør hun ikke. Hun uffer seg, som sine forgjengere, og så fortsetter alt som før.

Regjeringen bryr seg ikke så mye om andre brudd på menneskerettighetene heller. Det er nå over 700 dager siden Norges Høyesterett fastslo at vindturbinene på Fosen krenker samefolkets menneskerettigheter, men regjeringen vrir seg unna å ta konsekvensene. Norge har for tiden en regjering som etterkommer rettslige kjennelser den syns er til å leve med, men saboterer avgjørelser den misliker. Derfor kommer nok barnevernets overgrep til å fortsette. Strasbourg-dommer er som å skvette vann på gåsa.

Som meddommer i tingretten for noen år siden var vi med på å rette opp overgrep barnevernet hadde begått ved en omsorgsovertagelse. Retten kom til en annen slutning.

Som avisredaktør ble vi tidligere kjent med en sak hvor barnevernet hadde plassert to små brødre i fosterhjem formedelst en narkoman mors manglende omsorgsevne. Småguttenes bestemor tilbød seg å overta omsorgen. Hun var nylig blitt tidligpensjonert, var høyst oppegående og satt godt i det økonomisk, med en romslig villa. Barnevernet sa nei og plasserte i stedet barnebarna i fosterhjem i en annen kommune.

Her frykter vi at underliggende politiske holdninger var avgjørende. Mange i offentlig tjeneste misliker private løsninger. At familien selv, i dette tilfelle bestemor, kunne ordne opp når datteren sviktet, det lå utenfor barnevernets tenkeboks.

Det er et gjennomgående trekk ved dommene i Strasbourg at fullt ut omsorgskompetente foreldre fratas sine rettigheter. Samværsrett fastsatt av domstol saboteres uten følger for sabotøren. Partene mistenkeliggjøres ved svakt underbygde psykologiske diagnoser. Metoder som brukes for å vurdere foreldres omsorgsevne, mangler ofte dokumentasjon. Synsing fortrenger dokumenterbare fakta. Slik kan vi fortsette oppramsingen av rettsstridige forhold som myndighetene lar passere.

Det må ryddes helt grunnleggende opp i barnevernet. Da må det startes med Bufdir. Vi har et forslag: Flytt direktoratet ut av Oslo! Da Polarinstituttet ble flyttet fra Oslo til Tromsø, fikk instituttet en helt annen internasjonal status. Årsak: Bare én medarbeider fulgte med flyttelasset nordover, og det kunne rekrutteres en helt ny stab.

Flytt direktoratet hvor som helst og fyll stillingene med helt nye folk – som legger menneskerettighetene til grunn for sin gjerning!

Men det krever en regjering som gjør det samme.