Da britene stemte ja til Brexit i 2016 gikk store deler av den britiske eliten bananas. De kunne ikke forstå hvordan de foraktelige arbeidsfolkene og folk i rurale strøk kunne være så dumme. Forakten mot Brexit-tilhengere har ikke blitt mindre.

Remainers, som noen elegant beskriver som «Remoaners», har siden den gangen gjort alt de kan for å forhindre at Brexit ble en realitet. De har forsøkt å sabotere forhandlingene, de har støttet Frankrike og Tyskland mot Storbritannia, en nesten uhørt ting i britisk tradisjon.

Woke-venstre tåler ikke nederlag, og gir seg aldri kun på grunn av en folkeavstemning. Dette preger EU både i Storbritannia og i Norge. Våre politikere ignorerte fullstendig at folket sa nei til EU to ganger, og førte oss inn bakveien via EØS. Det finnes mange flere eksempler.

Brexit-tilhengere er fremstilt som deplorables (avskyelige) med sin uvitenhet. Tom Slater skriver i Spiked om hvordan Remainers preges av nostalgi, og lengter tilbake til et EU de stort sett ignorerte før 2016 og Brexit.

They call us ignorant of Brussels and its workings. But ask a fulminating #FBPE type to explain what Coreper is and they’ll look at you like you’re speaking Dutch.

#FBPE er et slagord som oppsto rundt nyttårsaften 2017, og står for #FollowBackProEU. Det var et forsøk på å bygge et nettverk av EU-tilhengere. COREPER er to permanente arbeidsgrupper av EU-ambassadører under Den europeiske unions råd, som har som hovedoppgaver å forberede alle saker som skal behandles på rådets møter. I motsetning til ministrene, som vanligvis møtes månedlig, møtes COREPER ukentlig.

Språkbruken til Remainers er preget av vulgaritet. Brexit-folket blir beskrevet som «flag-shaggers» – altså folk som har sex med flagget. De anklager også Brexit-folket til å lengte nostalgisk tilbake til Det britiske imperiet. Men som vanlig er dette ren projisering.

For det er egentlig Remainers som er de virkelige flag-shaggers, de har bare en litt annen preferanse når det gjelder hvilke flagg som er seksuelt tiltrekkende. Dette var veldig synlig i helgen på den erkebritiske begivenheten Night of the Proms.

Dette har historisk sett vært en folkefest over hele Storbritannia. Eliten samles i konsertsalene, arbeidsfolket samles på torg og puber. Britiske og/eller engelske flagg har vaiet fritt.

EU-aktivister seg utenfor Royal Albert Hall og delte ut EU-flagg. TV-sendingen ble forvandlet til ren Remain-propaganda, bortsett fra når TV-kameraene flyttet blikket fra fiffen i Royal Albert Hall til folket på puber og torg, hvor ulike britiske flagg og faner fortsatt dominerer.

Vanlige briter lengter ikke etter et imperium. De stemte på Brexit fordi de ville slippe å konkurrere med millioner av EU-borgere om de vanlige jobbene, i et arbeidsmarked hvor lønningene naturlig nok kom under press. Fiskerne ville ikke lenger gi fra seg retten til å fiske utenfor sin egen kyst. Og en stor andel av britene var lei av den massive tilstrømningen av ikke-vestlige migranter som enkelt kunne passere gjennom en rekke land og havne i Storbritannia.

Men Remainers savnet sitt kjære imperium. Ikke det britiske, men imperiet styrt fra Brussel. Et imperium styrt av ubetydeligheter ingen har stemt på, som aldri holdes til ansvar, og som avskaffer demokratiet og lammer et helt kontinent med reguleringer, krav, klimahysteri, masseinnvandring, LGBTQ-religion og økonomisk vanstyre.

De som protesterer skal knuses. Det ser vi med behandlingen av land som Polen og Ungarn, det så vi under forhandlingene etter Brexit, og det ser vi i behandlingen av Brexit-tilhengerne.

