Det kan se ut som om han som kjørte pickup-en som stoppet foran meg ved et trafikklys i Hallingdalen for et par dager siden, er på vei til Jernbane­stasjonen med stats­ministeren og finans­ministeren buntet sammen på lasteplanet. De som har sett tv-serien Yellowstone, skjønner hva jeg mener.

Folk er forbanna, ikke bare på bygda og i rustbeltet i USA, men i Halling­dalen, i Hammerfest, i Holmenkoll­åsen og over det ganske land. Og det er sannelig ikke rart.

Inkompetente politikere i en salig rus av hybris og tilranet makt stjeler av felleskassa, jukser med pendler­boliger, trikser med reise­regninger, snyter på skatten, blåser i elementære habilitets­regler og driver innside­handel på felles­skapets regning.

Juks og fanteri og snylting på felles­skapets midler har blitt normen heller enn unntaket i norsk politikk.

Ikke nok med dét. De gir land og ressurser bort bit for bit. De har gitt fra seg kontrollen over vann­kraften og utsatt oss for en selv­påført strøm­pris­krise. De har lagt seg flate for EU.

Og gjennom EØS-avtalen og etter 14.000 direktiv og rettsakter siden 1994, har de flyttet den lovgivende makt og store deler av retts­utviklingen ut av landet, fra et «folkevalgt» Storting i Oslo til 55.000 EU-byråkrater i EU-kommisjonen i Brussel. Det er om ikke de jure, så i alle fall de facto i strid med Grunnloven.

De har dessuten utsatt oss for galopperende inflasjon, som i stor grad også er selv­forskyldt. De skylder på Putin, men de har ført en penge­politikk som har resultert i stigende boliglåns­renter. Og de kjører en skatte­politikk som driver gründerne og investorene i utlendighet, og med dem nyskapning og innovasjon.

Samtidig som de gamle lider av under­ernæring og elendig stell på gamle- og sykehjem, hiver de milliarder av våre skatte­penger inn i en u-hjelp som ikke virker, innvandring som snur landet på hodet, et inter­nasjonalt covid-samarbeid som ikke ga noen som helst målbare resultater, samt en galopperende galskap av kostbare «grønne» klima­tiltak som er rene kostnads­sluk som ødelegger naturen og ikke har noen som helst effekt på klima­regnskapet.

De gir ikke bare blaffen i de eldre. De gir blaffen i naturen. Og de gir blaffen i vår sikkerhet.

Samfunns­sikkerheten er en vits. Det så vi da politiet padlet til Utøya i en tyvlånt gummibåt. Og de har omtrent avviklet det nasjonale forsvaret. Vi sitter nå igjen med en hær som knapt kan forsvare en bydel i Oslo. Selv etter at krigen på nytt er tilbake i Europa med full styrke, gjøres det lite eller ingenting for å styrke Forsvaret. Pengene brukes til all mulig annen galskap.

Vi blir rett og slett utsatt for historiens største organiserte ran. Det er en form for stats­autorisert tyveri. Og det skjer rett foran øynene våre. Det skjer i en målestokk vi aldri har sett maken til tidligere.

Han i pickup-en foran har åpenbart skjønt det, men bare de færreste skjønner at de er i ferd med å bli rund­stjålet. De «folkevalgte» stjeler av våre demokratiske rettig­heter som velgere og borgere, og de stjeler våre surt opptjente skatte­penger. Og som regel går de i deres egne eller nettverks­venners lommer.

Det skjer i USA. Og det skjer i Norge. Bare i mindre målestokk her, mer subtilt og mer fordekt. De stjeler demokratiet fra oss. De har tatt kontroll over staten. Og ved statens hjelp stjeler de skatte­pengene fra oss ved å gi stats­støtte og subsidie­sugerør i statskassa til venner og bekjente i bistands- og klima­industrien.

Verken amerikansk eller norsk politikk bestemmes av velgerne, slik vi blir fortalt, og slik vi liker å tro.

Amerikansk politikk er rent donordrevet. Det er donorenes penger som bestemmer omfanget av medie- og valg­kampanjene, og dermed hvem som blir valgt – og dermed også hvilken politikk som skal føres.

Om de «folkevalgte» representantene på nytt skal få penger og ha sjanse til å bli gjenvalgt, må de rette seg etter donorenes ønsker. There is no such thing as a free lunch! De må levere. Det gjelder representantene på begge sider i Kongressen. De er i stor grad kjøpt og betalt.

Det er først og fremst derfor Trump angripes med alle midler og fra alle kanter. Det er ikke bare hans uspiselige personlighet som gjør ham så forhatt. Han lar seg ikke kjøpe. Han truer systemet og fordels­folkenes privilegier og sugerør i felleskassa.

