Flere forskere har forlatt et prestisje­prosjekt i mangfold ved OsloMet. De er sterkt kritiske til det de mener er dårlig universitets­ledelse. Ledelsen kjenner seg ikke igjen i kritikken.

Konflikten har ført til langtids­sykemeldinger og oppsigelser, permisjoner og intern overflytting av ansatte, skriver Khrono.

«Hevn» og gjengjeldelse, lite «universitets­aktig» og «ingen voksne hjemme» er uttrykk som blir brukt i kritikken fra tre av dem som har takket for seg etter fire år i prestisje­prosjektet.

Det dreier seg om professorene Torkel Brekke, Åse Røthing og Thorgeir Kolshus. Brekke og Kolshus har sagt opp sine stillinger.

Prosjektet dette dreier seg om er Seksjon for mangfolds­studier, hvor det i tillegg til eget senter skulle tilbys utdannelse til å bli mangfolds­master. Velkjente ord kommer rekke på rad med kreative titler som navnet på senteret: Diversity Studies Centre Oslo (DISCO), som var planlagt som en av fem deler av Senter for fremragende forskning (SFF) ved OsloMet. Sjekk lenken, der har man tydeligvis samlet en herlig gjeng med «forskere».

– Dette kunne aldri har skjedd ved et av de gamle universitetene, sier professor Thorgeir Kolshus som leverte inn sin oppsigelse sist fredag.

– På et tidspunkt føltes det som om det ikke var noen voksne hjemme på OsloMet, sier professor Åse Røthing som på eget initiativ har skiftet fakultet.

– Både mangfoldsmasteren og DISCO ble helt eksplisitt nedlagt og ødelagt som reaksjon på dette brevet, som ble sendt i mai 2022. Det var ikke mulig å forstå dette som noe annet enn hevn, sier lederen av satsingen, professor Torkel Brekke, som har sagt opp stillingen sin og slutter ved OsloMet.

Rektor Christen Krogh ved OsloMet kjenner seg ikke igjen i påstandene, og mener prosjektet lever videre i beste velgående.

– Jeg er ikke kjent med noen faktiske forhold som stemmer med de sterke karakteristikkene som kommer her

Brekke ledet mangfolds­prosjektet. Document har omtalt prosjektet da det skulle startes opp, og det skulle blant annet forskes på islamofobi og finansiell ekskludering av muslimer.

Den gangen sa Brekke følgende:

– Det er lett å tenke at det globale finans­systemet er noe naturlig gitt. Men det er jo også formet av historie og kultur, og det skjer interessante ting når store grupper ikke ønsker å være en del av det.

Da kunne kanskje disse store gruppene muligens vurdere å oppholde seg i land hvor finans­systemet passet dem?

Brekke har også sagt at for mange muslimer er renter et større tabu enn å spise svinekjøtt. Det virker som om politikere tror at bare folk bor her lenge nok, så gir de slipp på slike tabuer. Forskning viser at det er helt feil.

Politikerne krever jo aldri at innvandrere skal tilpasse seg samfunnet i landet de frivillig har migrert til. Det er vi nordmenn som skal integrere seg med de «sårbare».

Også helsepersonell må tilpasse seg det fantastiske mangfoldet og alle former for ny kultur som inntar sykehusene. Skal sykepleiere gå i hijab? Skal muslimske kvinner kunne kreve kvinnelige leger?

Både Kolshus og Røthing er også omtalt tidligere. Røthing samarbeidet med Wencke Mühleisen, og radarparet kom med ville teorier om seksualisering, som de knyttet til nasjonalisme, kanskje hudfarge og staten.

Den gangen skrev min redaktør Hans Rustad følgende:

Grunnspørsmålet – om noen seksualiteter er norskere enn andre – oser av en rasifisering av  seksualiteten. Rasismen er på full vei tilbake, under dekke av politisk korrekthet.

Er seksualitet hvit og norsk?

Jeg finner det interessant at et senter for mangfolds­studier går fullstendig i oppløsning, for dette kan være nok et eksempel på at de som hyller mangfold ikke inkluderer mangfold av meninger, som vel er det eneste som betyr noe, og det eneste mangfoldet som tilfører noe positivt for den foraktede og avskaffede nasjonen.

Dette så vi jo også på KHiO, hvor noen få kunst­studenter med avvikende meninger fra de superwoke som ville avkolonisere kunst­studiene ble møtt med raseri, utskjelling og ikke en eneste dråpe av toleranse. Rektor støttet mobben.

Alle som ustanselig babler om mangfold og inkludering er ofte de absolutt minst tolerante og inkluderende. Akademia er blitt til en graut for slike tullinger, og det er nesten bare pensjonerte akademikere som våger stikke hånda inn i dette vepsebolet.

Faktisk har mangfoldet blitt redusert i Vest-Europa de siste tiårene. Tidligere var det helt annerledes å besøke Paris, London, Berlin eller Amsterdam.

Slik er det ikke lenger. Enten havner man midt i en skrekkelig festival av LGBTQ-gjengen, selv i Budapest har de sin egen pride-festival som jeg opplevde på nært hold.

Overalt ser man haugevis av somaliske mødre med barnevogner og tildekket hår. Så å si overalt vokser det opp store vindturbiner som ødelegger naturen.

Slikt skaper ikke mangfold, men enfold. Personlig vil jeg helst reise tilbake i tid, minst til 80-tallet. Behovet for en mastergrad i «mangfold» var ikke like stor den gangen.

11 såkalte forskere var knyttet til seksjonen og senteret, nå er fire av de fem mest sentrale aktørene borte.

Les også:

Anne Kalvig sier opp etter 25 år ved UiS siden hun ikke vil bruke kvinnelige pronomen på menn

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!