The Guardian er selve bibelen for Remainers og resten av woke-venstre, som går under tilnavnet Guardianistas. De latterliggjør Brexit-tilhengere som protesterer mot at Night of the Proms nå er invadert av EU-flagg.

Det er kanskje litt drøyt å gjøre som Harvey Proctor, toryen som krevde at BBC etterforsket årsakene til denne veivingen med EU-flagg. Men han er langt i fra den eneste som reagerer.

Selv ble jeg anklaget for å støtte Anders Behring Breivik fordi jeg la ut et bilde av det engelske flagget etter Brexit, noe som også var motivert av at England skulle spille 8-delsfinale mot Island fire dager etter at Brexit ble en sensasjonell realitet. Folk skjønte ikke at England faktisk har et eget flagg og et eget fotballandslag, men når man ser kartet over Brexit-avstemningen, så fremgår det nokså klart at de som sto for Brexit-flertallet i stor grad var engelskmenn utenfor storbyene, mens f.eks. skottene gjerne ville forbli i EU.

Kilde: BBC

Nile Gardiner er en britisk konservativ kommentator, og han mener Rule Britannia representerer frihet, suverenitet og selvbestemmelse, noe som er helt fjernt for det nye imperiet i Brussel.

Ironic to see some of the audience at The Last Night of the Proms waving EU flags while singing Rule Britannia.

Rule Britannia represents freedom, sovereignty, and self-determination, all absent in the European Union.

Thank God for Brexit. https://t.co/unA0iyFrk2

— Nile Gardiner (@NileGardiner) September 9, 2023

Forakten mot vanlige folk er politikernes sterkeste fellestrekk. De kan ikke utstå folk som kanskje misliker at ungene lærer at de kan skifte kjønn i barnehagen, eller som misliker at familien blir stadig fattigere fordi lille Vesten skal redde verden fra klimaendringer resten av verden ignorerer fullstendig.

Solberg kalte vanlige folk for «sammensuriet», du vet: slike forferdelige folk som misliker at sønnene får juling på vei til skolen og døtrene blir gjengvoldtatt, alt på grunn av en hjernedød innvandringspolitikk som koster oss skjorta og ødelegger landet vi en gang elsket. For det er jo akkurat de samme «ekstremistene» som misliker vindturbiner og skyhøye strømpriser.

Så sitter hun der, i de overnasjonale foraene, og forteller verden at nordmenn absolutt ikke har noen spesielle rettigheter til norsk jord, mens FN til stadighet fordømmer Israel som ikke vil gi palestinske terrorister et eget land å sende sine raketter mot sivile israelere fra.

Vestre erklærer at minst 40 prosent av styrene skal bemannes av kvinner, uten at noen klarer å definere hva en kvinne egentlig er. Doublethink, kalte Orwell dette fenomenet som mange av oss begynner å gå lei av.

Hva er det egentlig å elske med EU? Er det korrupsjonen? De feilslåtte valgene og tyranniet under pandemien? Er det proteksjonismen, som rammer afrikanske arbeidsplasser og eksport særlig hardt?

Er det feigheten, som at EU ikke våger å ta hånd om masseinnvandringen selv, men heller kjøper brutale tjenester fra nordafrikanske diktatorer og militære gangstere?

Den eneste grunnen til å hylle EU virker å være en god mulighet til å uttrykke sin forakt for arbeidsfolk som ikke er marinert i postmodernisme og woke idioti. En annen grunn kan være at denne såkalte eliten foretrekker et teknokratisk EU fremfor demokratiske nasjoner. Demokratiet gir ingen garantier for politikere som riktignok har ambisjoner, men kun for sin egen del.

Remain’s imperial nostalgists long for a time when voters were firmly in their box. That’s what all their EU flag-shagging is really about. Let’s never let them win – and let’s never stop making fun of them.

Humoristisk sans og kampvilje mot det teknokratiske tyranniet er altså løsningen, mener Slater. Det er i det minste verdt et forsøk, så kan vi i det minste smile og le hånlig hele veien mot undergangen.

Kjøp bokpakke med «Hypermoral» og «Politisk kitsch» av Alexander Grau!