DnB-sjef Kjerstin R. Braathen legger fram bankens kvartals­rapport i Oslo den 6. februar 2020. Foto: Terje Pedersen / NTB.

Jeg er vokst opp med bank. Faren min var banksjef i 35 år, og i en periode bodde jeg til og med i en bank. Som barn visste jeg bare at banken var et sted som oppbevarte pengene dine, og som lånte dem ut igjen, mot renter.

Men i DNB er man ifølge E24 mest opptatt av å «kutte utslipp» (av CO₂): Storbanken har som mål at næringslivs­kundene deres skal kutte utslipp med mellom 25 til 33 prosent frem mot 2030. Årsaken, ifølge konsernsjef Kjerstin Braathen, er «klimakrisen» og at «DnB som bank har et stort ansvar».

Om «klimakrisen» overhodet eksisterer, hva årsaken eventuelt kan være og hvordan den i så fall arter seg, er ikke tema for banksjefen, hun bare fastslår at slik er det bare! Og da er det selvfølgelig heller ikke noe problem at den statistiske korrelasjonen mellom antropogent CO₂ og temperatur mangler; temperatur­forløpet er syklisk mens CO₂-nivået for øyeblikket er monotont voksende.

Men nå har fru Braathen en mastergrad i «ledelse», og da er slike trivialiteter underordnet.

Så hva er det Braathen egentlig vil, ut over å betvinge natur­vitenskapen til å bli enda et politisert synsefag? Og hvorfor gjør hun ikke heller som min salige far gjorde, og fokuserer på inntjening, rentabilitet og aksjonær­ansvar i stedet? Nå er riktignok Braathen også opptatt av slike ting som kvinner, bærekraft, mangfold og inkludering, men bank er ikke akkurat det første hun tenker på.

Forklaringen er antakelig at hun leder et statseid konsern, og her er lederne vel så opptatt av politikk som å tjene penger. Vi ser det samme fenomenet i Equinor som helst snakker om slike tema som kjønn og klima før de snakker om lønnsomhet. Og i den grad de tenker økonomi, er det gjerne begrenset til hvor mye de tjener selv. Braathen har en årslønn på 15,4 millioner kroner.

Braathen dukker også opp i World Economic Forum (WEF) i Davos for å si slike ting som at «folk må lære seg å lide» og andre uspiselig­heter. Dette sier hun antakelig fordi hun vet at det er hva dagens globale eliter ønsker å høre, men likevel: Hvorfor er en banksjef pådriver for at vi skal lære oss å lide? I min fars tid forsøkte banksjefer heller å hjelpe kundene sine til å få et bedre liv.

Det henger antakelig sammen med resten av det politiske narrativet; de har bestemt at strøm, drivstoff og mat skal bli dyrere, vi skal kjøre elbiler, drive «karbonfangst», bo oppå hverandre i 15-minutters byer, være «full­vaksinerte», spise insekter og til slutt skal vi visstnok også «leie i stedet for å eie». Det siste betyr nødvendigvis at de har tenkt å ta fra oss det lille vi fremdeles måtte eie selv.

Derfor altså.

Men dette er ikke noe folk går med på frivillig, så det må tvangs­innføres, og det er ikke mulig å gjøre under et demokratisk regime med en fri presse. Men nå ser de ut til å styre oss mot et slags verdens­diktatur hvor fordums godartede institusjoner, slik som EU og FN, utstyres med politi­myndighet og hvor pressen skal motiveres til å marsjere i takt ved hjelp av pressestøtten.

Jonas Gahr Støre er periodevis helt åpen om dette, samtidig som han også gir klart uttrykk for at «Verden trenger Kinas ledelse». Ingvild Kjerkol legger seg på samme kurs når hun sier at «vi må konsolidere WHO som vår leder, og som har nulltoleranse for feil oppførsel».

«Feil oppførsel», Kina og WHO? Hva i all verden er det de tenker på?

Den 25. august trådte EUs «Digital Services Act» (DSA) i kraft, som gir EU-kommisjonen makt til å sensurere alt hva de måtte ha lyst til å definere som «desinformasjon» eller «hatefulle ytringer».

Men bankene har holdt på med dette en stund allerede: I britiske banker stenger de kontoene til opposisjonelle, og i Canada har de gjort det samme. Også DnB er på full fart inn i politikken, og i Spare­banken Vest får man ikke lenger tatt ut penger uten først å gjøre rede for hva man vil med dem.

Det kan med andre ord se ut som om politikerne våre har plantet en insider i DnB, en intellektuell lettvekter som er korrupt nok til å la seg overtale til å gjøre DnB om til et politisk organ. Hensikten er visstnok å gjøre økonomien vår «grønn», men i praksis går det ut på å legge økonomien vår i ruiner.

Eksempelvis skriver Espen Barth-Eide ut sjekker på 100 milliarder kroner i slengen til EU i såkalt «klima­kvote­kompensasjon», like mange milliarder forsvinner i «elektrifisering» og enda flere milliarder søles bort på ulønnsom og uforutsigbar havvind – krydret med grønne sertifikater, smartmålere og pipesensorer. Tyskland har forsøkt å være grønne lenger enn vi har, og de er nå i resesjon.

Hver og en av disse sinnssyke tiltakene kunne antakelig ha sørget for dobbelt­sporet jernbane fra Kristian­sand til Kirkenes, årlig, og gitt nordmenn gratis tann­lege­behandling og billig strøm.

Men i stedet gir de heller bort billig strøm til tysk jernbane, samtidig som de bygger opp et økende vedlikeholdsetterslep av norsk infra­struktur, som foreløpig ligger på vanvittige 3200 milliarder kroner.

Og for ordens skyld: Klima­effekten av alt dette er lik null.

Men de er likevel frekke nok til å påstå at de holder på med å «redde klimaet» vårt, noe som i politikkens verden faktisk betyr å kjøle ned jorda, men dette er både umulig og umoralsk; vi lever i en relativt kald klimaperiode hvor ti ganger så mange mennesker dør av kulde som av varme.

Ironien er selvfølgelig at de får det som de vil, uten å løfte en finger: Temperaturen i Barents­havet har sunket med én grad, iskanten flytter seg sørover og Antarktis legger på seg – mens CO₂-nivåene øker.

Men får ikke dette politikerne våre til å stusse litt da? Nei dessverre, men slik går det når vi ikke stiller formelle krav til aspirerende riks­politikere med hensyn til intelligens, kunnskap og personlige egenskaper. De er i beste fall middel­mådige, de nominerer seg selv, de lar seg velge på andre premisser enn de styrer ved, de lyver for oss og de beriker seg selv og sine venner i utlandet, på vår bekostning. Og som de siste dagers nyheter viser, er de også grunn­leggende moralsk bedervede.

Vi har antakelig en valg­ordning i Norge som favoriserer de verste menneskelige egenskapene som er å oppdrive, og da må vi ikke bli forbauset når de bedrar oss – det er sannsynligvis uunngåelig. I tillegg velger mediene å tåkelegge hva politikerne gjør mot oss, og dermed blir de også gjenvalgt.

Til orientering finnes det publiserte løsninger på problemet, men de har så langt blitt ignorert.

I et historisk perspektiv er dette oppskriften på en revolusjon, men dersom politikerne er like godt bevandret i historie som de er i natur­vitenskap, vil poenget være tapt for dem. Men revolten vil komme, det er bare et spørsmål om hvor mye lidelse folk finner seg i før de reagerer.

Jon Gulbrandsen er dr. philos. og pensjonert biolog.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok eller som e-bok!