I USA er det hans politiske konkurrenter som vil kjøre Trump til Jernbane­stasjonen. Men minst halvdelen av elektoratet vil ha ham som president til tross for hans åpenbart narsissistiske og uspiselige personlighet. De er lei av korrumperte politikere. De vil at Trump skal kjøre haugen med donor­styrte amerikanske politikere til Jernbane­stasjonen.

I Norge blir de demokratiske spille­reglene omgått på en mer subtil måte. I Norge er det i mindre grad donorenes penger som holder systemet i gang, selv om LO alltid har hatt en klam hånd om Arbeiderpartiet.

I Norge holdes partiene i gang med statens penger. Det vil si: skatte­betalernes penger, dine og mine penger.

Den statlige parti­støtten som politikerne bevilger seg selv, innebærer at tidligere medlems­styrte partier har utviklet seg til å bli rene nettverks­baserte partier. Med statlig parti­støtte har de rett og slett ikke lenger behov for medlems­kontingenten.

Politikerne får lønn og penger til å holde seg med en organisasjon av politiske rådgivere og kommunikasjons­rådgivere, IT-folk og folk i administrative stillinger. De får reise- og kost­godtgjørelse etter statens satser. Partiene drives som bedrifter uten general­forsamling hvor parti­ledelsen har full kontroll. Medlemmene betyr ikke noe lenger.

Kombinert med den mest lukkede nominasjons­ordningen i den vestlige verden, innebærer det at det er parti­ledelsen og nett­verkene rundt som bestemmer hvem som skal nomineres på de sikre plassene, og dermed hvem som skal bli valgt. Og parti­ledelsen velger stort sett seg selv.

På samme måte som medlemmene har mistet sin innflytelse, har velgerne liten innflytelse på hvem som blir nominert og valgt.

Det innebærer at vi har fått en politiker­stand bestående av lite kompetente yrkes­politikere som stadig «gjenvelges», til tross for at de ofte mangler både utdanning, yrkes­erfaring og livs­erfaring fra livet utenfor parti­korridorene og møte­rommene.

Dét er selvsagt ikke noe godt utgangs­punkt for gode og robuste beslutninger på vegne av felles­skapet. Og det er selvsagt ikke noe godt utgangs­punkt for å forhindre den storstilte sløsingen med felles­skapets midler.

En slik politisk økologi fremmer nepotisme, inhabilitet, venne­tjenester, korrupsjon, tilraning av politisk makt, dårlig og tilfeldig forvaltning av felles­skapets midler og ofte vedtak som tjener den politiske klasse og «fordels­folka» selv, ikke velgerne de er «valgt» for å representere.

Vi ser det stadig vekk, nå senest hvordan utenriks­ministeren ror for harde livet fra det som åpenbart er habilitets­brudd og innside­handel.

Det vi trenger, er en skikkelig opprydning i valgordning og partisystem. De er overmodne for demokrati­reform.

Den statlige partistøtten øker terskelen for etablering av nye konkurrerende partier og reduserer parti­medlemmenes makt. Partistøtten bør derfor reduseres.

Nominasjons­ordningen bør reformeres, avgjøres av partienes medlemmer og ikke bestemmes av parti­ledelsen på bakrommet. Det kan enkelt demokratiseres ved elektronisk stemme­givning hvor hele medlems­basen blir involvert, og ikke bare de få som gidder å stille opp på nominasjons­møtene.

Det representative demokratiet bør, i den utstrekning det er mulig, gjøres mer direkte, slik at velgerne får større innflytelse over viktige beslutninger lokalt og nasjonalt. I et demokrati­perspektiv er det f.eks. langt bedre at befolkningen i Finnmark selv, heller enn riks­politikere i Oslo, får bestemme hvorvidt Melkøya skal elektrifiseres.

Lokale og nasjonale folke­avstemninger etter sveitsisk modell bør innføres i alle betydningsfulle saker av noe omfang.

For å få kontroll med og redusere den utstrakte politiske nepotismen, og for å få en mer kvalifisert politiker­stand, bør det settes et tak på antall år en politiker får være folkevalgt.

Ingen bør få sitte lenger enn maksimum to perioder verken i Stortinget eller kommune­styrene.

Når politikerne blir sittende for lenge og nett­verkene blir for tette, blir de rett og slett ikke lenger til å stole på. Vi må få gjort kål på yrkes­politikerne. De stjeler av kollekt­bøssa og glemmer etter en tid fort velgerne. De må ikke få lov til stadig å gjenvelge seg selv.

Ikke rart at halling­dølen på bildet over vil bunte dem sammen og kjøre dem til Jernbane­stasjonen. Noen skjønner hva som foregår.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp «Mesteren og Margarita»!