Er Ap’s nr. 2 i Rogaland, Dag Mossige, i god tro når han vil stille kirkene til disposisjon for «andre trossamfunn»? Er det mulig å ha bevart troen på at det nye Norge ligner på Kardemomme by anno 2023 med noe rimelig krav på å bli trodd?

Rogaland, herunder Jæren og Stavanger, er blant de minst berørte av innvandringens negative sider. Regionen strutter av velstand, og i tillegg er rogalendingene driftige og har høy arbeidsmoral.

Rikdommen gjelder også det offentlige, og den gjør det mulig for politikerne å føre «gå på vannet»-politikk, en politikk som er løsrevet fra politiske tyngdelover. I bunnen av denne dynamikken ligger at det alltid er en sammenheng mellom politikk og konsekvenser. Hvis politikk skal fungere, må det være en feedback, en tilbakekobling som forteller politikerne hva som virkelig skjer ute i «felt».

Det skjebnesvangre for Norge er at denne vekselvirkningen de senere år har stoppet opp. Det er som om Golfstrømmen skulle stilne. Det hører vi mye om, men at politikerne ikke lenger lytter, er det taust om.

Mediene skalker lukene for politikerne, slik at de slipper å høre ubehagelige konsekvenser av hva de har vedtatt.

Denne skinn-offentiigheten inviterer til mye hykleri som også smitter over på velgerne. Jelena Bonner har registrert at et ikke ubetydelig antall nordmenn uttrykker en viss skadefryd over at svenskene får kjenne konsekevensene av den politikk de har stemt på i alle år. De kunne jo bare latt være!

Men hva med nordmennene? spør hun. Er det noe tegn til at de sender et signal som får partiene til å endre kurs? Hvis andelen «andre partier» hadde steget til rekordnivåer, ville det ikke vært mulig å ignorere signalet fra velgerne. Men vi ser ikke noe slikt opprør. Det er som om folk ikke tør ta skjebnen i egne hender. De overlater fortsatt styre og stell til de samme politikerne som har vanstyrt oss i årtier. Og det blir bare verre. Kursen er låst.

Så hvilken rett har vi til å kritisere svenskene? Bonner tok nordmennene på deres selvbedrag: Det at norske politikere ikke har vært like gale som sine svenske kolleger, slik at tempoet er litt lavere, er vel ingen grunn til å hovere? Kursen er den samme. Resultatet er det samme.

Det er her Dag Mossiges grenseløse frekkhet kommer inn. Han viser hvem han er når han sier at «det offentlige eier kirkene». Det er staten som eier Guds hus, det er bare en annen utgave av Folkets hus. Gud har ikke noe han skulle ha sagt, og dessuten: Er det ikke den samme Gud?

Mossige er selvsagt klar over at virkeligheten allerede har innhentet oss. Nordmenn vet godt hva islam er nå. Men han spiller på folks høflighet og frykt. Er det derfor han gliser så bredt?

La oss se om ikke smilet hans stivner hvis velgerne får lese hvordan det går der hvor islams ritualer slipper til på kirkens områder.

Naser Khader er dansk politiker. Han kommer fra Syria. Han vet hva omkostningene blir i møtet mellom islam og et sekulært samfunn.

I Danmark er det fortsatt mulig å oppdage sammenstøtene ute i det virkelige liv. Khader beskriver to begravelser, og beskrivelsen av den muslimske burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på alle siviliserte mennesker:

En kvinde med arabisk baggrund, født i Danmark, skrev for nylig til mig. Måske en sag for kirkeministeren?

Hendes far var muslim, hendes mor kristen. Faderen døde for nylig, og det var en meget ubehagelig oplevelse for hende, hendes familie og venner at komme til den muslimske begravelse. De har aldrig været i moskeen før.
Hun kontaktede bedemanden fra Islamisk Trossamfund og fik kun sporadiske svar på, hvordan hun skulle forholde sig.
Først var der bøn i moskeen på Dorthavej i Københavns Nordvestkvarter, og hun mødte op med sine veninder. Selv hendes ikke-muslimske veninder bar tørklæder i moskeen af respekt; det plejer ingen af dem normalt at gøre. Imamen gad ikke engang at hilse på kvinderne. Mændene var gået ind i herresiden, men der var ingen til at modtage kvinderne, der følte sig meget uvelkomne.
Under bønnen herskede forvirring på kvindesiden, og efter bønnen var der ingen til at tage hånd om kvinderne.
Bedemanden er bare kørt til den muslimske begravelsesplads i Brøndby.

På begravelsespladsen herskede kaos og en kold stemning. Den muslimske bedemand ville bare have liget ud af sin bil og det hele overstået.

Den muslimske graver gjorde opmærksom på at den muslimske begravelse er kønsadskilt, pegede kvinderne væk fra graven og helt ud på parkeringspladsen, og hvis de ikke «respekterede islam», ville han slet ikke begrave kvindens far.

Hun var chokeret, men dog så fattet, at hun ikke begyndte at diskutere. Men alt det smukke ved en værdig afsked med et elsket medlem af familien var ødelagt.

Sikke en idiot. Sikke en begravelsestradition. Vi bor i Danmark! Og kvinden havde lige mistet sin far.

Kvindens kristne mor døde kort tid senere, og det var en helt anderledes oplevelse. Behagelig samtale med præsten og bedemanden og alt arrangeret til mindste detalje efter de efterladtes ønsker. Og et udtrykt håb fra præsten om, at også de muslimske deltagere i begravelsen ville deltage i bønnen.
Tankevækkende forskel.

Selv i døden praktiseres kjønnsadskillelse. Kvinnene ble jaget over på en parkeringsplass. De skulle ikke besudle mennenes gravferd.

Er det ingen journalist, ingen politiker som vet dette og som tør å stille spørsmålet om vi ønsker denne religionen inn i kirkene?

Den norske offentlighet fungerer nemlig slik at alle slike nyheter hurtig blir lagt døde. De er uvelkomne. Daglig blir hundrevis av slike detaljer feid under teppet av mediene, som fungerer som PR-byråer for islam i samforstand med staten. Det er denne systematiske tilbakeholdelsen av informasjon som gjør det mulig for folk å late som om det fortsatt finnes en normalitet.

Den klynger de seg til, selv etter nedstengning, vaksiner, strømsjokk og rentesjokk.

Folk vet rett og slett hverken ut eller inn, og mange har ikke hørt om Document, som forteller sannheten, som man blir sterkere av. Løgnen gjør svak.

Dag Mossige vil ikke bli bedt om å fjerne seg og stille seg på parkeringsplassen. Har Kari Nessa Nordtun tenkt over hvordan det vil arte seg?

Kjøp boken av Alf. R. Jacobsen her!