Stillbilde: Beelzebub Pictures / YouTube.

Hva er det som får det gode borgerskap i Kristiansand til å gå så fullstendig fra konseptene at de organiserer seg, skriver illsinte og hatske Facebook-meldinger, arrangerer en egen kunst­utstilling og lager en hel spillefilm som fremstiller en av byens egne, hans ektefelle og hans mor i de mest nedrige og avskyelige vendinger?

Som utflyttet kristiansander har jeg lenge lurt på hva det konkret er Einar Øgrey Brandsdal har gjort som har pisket opp sinnet så sterkt hos den engere krets av lokal­politikere, handels­standen, kultur­formidlere og lokale fidus­kunstnere og mediefolk at de har satt i gang noe som mest likner en vendetta av trakassering og organisert hatkriminalitet rettet mot en enkeltperson og hans nærmeste.

Filmen «Perleporten» er så latterlig naiv og gjennomskuelig i sin dårlig skjulte agenda at den til tider blir nesten morsom, hadde det ikke vært for at den fremstår som et ondsinnet og hatsk karakterdrap på en som har dristet seg til å kritisere kultur­satsingen i byen.

Jeg skal ikke bruke mye tid på selve filmen. Hvis terningkast null fantes, ville det vært en sjenerøs score. For som film betraktet er den et eneste langt gjesp av bortkastet tid. Den hopper hit og dit uten noen egentlig storyline, og er spekket med banalt barnslige klisjeer og lokale amatør­skuespillere med stotrende kunstige replikker. Dette er knapt skoleteater. Ganske traurige greier. Har Guldbrandsen, som er regissør, snekret dette sammen på gutterommet?

Det åpner med at filmens spillegale hovedperson onanerer på en tallerken i garasjen mens han ser porno på tv samtidig som hans forsmådde kone ligger alene i ektesengen. Han gransker og studerer sin egen sæd, for kvaliteten er tilsynelatende så dårlig at de ikke kan få barn. De er begge kristne og går på bønnemøter. Dette til tross får hun i løpet av filmen barn med hans beste venn. Vennen stikker av med kona og det suksessfulle internett­firmaet hans, mens han selv går døden i møte, alene og forlatt. Ganske mørke og morbide greier, med andre ord.

Men før han kommer så langt, er han slem med tiggerne fra Romania, drikker, horer og gambler, lar gress­klipper­roboten kjøre over et pinnsvin i hagen og står i ledtog med det som åpenbart er Kleppe & co., som brunbeises etter alle kunstens regler som nazister og innvandrings­fiendtlige rasister. Vidar Kleppe var tidligere en lokal profil i Norges­demokratene.

Altså en riktig suppe av ulike innslag og insinuasjoner om ekstreme politiske holdninger, dobbeltmoral, fyll og hor i «beste» Exit-stil. Siktemålet er åpenbart å foreta et karakter­drap på hoved­personen. Karakteristisk nok ender filmen med at «rett­ferdig­heten» får skje i sin fyllest idet hoved­personen faller død om i filmens sluttscene, til den lokale fiffens stående applaus under premiere­visningen 1. september. Hva søren feiler det denne byen?

Hvorfor ønsker de så inderlig Einar Øgrey Brandsdal død og begravet? Unge Brandsdal er gründer av Netthandel og nettbutikken Bli vakker, og har i løpet av kort tid bygd seg opp en milliard­formue. Hvem står egentlig bak trakasseringen av ham? Hvem er det som ønsker å få støtt Brandsdal ut av det gode selskap og ut i det ytterste mørke? Og hvorfor?

Det hatske angrepet på Brandsdal er åpenbart en organisert kampanje. Det skal ha begynt med en hemmelig Facebook-side etablert 15. oktober 2019 av «multi­kunstneren» Cornelius Jakhelln sammen med 25 av byens selv­opp­nevnte samfunns­støtter. De tilhører stort sett fiffen i Kristiansand, men spiller en mer tilbake­trukket rolle som bakspillere.

Gruppen beskrives som en «hatgruppe», men noen av disse begynner åpenbart å få en dårlig smak i munnen.

Hva som har forårsaket dette intense hatet mot en av byens største bidrags­ytere både i form av skatte­innbetalinger og donasjoner, er litt vanskelig å få tak på om man ikke tar seg bryet med å skrelle løken inn til kjernen.

Har Brandsdal gjort noe kriminelt eller klander­verdig? Det er det vanskelig å se. Han har et plettfritt rulleblad. Donerer til veldedige formål mer enn noen andre. Muligens fordi det gir positiv profilering, men ofte anonymt. Trolig fordi han ønsker å gi noe tilbake til lokal­samfunnet, og selvsagt fordi han har råd til det. Han er kristen, men er åpenbart inderlig forhatt av noen.

Ingen av dem kan si konkret hva han har gjort galt. Det sies at han lyver og mobber, men Brandsdal har i flere år utfordret til å fortelle hvem han mobber eller hva han lyver om, uten å få svar tilbake.

Likevel stiller de seg bak og er med på å finansiere en hel kunst­utstilling i 2020 dedikert eller rettet mot Brandsdal og hans familie, «Hatets kunst», hvor «kunstneren» og liste­kandidaten Cornelius Jakhelln i en sann smørje av hakekors og nazisymboler lar ham korsfestes, druknes, skytes og brennes i helvete, samtidig som han omtaler moren som en hore og bestefaren som en Judas.

