Mange av oss som lever lenge nok vil erfare at funksjonsnivået fysisk og /eller mentalt kan bli så nedsatt at vi ikke vil klarer den daglig egenomsorgen. 

Noen havner i en hjelptrengende situasjon  tidlig i livet som en følge av sykdom eller ulykke, demens eller annen kognitiv svikt.

Uansett er det da som oftest nære familiemedlemmer som tar ansvar og bidrar med nødvendig omsorg for et verdig liv. 

Dagens politikere hevder imdlertid høylydt eldreomsorgen er et offentlig ansvar. 

De  ulike politiske partiene og den enkelte politiker må derfor bli vurdert i forhold til hva man mener seg i stand til å love og om man overhodet er i stand til å oppfylle dette.

Begrepet omsorg henger etymologisk sammen med omhu og omtanke. Begrepet uttrykker en sorg – en bekymring for ens nestes ve og vel. Den meningsbærende mytologiske historien om omsorg finner vi i  Jesu lignelse om Den barmhjertige samaritan. Her møter vi den ytterste  moralske kodeks: «Du skal  elske din neste som deg selv».

Satt opp mot dette  er dagens såkalte offentlige omsorg et bedrag. Hvordan  eldreomsorgen fungerer i daglig praksis sier mye om mangelen på forståelse, ansvar og moral  blandt politikere og statlige og kommunale byråkrater.

Hva den enkelte måtte ha behov for i en situasjon der kognitiv funksjon og kroppslig helse er betydelig redusert krever en forståelse, innsikt og nærhet langt utover det man er i nærheten av å kunne møte. 

Empati er ikke noe man lærer på et kurs. Heller ikke gjennom helsefaglig utdanning – det være seg legestudiet eller sykepleieutdanningen. Empati forutsetter en dyp forståelse for at lidelse er en felles skjebne for oss alle. Man må være fortrolig med sin egen smerte for å kjenne den hos andre. Vi er alle vandrere på en «via dolorosa».

Bob Dylan, en av vår tids mystikere, sier i sangen Not Dark Yet: » Behind every beautiful thing there’s been som kind of pain».

Det er liten forståelse for denne veien i vår tid. Vår tids materielle  overflod har, inntil nylig i alle fall, gitt mange muligheter for overflatisk nytelse og flukt. Dagens narsissisme setter ens eget ego  i fokus. Her er det ikke mye plass til andres ve og vel. 

Den såkalte  offentlige  eldreomsorgen er instrumentert. Vedtatte prosedyrer og kommunale forvaltningsvedtak er avgjørende for hva en hjelptrengende person måtte bli tilbudt av offentlig «omsorg». 

Det er ikke rart at mange hjelptrengende ikke føler seg sett eller hørt. Det blir de da heller ikke – de blir bare vurdert. De passer  ikke inn i kommunens såkalte tilbud, tidsskjemaer eller budsjetter. Den enkelte trengendes tilmålte tid kan være bare  noen minutter og vedkommende sitter igjen med en tomhet når den kommunale tildelte dagens omsorg er over. 

Prosedyrer har tatt over som styringverktøy også i det meste av helsevesenet. Ingen av oss representerer derimot en prosedyrepasient. Fremmedgjøringen har kommet langt. Prosedyrer fører til upersonliggjøring i hele helsevesenet – i alle sammenhenger der møtet mellom to personer er hele grunnlaget for å bry seg og bli brydd om. Klinisk erfaring og samvittighet overstyres av prosedyrer mht hva som er «rett medisin».

Som i så mange andre sammenhenger i vårt  kalde postmoderne samfunn er gamle ord og begrep blitt endret slik at de har mistet sitt dypere innhold. Språket vårt har blitt manipulert i mange meningsbærende sammenhenger. Tanken som søker etter sannhet er avhengig av logikken for å finne fram. Uten sanne premisser blir konklusjonen usann. Det er ikke rart at mange går seg vill når tankeverktøyet er blitt ødelagt. 

Jeg møtte en gang en person som hadde på seg ei T-skjorte med teksten: «Han gikk i seg selv og fant ingen hjemme». Jeg foreslo  å føye til: «Han gikk seg også vill og kom heller aldri tilbake». Der er da heller intet «selv» å finne seg hjemme i for den narsissistiske flyktningen som er på stadig søken etter bekreftelse. Det er mange  i dag som bærer på denne teksten – mer eller mindre synlig – i alle fall er den lett å kjenne igjen når samtalen går litt under vesten.

Men man kan jo klage når man ikke synes dette er godt nok. Du verden! Å være  kognitivt eller fysisk redusert og skulle kunne klage fremstår som en parodi. Ofte ender de pårørendes omsorg for sine nærmeste opp som en håpløs kamp mot systemene. 

Det politiske forsøket på å  etablere et solidaritetssamfunn har havarert. Nå er det de mange upersonlige maktstrukturene som har tatt over. Når egoet regjerer blir samfunnet  kaldt. 

Uten å ha forstått at de personlige moralske verdiene må ha en forankring utenfor mennesket selv ender vi opp i et tragisk forsøk på realisere et ensomt ego. Den veien leder inn i tragedien.

Verdiene derimot finner vi i personen – i vår innerste  kjerne.  Det er der vi kan skjelne mellom rett og galt, sannhet og løgn, godhet og ondskap. Og det er der vi kan  velge å håpe og tro at denne kjernen er del av den samme Personen som Jesus viste oss. 

Den tillitsfulle samtalen er en god arena for å finne fram på  denne veien. Der vi erkjenner mitt Jeg og møter den andres Du. 

John Sverre Nordahl