Skal klimaavtalen med EU om skogbruk videreføres, og skal Norge si ja til EUs nye karbontoll? Vanskelige saker står i kø for regjeringen denne høsten.
August er snart over, og med det begynner hjulene å spinne i EU-hovedstaden Brussel. Denne høsten står to viktige saker på dagsordenen for Norge: En forsterket klimaavtale på skog- og arealbruk (LULUCF) og innføring av en karbontoll (CBAM). I begge sakene må regjeringen, etter det NTB kjenner til, ta en beslutning i høst.
I tillegg er det ventet at EØS-forhandlingene kommer i gang for alvor i september. Forhandlingene er allerede langt på overtid.
EUs nye karbontoll – som egentlig ikke er en toll, men en såkalt karbongrensejusteringsmekanisme (Carbon Border Adjustment Mechanism) – ble vedtatt i vår og omfatter varer som jern, stål, aluminium, sement, elektrisitet og hydrogen.
CBAM skal gjelde fra 1. januar 2026 og innebærer at når slike varer importeres fra land utenfor EU som har lavere avgifter på utslipp, får varene en ekstra avgift på toppen.
Dermed blir prisen for å bruke EU-produserte og utenlandsimporterte varer like høy, noe som kan hindre at europeiske bedrifter blir utkonkurrert av bedrifter i «billigland». Ordningen er den første i sitt slag i verden.
EU anser CBAM som et klimatiltak. Som sådan ville det vært såkalt EØS-relevant. Men rettsavdelingen i Utenriksdepartementet mener at dette er en toll og dermed ikke en del av EØS-avtalen. Skatt, avgift og toll ligger nemlig utenfor avtalen.
Samtidig mener UD at Norge frivillig kan si ja til å innføre CBAM. I Sp-styrte Finansdepartementet telles det nå på knappene.
Et ja vil uansett glede både LO og NHO.
Sammen med blant andre Norsk Industri, Industri og Energi og Fellesforbundet sendte de i juni et brev til regjeringen, der de tryglet regjeringen om å si ja til karbontollen.
Det vil sikre forutsigbarhet for bedriftene og trygghet for norske industriarbeidsplasser, mener de. Med visshet om at tollen kommer, kan bedriftene kartlegge og prise inn de nye merkostnadene.
En sak som muligens skaper større splid i Ap-Sp-regjeringen, er den delen av klimaavtalen med EU som handler om skog og arealbruk, «land use, land use change and forestry» – med forkortelsen LULUCF.
Klimaavtalen ble inngått i 2019 og står på tre bein: Ikke-kvotepliktige utslipp, kvotepliktige utslipp (ETS) og utslipp fra skog- og arealbruk. Som en del av vårens klimapakke «Fit for 55» strammet EU inn regelverket og skjerpet målene. Det nye regelverket skal gjelde fra 2026.
Det betyr blant annet at nettoutslippene fra skog må ned, noe som kan gjøre det vanskeligere å drive hogst og bygge ut hytteområder.
Dessuten skaper EUs regnemåter problemer for Norge. For selv om vi har masse skog, som tar opp mer CO2 enn det slippes ut, er nettopptaket likevel mindre enn det var i årene 2001-2009, som er satt som referansebane.
Fra enkelte kroker i regjeringen heter det at EU har endret spillereglene, og at det slett ikke er sikkert at Norge bør være med videre. Finansdepartementet har hentet fram kalkulatoren og mener at dette blir dyrt. Veldig dyrt.
I mai vedtok Senterpartiets stortingsgruppe at regjeringen må ta Norge ut at hele klimasamarbeidet med EU på skog.
Men det er uaktuelt, mener Klima- og miljødepartementet. Klimaavtalen gjelder, skriver klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) i et svar på et skriftlig spørsmål fra Stortinget.
Hans departement mener Norge derimot vil tjene på saken når nye regnemåter blir innført i 2026. Kanskje kan Norge få en «betalingsutsettelse» på underskuddet fram til da.
– Vi er i dialog med EU om vilkårene for norsk deltakelse i regelverket, skriver Barth Eide.
I tillegg må Norge i løpet av høsten lande en avtale med EU om hvordan nye kvoteregler for skipsfart, veitrafikk og bygg, den såkalte ETS II-pakken, skal implementeres.
Den nåværende avtalen om EØS-bidraget går ut i april neste år, og forhandlingene om en ny sjuårs avtale er allerede på overtid. Avtalen skal sette rammen for hvor mye EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein skal betale til EU, og hva pengene skal gå til. Norge står for brorparten – rundt 97 prosent – av støtten.
Neste møte finner sted 19. september. Parallelt forhandles det om bedre tilgang for norsk sjømat i EU.
Men til nå har EFTA-landene og EU mer eller mindre bare følt hverandre på tennene.
– Framdriften har vært moderat, medga en avdelingsdirektør i Utenriksdepartementet på et møte under Arendalsuka tidligere i august.
Siden 2004 har Norge sendt over 60 milliarder kroner til de fattigste EU-landene. Målet med støtten er blant annet å sikre sosial utjevning og styrke rettigheter og demokratiske verdier.
Pengene har gått til 97 programmer og over 6.000 prosjekter i mottakerlandene. Samtidig har deler av midlene tilfalt norske partnere i prosjektene.
Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!
