Andrei Mironov (1975–), «Bergprekenen». Foto: Andrei Mironov / cc by-sa 4.0 / Wikimedia Commons.

³⁸ Dere har hørt det er sagt: ‘Øye for øye og tann for tann.’ ³⁹ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. ⁴⁰ Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. ⁴¹ Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. ⁴² Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg. ⁴³ Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ ⁴⁴ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, *velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere,• og be for dem som *mishandler dere og• forfølger dere. ⁴⁵ Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. ⁴⁶ Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? ⁴⁷ Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? ⁴⁸ Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.

Matteus 5, 38–48

Leder for partiet Kristdemokraterna i Sverige, Ebba Busch, oppfordret nylig under sommertalen, en tradisjonstung politisk begivenhet i Sverige, landets muslimer til å vende det andre kinnet til når troen deres blir hånet.

Samtidig understreket hun at den formen for islam som motsetter seg ytringsfriheten og ønsker å fremme sine posisjoner ved hjelp av vold og trusler om vold, ikke hører hjemme i Sverige.

Imam Mahmoud Khalfi, fra Stockholm-moskeen og talsmann for Islamiska förbundet, skriver i en pressemelding at han avviser det Busch kaller «et minstekrav» om at muslimer bør vende det andre kinnet til. I stedet kaller han partilederen tonedøv.

Khalfis hovedinnvending er at muslimer utsettes for hatkriminalitet, og det er ikke noe som bare kan viftes vekk.

Dagens tekst viser oss forskjellen på en Gud som elsker og en som krever underkastelse. Jeg er ganske overbevist om at Jesus Kristus ikke vil at vi skal brenner Koraner, men budskapet om at vi skal elske våre fiender er langt mer radikalt enn vi kan forestille oss. Eller som C.S. Lewis skriver i boken «Se det i øynene»: I kristen moral er også vår fiende vår neste, så dermed ender vi opp i denne forferdelige plikten å skulle tilgi våre fiender.

Som kristne tror vi på en Gud som gjennomgikk den ultimate krenkelse og som fornedret seg selv for menneskets skyld. Han ba oss aldri hevne noe som helst, og den som elsker Gud vil forstå at krenkelse er noe vi skal tåle og gjengjelde med kjærlighet. Vi skal ikke søke hevn, noe som for eksempel ble lovfestet da Island gikk over til kristen tro i år 1000, og som er godt beskrevet i sagaen om Gunnlaug Ormstunge.

Det bør ikke komme som et sjokk at muslimer ikke deler en slik forståelse, for dem er dette fremmed. Allah er en seierherre som ikke tåler hån eller latterliggjøring, og slike handlinger kan ikke bare viftes vekk. Som fortidens vikinger krever han oppreisning.

Utsagnet fra Ebba Busch er derfor bekymringsfullt av flere årsaker. For det første synes hun ikke å forstå vår egen historie. Overgangen fra et samfunn basert på ære og hevn og til et samfunn bygget på nestekjærlighet og tilgivelse er ikke en fiksjon eller en myte. Det var en virkelig hendelse med virkelige mennesker. Og middelaldermennesket visste hva det handlet om. De visste de gikk fra mørke til lys. Men dagens mennesker synes å ha glemt disse fundamentale sannhetene. For det andre representerer hun en gruppe mennesker som ikke klarer å ta på alvor at religioner betyr noe for vår virkelighetsforståelse.

Spørsmålet vi bør stille oss, er hvordan samfunnet blir dersom to så ulike religioner som kristendom og islam skal leve sammen. Også en opplysningsfilosof som Jean-Jacques Rousseau drøftet denne problemstillingen i verket «Om samfunnspakten». Han skriver blant annet at «kort sagt har hvert enkelt folk en særegen grunn som gjør at disse grunnsetningene må tillempes på en spesiell måte, og det gir hvert folk et lovverk som bare gjelder for dette folket». Han skriver videre at det som gjør at en stats forfatning virkelig blir solid og varig, kommer an på hvordan den respekterer vedtatt skikk og bruk, og at de naturlige omstendigheter og lovene stemmer overens om samme sak. Sagt med andre ord: Loven må reflektere kulturen.

Men et samfunn kan ikke reflektere en kristen og islamsk virkelighetsforståelse i en og samme lov. Vi kan ikke i det ene øyeblikket forsvare den forfulgte, for i det neste øyeblikket forsvare forfølgeren. Vi kan ikke i det ene øyeblikket gi kvinner like rettigheter som mannen, samtidig som vi gir noen kvinner begrensete rettigheter. Staten kan ikke i den ene øyeblikket si at vi skal tåle krenkelser, for i det andre å akseptere hevnen.

Men dit er vi er kommet i dag. Troen på mangfold og inkludering er blitt så sterk at vi er i ferd med å kaste over bord den kulturelle og etiske revolusjonen som startet i middelalderen, og som har formet oss som folk. I stedet for å lære av historien om hvordan kulturkonfliktene kan ødelegge oss, opptrer vi som om vi kan beherske alt. Men vi kan ikke tjene to herrer. Vi må velge.

God søndag!