Arbeider­partiet – «ørnen blant partiene» – er ikke lenger landets største parti. Høyre har tatt over hege­moniet, etter nesten 100 år med Ap-dominans. Sist Høyre var større enn Arbeiderpartiet i et valg, het partiet Høire.

Dette skriver kommentator Arild I. Olsson i Stavanger Aftenblad. Han forsøker å komme med noen forklaringer på forfallet til sosialdemokratiet.

Men først gir han sosialdemokratiet æren for fremskrittet Norge har opplevd siden 1923, sist gang Høyre var landets største parti.

I løpet av de snaut hundre årene med politisk Ap-dominans er mange ulikheter jevnet ut, og vi har fått et kvart århundre høyere gjennomsnittlig levealder her i landet.

Dette er typisk Ap-tankegang: Det var sosialdemokratiet som skapte den norske suksessen. Det er lett å overse en arbeidsom og lovlydig befolkning, en lojal nasjonalisme, et fellesskap hvor folk gjorde sin plikt før de krevde sin rett, og en homogen befolkning uten en million innvandrere.

Alt dette har forsvunnet, mye takket være Ap’s tragiske politiske valg, dog med støtte av et nærmest enstemmig storting. Nå har vi flest uføretrygdede i hele Vesten, befolkningen skiftes ut, vi har elendige skoler og et ikke-eksisterende forsvar, et feminisert politi styrt av sosionomer, og en byråkratisk stat som er livstruende overvektig og ekstremt lite effektiv.

Samtidig har den generelle velstanden i Norge nådd verdenstoppen. Prosentandelen som får høyere utdannelse, har eksplodert. Men de siste årene har noen piler pekt den andre veien igjen: De aller rikeste er blitt enda rikere, mens fattigdommen har økt.

Den norske velstanden faller kraftig, på grunn av skyhøye skatter, klimahysteri, masseinnvandring og utdeling av utallige milliarder til absolutt alt som ikke hjelper norske arbeidere. Kronekursen faller, så nå er vi ikke lenger velstående selv på sydenturene.

Påvirkningen utenfra er sterk, noe som fører til lav kronekurs, høye renter, dyr mat og kostbar energi. Dyrtiden er ikke et norsk fenomen, den er global, og det er ingen grunn til å tro at ting ville sett veldig annerledes ut om vi hadde hatt en regjering ledet av Høyre.

Det er ikke påvirkning utenfra som ødelegger det norske samfunnet og norsk økonomi. Det er norske politikere som har rasert vår billige og trygge strøm for å smiske med EU. Det er norske politikere som har åpnet grensene, og det er norske politikere som har tildelt kriminelle innvandrere massive beløp i sosialstøtte.

I frontlinjen for dette har Ap stått, partiet som forkastet både Norge og særlig norske arbeidere til fordel for internasjonale organer og utenlandske snyltere. Men Olsson har for så vidt et poeng når han hevder at det neppe hadde vært særlig annerledes med Høyre ved roret, det så vi jo under Solbergs fryktelige åtte år i sjefsstolen, som kulminerte med panikken og tyranniet under pandemien, massiv utbygging av vindkraft og åpningen av kablene til Tyskland og England.

Men Høyre følger bare scriptet og kan vel i stor grad beskrives som en del av det nordiske sosialdemokratiet. For i Norge er alle sosialdemokrater, slik Carl I. Hagen har sagt.

Olsson peker på skolevalget og ser det som et symbol på at Norge også rammes av sosialdemokratiets fall, akkurat som resten av Norden og Europa.

I våre naboland Sverige og Finland har sosialdemokratene vært nødt til å overlate nøklene til regjeringskontorene til sine borgerlige rivaler, og i Tyskland og Danmark styrer tilsvarende partier bare ved hjelp av bredt sammensatte koalisjoner – hen over midten, som det heter på dansk.

I flere land sørover i Europa er det bare smuler igjen av de store sosialdemokratiske partiene.

Sosialdemokratiet er i en krise, og min mening er at dette er selvforskyldt. De har mistet kontrollen i Spania, Hellas og Italia. Sentral-Europa styres av nasjonalistiske og konservative krefter som vet hvor skadelig sosialdemokratiet på ekstremt nivå kan være. Sosialdemokratiet i Norge har adoptert mye fra kommunismen: Vi har nye oligarker, vi har planøkonomi, og i Norge beslaglegger staten gjennom skatter og avgifter rundt 70 prosent av det en vanlig arbeidstager tjener.

Allikevel er det store mangler i helsevesenet, eldre behandles elendig og norske borgere som har jobbet og betalt skatt i mange tiår, må se pengene forsvinne til alle mulige sinnssyke prosjekter som ikke løser noen av deres egne problemer.

Sosialdemokratiet appellerer ikke til dem som faller utenfor den digitale utviklingen, og de som behersker den nye teknologien, gjennomskuer overvåkningen, kontrollen og kanselleringen. Kun de som ønsker å kansellere andre som har «feil meninger», støtter opp om en voksende undertrykkelse av ytringsfrihet, eiendomsrett og individuell frihet.

Flørtingen med World Economic Forum, BlackRock, Clinton Foundation, Bill Gates, WHO og andre korrupte overnasjonale organisasjoner er bare toppen av den sosialdemokratiske kransekaken.

Det offentlig-private samarbeidet åpner for muligheten til innsidehandel og vennetjenester, og stadig flere avsløringer viser hvor liten grunn det er til å stole på sosialdemokratene. I fullt alvor forsøkte Anniken Huitfeldt å få oss til å tro at det var «vanntette skott» innad i ekteskapet hennes. Hadia Tajik ville ha oss til å tro på at hun ikke visste hvor hun bodde! Vi ledes av inhabile svindlere og folk som sniker til seg boligstøtte de ikke har rett på.

De som vedtar lovene, klarer ikke å følge lovene de selv har skapt, noe vi også så eksempler på under pandemien. Det verste som kan skje disse folkene, er at de blir sparket sidelengs, med den samme lønna og de samme frynsegodene.

Sett i ettertid fremstår Rødt-leder Moxnes nesten som en kriminell amatør, siden han nøyde seg med å stjele et par solbriller til usle 2000 kroner.

Olsson har et tips til Støre og det som er igjen av hans brokete gjeng, og han sier det på engelsk, som for å markere hvordan globalismen har inntatt det som tidligere het Det norske arbeiderparti:

«Look to Stavanger!»

Kari Nessa Nordtuns lokale arbeiderparti kan ha knekt noen koder, og er blitt Stavangers største parti. Også det stikk i strid med de politiske tradisjonene.

En flyvedyktig ørneunge kan være på vei ut av reiret.

Nordtun har riktignok vært en populær ordfører, og hun er absolutt en mulig kandidat for en ny partiledelse i Ap. Men tross alt: Også Nordtun er sosialdemokrat, hun liker å dele ut andres penger og kalle det «gratis», og dessuten virker det som om Støre ikke har noen planer om å kvitte seg med folk som Stenseng, Barth Eide, Vestre og andre ubrukelige folk i regjering og partiledelse.

Det er på tide å innse at sosialdemokratiets æra nærmer seg slutten. Så får vi bare håpe at dyktige folk i Høyre innser det samme, og gjenskaper et konservativt parti av en viss størrelse. Da må Erna Solberg og hennes støttespillere fjernes.

Dette skjer neppe uten en langvarig og blodig politisk kamp. For øvrig mener jeg velferdsstaten bør jevnes med jorda og erstattes av et velferdssamfunn.

Les også:

Velferdsstaten: Utopien som endte opp som en selvmordspakt