George Orwells begrep «nytale» fra fremtidsromanen «1984» er kanskje litt forslitt. Men dessverre treffende også i dagens Norge. Dette hevder biologiprofessor Kristian Gundersen i et velskrevet debattinnlegg i Aftenposten.

De autoritære makthaverne tok kontroll over selve språket i Orwells roman med såkalt newspeak (nytale). Forfatteren forklarer at «hele hensikten med nytale er å begrense hva det er mulig å tenke. Til slutt blir tankeforbrytelser umulige fordi det ikke er noen ord å uttrykke dem på».

Nytale reduserer antallet lovlige ord, og har setninger som er helt meningsløse, som «Krig er fred». Dette leveres nå i høy grad av våre politikere, mener Gundersen.

Jeg må innrømme at det gikk en engel gjennom rommet hos meg da Jens Stoltenberg, lederen for verdens mektigste militærallianse, uttalte at «våpen er veien til fred».

Han har flere eksempler. NRK har laget en ordliste med regler for hvordan vi kan omtale funksjonshemmede. For eksempel er det ikke lenger greit å bruke ordet blindehund eller blindeskrift.

«Kvalitetsreformen» for høyere utdanning var egentlig en effektiviseringsreform. Nærpolitireformen førte til mindre nærpoliti.

Eller som Orwell kanskje ville sagt: «Fjernhet er nærhet.»

Det å kalle unge innvandrere som begår grov vold og gjengvoldtekter «sårbare», er enda et eksempel på nytale. Det samme kan sies om ord som dugnad og fellesskap,når de tas i bruk av politikere som dreper fellesskapet og aldri skaper noen dugnad.

Postmoderne tenkere er opptatt av språk, og later til å mene at språket skaper virkeligheten. Dermed blir kontrollen over språket en god politisk strategi. Kommentarfeltene blir viktigere enn det som skjer i den fysiske verden.

Facebook overgår marerittet Orwell forutså, det digitale tyranniet skal innføres

Alle husker vel Erna Solbergs utsagn om tankefrihet. Men ifølge § 185 har vi ikke lenger lov til å ytre oss fritt om utvalgte grupper. Likhet for loven og ytringsfrihet er dermed avskaffet. Og som Jordan Peterson har sagt: For å være i stand til å tenke, må man også ha lov til å prate om hva man tenker, for eventuell korrigering, forbedring eller konklusjon.

Nye ord introduseres til stadighet, og andre ord som var vanlige tidligere, kan man nå miste jobben for å bruke, eller i det minste bli utestengt fra Facebook. Et godt eksempel er det såkalte n-ordet, som var et nøytralt og helt vanlig ord da jeg vokste opp, og som fortsatt brukes i private sammenhenger av mange folk som ikke er rasister.

En form for «voldsutøvelse»
LGBT+-ideologien og transaktivistene angripes også av Gundersen. Han nevner slagordet «transkvinner er kvinner». Selvsagt kan man behandle en transkvinne som en kvinne hvis man ønsker dette, men virkeligheten forandrer seg ikke. «Transkvinner er transkvinner,» eller, som jeg pleier å skrive: Transkvinner er menn som later som de er kvinner.

Samtidig blir de som faktisk er kvinner, nedgradert ved hjelp av det latterlige begrepet ciskvinner. På denne måten fremstilles transkvinner som mer verdifulle kvinner enn ekte kvinner.

Dette er Orwells «dobbelttenkning» – evnen til å holde to helt motstridende tanker i hodet samtidig, slik at man forledes til å tro at begge er sanne. Da kan ethvert politisk mål argumenteres for, eventuelt snus, og kritisk og logisk tenkning blir umulig.

Transbevegelsen går som vanlig lengst. Ett eksempel er Christine Marie Jentoft, som er en mann som hevder å være en lesbisk mor, og anmelder folk som mener noe annet.

53 nyord bestemt av transaktivistene må vi akseptere, mener Jentoft. For å ta ett eksempel fra det Jentoft mener vi bør bruke for å tilfredsstille slike som henne:

Cissexistisk : Oppførsel eller holdninger som favoriserer ciskjønnede over transkjønnede.

Transer mener det nærmest er kriminelt hvis man ikke er villig til å ha sex med folk som later som de er et annet kjønn. Særlig lesbiske utsettes for press fra transkvinner, men de aller fleste lesber er ikke veldig interessert i å ha sex med en person utstyrt med penis.

I tillegg påføres vi «rosa kompetanse», noe Gundersen også påpeker.

Ordet «kompetanse» tilslører at det er snakk om kontroversielle synspunkter.

Kjønnsforsker Elisabeth Stubberud beskriver «språkforbrytelser» som alvorlige:

«Når noen nekter å bruke rett pronomen, er det en form for voldsutøvelse.» Det kan være mange «rette» pronomen, ikke bare hun, han og hen, men også they, zie, xe og ey.

Skillet mellom vold og ord fjernes på denne måten, hevder Gundersen. Som hvordan man bruker begrepet «utrygg» for konstruerte krenkelser, som Linnébenken i botanisk hage. Eller da forskningsprosjektet NorWhite konkluderte med at Norge har gjort Norge hvitere på grunn av eksporten av det hvite pigmentet titandioksid.

Hvit maling er selvsagt rasisme, altså. Realitet og metafor blandes sammen.

Orwell foregriper overvåkingssamfunnet når diktatoren «Storebror» følger folks nytale elektronisk, men Richard Dawkins har pekt på at den moderne kulturkrigen er farlig fordi vi ikke lenger har et felles språk. Han sier: «Nei, vi er ikke redde for Storebror eller Stasi, vi frykter hverandre.»

Denne krigen om språket og fornuften er splitt-og-hersk-metoder på skyhøyt nivå, og resultatet blir dårligere samfunn. Personlig gir jeg aldri opp kampen for denne galskapen, og heldigvis finnes det fortsatt akademikere med vettet i behold, i det minste på dette området.

Uten at vi har det samme språket blir enhver dialog umulig. Dette vil etter hvert føre til den totale undergangen for demokratiet, som i LGBTQ-saken har blitt omformet til et mikrokrati, hvor et bittelite mindretall undertrykker langt over 99 prosent av befolkningen.

Og bare for å avslutte, så er det ingen tvil i mitt hode: Slike som Jentoft er menn, og kan dermed umulig være lesbiske mødre.

Kjøp «Normløst» av Kjell Skartveit her!