Kolorert versjon av Gustave Dorés (1832–1883) illustrasjon av lignelsen om tolleren og fariseeren i tempelet.

⁹ Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:
¹⁰ «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. ¹¹ Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. ¹² Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ ¹³ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’
¹⁴ Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»

Lukas 18, 9–14

– Jeg har aldri snakket med min mann om innside­informasjon. Det kunne tidligere stats­minister Erna Solberg fortelle pressen for litt siden. Stolt, som om det var en moralsk prestasjon, lik fariseeren i tempelet, stod hun fram.

Norge har stått på hodet etter at utenriks­minister Anniken Huitfeldt innrømte at hun hadde brudt reglene for habilitet. Hun har etter eget utsagn vært uvitende inhabil. Habilitet handler om å opptre upartisk. Det er vanskelig å se hvordan man kan være partisk dersom man ikke vet hvem man skal favorisere, men hennes mann hadde aksjer i selskaper som skal ha blitt berørt av regjeringens beslutninger. i tillegg mener mange at Huitfeldt må ha snakket med sin mann som handlet aksjer og gitt ham innside­informasjon. At Anniken Huitfeldt selv sier at hun aldri har gjort det, synes ikke å bety noe.

Vi er vitne til en massiv fordømmelse, pressen vil se blod og Stortingets kontroll- og konstitusjons­komité ber om en avklaring. Huitfeldts feiltrinn er åpenbart av historiske dimensjoner. At Anniken Huitfeldt eller ektemannen ikke har forsynt seg av felles­skapets midler, er irrelevant. Ekteparet har nemlig krenket våre moralske standarder.

Dere må vel mene at Anniken Huitfeldt har brutt noen regler, men tenk etter. Det som bør bekymre oss, er hva som har skjedd når en slik marginal hendelse får så stor oppmerksomhet og møtes med slik moralsk forargelse. Den forteller nemlig historien om et samfunn i moralsk oppløsning.

I Bergen har det vært gatekamper mellom grupper av eritreere. Stats­minister Jonas Gahr Støre og Erna Solberg tar avstand fra det som fant sted, men ingen av dem beklager den innvandrings­politikken som har gjort det mulig. Pressen stiller heller ikke spørsmål til de ansvarlige politikere om hvem som er ansvarlig for at vi har kommet i denne situasjonen. Det er vanskelig å huske sist den ordinære pressen vurderte norsk innvandrings­politikk fra ofrenes perspektiv, eller stilte kritiske spørsmål til de ansvarlige politikerne og møtte dem med moralsk forargelse etter at kvinner for eksempel har blitt voldtatt av innvandrere fra kulturer der slikt aksepteres. I middel­alderen ble voldtekt vurdert som ubotamål, dvs. at ugjerningen var så alvorlig at det ikke kunne gjøres bot for den. Allikevel blir ansvarlige politikere aldri stilt til ansvar.

I den tyske avisen Die Welt kunne vi nylig lese om radikal kjønns­teoris inntog i tyske barne­hager. I bransje­organet Utdannings­nytt kan vi lese hvordan det samme planlegges i Norge. De moralske perspektivene er fraværende, og våre politikere er tause. Det eneste politikerne er enige om, er at vi må straffe dem som vil hjelpe barn som er blitt utsatt for en slik indoktrinering, slik at de igjen blir fortrolige med sitt biologiske kjønn.

På Sør-Vestlandet betaler vi for tiden en høy pris for strømmen vi bruker, selv om distriktet må være et av de områdene i verden som produserer mest energi pr. innbygger. Stats­minister Jonas Gahr Støre sa før vedtaket om å legge strøm­kabler til kontinentet og Stor­britannia at de ikke ville bli en realitet dersom prisen på strøm økte i Norge. I dag innrømmer de at vi er bedratt, men det får ingen konsekvenser. Det er helt i orden å tjene EUs interesser fremfor Norges.

Vi opplever det samme med vind­turbinene som bygges til havs og til lands. Ingen av disse ville blitt bygget dersom bedrifts­økonomiske kalkyler hadde blitt lagt til grunn, ja selv etter samfunns­økonomiske betraktninger er de en katastrofe. Vi forstår at det er den «vanlige» befolkningen må betale når de ansvarlige gir milliarder av kroner i støtte til slike prosjekter. Den er du og jeg som må betale den høye strøm­prisen de krever for å bli lønnsomme, og nærings­livet, det står i kø for å få gratis penger.

Et av de verste tilfellene av partisk økonomisk politikk finner vi ved Hammerfest i Finnmark. Alle vet at Equinor tjener godt på elektrifiseringen av Melkøya. Asbjørn Torvanger, forsker ved Cicero, mener Equinor sparer over 30 milliarder kroner. At innbyggerne og resten av næringslivet i Finnmark vil lide som en følge av prosjektet, spiller mindre rolle.

Så lurer du muligens på hvorfor fariseeren hevet seg over tolleren og så ned på ham. Jo, tolleren gikk nemlig romernes ærend og ble dermed sett på som en forræder.

Vi lever i en tid der moralske standarder utfordres og etikken bøyes som en gummistrikk, samtidig som de ansvarlige politikernes lojalitet til egen befolkning blir stadig svakere. Men behovet for å fremstå som moralske forbilder synes å vokse i takt med forfallet. Det er ikke et vakkert syn, det rammer stort sett uskyldige mennesker.