Som med filmen «Perleporten» undrer man seg over hvordan dette smøreriet i det hele tatt er mulig. Er det bare sensasjons­hungrige fidus­kunstnere uten kunstnerisk talent som er ute etter oppmerksomhet, eller er de engasjert av noen andre som vil Brandsdal til livs?

Ytringsfriheten i Norge er stor. Det er bra. Men den ikke absolutt, heller ikke for kunstnere. Også kunsten må forholde seg til hatefulle ytringer og grenser som privat­livets fred. Og hvis det som ble presentert i denne kunst­utstillingen og i filmen ikke er hatefulle ytringer, er det vanskelig å skjønne hva som i så fall er det.

Er det misunnelsen som er ute og går? Unge Einar Øgrey Brandsdal har i løpet av rekordtid bygd opp en milliard­formue og er god for nærmere fem milliarder kroner. Det er nok elementer av Jante­loven i dette felttoget mot Brandsdal, men det er trolig enda sterkere og dypere krefter som rår?

For Brandsdal har gjort noe så uhørt som å driste seg til å tale kulturfiffen i byen midt imot og si det han mener om åpenbare feil­prioriteringer og slumsete politikeres skjødesløse forvaltning av skatte­betalernes penger, om manglende habilitet og tvilsomme bånd mellom sentrale politikere i de store etablerte partiene og de etablerte nettverkene i lokalt næringsliv, i kultur­sektoren, i pressen og i kommunen.

Det har særlig dreid seg om bruken av skatte­betalernes penger til å huse Tangens kunstsamling, om de fullstendig urealistiske besøks­tallene og budsjettene som ligger til grunn for driften av Kilden og Siloen. Det dreier seg om hundrevis av millioner kroner som dette vil medføre i årevis fremover for en kommune som sliter med en slunken kommune­kasse og dårlige oppvekst­vilkår og økende kriminalitet blant barn og ungdom, og som sårt trenger penger til en i øyeblikket elendig eldreomsorg. Og det dreier seg om kritikk av manglende habilitet ved tildeling av bygge­kontrakter og ved ansettelser i sentrale offentlige stillinger.

Han har utfordret den lokale elitens nettverk og etablerte privilegier. Han har riktig nok mer enn tilstrekkelig «fuck you money» til å gjøre det, men du utfordrer ikke fiffens privilegier ustraffet i en liten by på Sørlandet. Det er trolig her mesteparten av hunden ligger begravet.

Dét reiser noen særdeles betenkelige prinsipielle betraktninger om misbruk av ytrings­friheten og misbruk av skatte­betalernes penger til å stigmatisere og nøytralisere politiske menings­motstandere.

For denne kampanjen mot Brandsdal har åpenbart et politisk siktemål: å nøytralisere Brandsdals kritikk. At filmen har premiere rett foran kommune­valget, er selvsagt ingen tilfeldighet. Den er finansiert med skatte­betalernes penger, blant annet av Cultiva, som er en stiftelse opprettet og finansiert av Kristiansand kommune og som ved utgangen av 2020 forvaltet en kapital på 2,2 milliarder kroner.

Cultiva har sponset filmen med en million kroner. Resten kommer trolig fra staten og film­støtte­ordningen, altså fra skatte­betalerne. Kjersti Løken Stavrums rolle som styreleder i Cultiva fremstår således i et underlig lys. Hun spiller til og med en rolle i filmen som journalist.

Hun har en åpenbar parts­interesse i å forsvare Cultiva mot Brandsdals kritikk. Men hun har ingen hjemmel til å gjøre det med skatte­betalernes penger. Dette er i strid med elementære habilitets­regler og høyst kritikk­verdig.

Som tidligere general­sekretær i Norsk Presse­forbund, leder i Norsk PEN, styremedlem i Ethical Journalism Network, styremedlem i Faktisk.no og som leder i den andre Ytrings­frihets­kommisjonen burde hun vite bedre enn å bruke av felles­skapets midler til å finansiere en nidkampanje og et karakter­drap mot en medborger og hans familie med et klart politisk tilsnitt som i dette tilfellet.

Sånn sett bekrefter det bare de tette nett­verkenes rolle og habilitetens svake stilling i den ellers så blide sørlands­byen Kristiansand.

Det bekrefter at de som er satt til å forvalte felles­midlene, tror de kan skalte og valte med våre skatte­penger som de vil.

Det bekrefter en uendelig arroganse og forakt overfor grasrota som er henvist til å betale for pengesløseriet.

Og ikke minst bekrefter det en fullstendig mangel på moral og etikk og respekt for hvordan ytrings­friheten bør forvaltes i et demokrati.

Filmen «Perleporten» fremstår på samme måte som «kunstutstillingen» Hatets Kunst, som noe som best kan karakteriseres som hatkriminalitet. Og det er åpenbart en organisert hatkampanje.

Men hvem er det egentlig som står bak? Er det bare sensasjons­hungrige fidus­kunstnere som er ute etter oppmerksomhet, eller er det kultur­fiffen i byen og Cultiva som ønsker Einar Øgrey Brandsdal politisk og sosialt død og begravet, eller er det begge deler?

Jeg bare spør?

Hva pokker er det de feiler der nede i Kristiansand?

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!