Den russisk-ortodokse metropolitt Benjamin av Petrograd ble i 1922 dømt til døden og henrettet av en eksekusjons­pelotong etter at en en revolusjons­domstol hadde funnet ham skyldig i «kontra­revolusjonær agitasjon. Foto: Saint Petersburg Encyclo­paedia / Wikimedia Commons.

Behøver jeg undre meg på hva som etter hvert vil skje, om utviklingen går videre i samme retning som nå? Hva vil skje om noen år, om jeg nekter å kalle en mann for kvinne, og vice versa? om jeg nekter å godta ideen om at det finnes flere enn to kjønn? om jeg ytrer offentlig hva Gud Jahve har sagt om annet samliv enn mellom én mann og én kvinne? og om jeg bruker betegnelsen «indianer» om en indianer, ettersom jeg aldri har lagt noe negativt i det ordet?

Ja, hva vil skje om jeg nekter å innrette livet mitt etter ideer som er diktet sammen av en forholdsvis liten gruppe av Norges befolkning de siste tiårene – fortellinger om mangfold og kjønn, basert på følelser og begjær, og som utrolig nok også har sjarmert stortings­politikerne til å lovfeste noen av disse ideene? Og hva om jeg nekter å tie om hva min Mester og Herre, Jesus Kristus, har forkynt om mennesker som lever i forhold Guds Ord sier er synd, men som biskoper og prester i Den norske kirke – og en del andre menighets­ledere, vil ha folk til å tro er utdaterte eller misforståtte tekster?

Og hva med Åndsverk­loven, som forkynner at et verk er vernet i forfatterens levetid og sytti år etter hans/hennes død? Det betyr jo at forlag som har utgitt bøkene våre, ikke kan forandre eller stryke noe som helst i våre verk, om det ikke er avtalt på forhånd. Men hva vil skje noe frem i tid? Vil også denne loven bli skrotet, med «foreldet» som begrunnelse?

Det sies at det er ytrings­frihet i Norge. Vel, det SKAL være ytrings­frihet i Norge, men vi som mener noe annet enn hva politikerne har godkjent og vedtatt, blir refusert av de fleste redaksjoner. Hva vil skje – noe frem i tid – om jeg nekter å godta de nye bestemmelsene om samliv, kjønn og «krenkelser» (jfr. § 185) og ytrer meg negativt i stoff jeg sender, vil jeg da bli anmeldt av redaktørene, ikke bare refusert?

Det SKAL også være religions­frihet i Norge. Det betyr at man kan forkynne fra Bibelen uten restriksjoner, men hva vil skje om jeg forkynner som nevnt ovenfor – noe frem i tid?

Den eneste sperren for ytrings­frihet og religions­frihet, mener jeg, bør være om noen kommer med ytringer som oppfordrer til vold eller drap, eller hyller volds- og draps­personer. Slikt bør straffes, ja, men ikke om en full person fleiper med noens hudfarge, legning eller annet (jfr. tidligere hendelser). Fulle folk er jo utilregnelige, så da måtte man heller forby alkohol, i det minste på alle utesteder, og det hadde jo vært supert, for så ville mange liv vært reddet og barn fått en tryggere oppvekst.

Og så: I dag blir man faktisk tvunget til å «møte» FRI-bevegelsens symboler i forretninger, restauranter, hoteller, banker, ja, overalt: på ting og tang, fysisk og på nett, i form av pride­farger og pride­flagg. Selvsagt kan man i de fleste tilfeller boikotte disse stedene og produktene, men hva om alle andre grupper i befolkningen skulle kreve markeds­føring av sine spesialiteter og begjær, og i samme grad? Norge ville blitt et kaosland, ikke bare et molboland, som det allerede er.

Behøver jeg å undre meg på hva som vil skje i Norge om avviklingen av sunn fornuft og demokratiske rettigheter fortsetter som nå?

Nei.

Da vil det jeg har skrevet ovenfor, uten tvil føre til anmeldelser, dom og fengsel – ubetinget, med anklager om rasisme og hatkriminalitet.

Et nyhets­oppslag fra dagens nye Norge nå nylig er et talende eksempel: En mann ble erklært psykisk syk og tvangs­innlagt fordi han hadde offentlig­gjort sine meninger på Facebook, meninger som ikke stemte med politikernes fortellinger. Han ble raskt satt fri, men når også retts­vesenet i fremtiden ikke fungerer som det skal, blir nok friheten en saga blott.

Sovjet­samveldet satte i sin tid psykiske diagnoser på (evangeliske) kristne for å «rett­ferdig­gjøre» frihets­berøvelser; de ble også brukt som forsknings­objekter. Mange liv ble tatt. Jeg bare nevner det.

Nå: I Iran fengsles muslimer som blir kristne. Noen blir drept. I Nord-Korea er det forbudt å ha Bibelen hjemme; straffen er arbeidsleir (eller fengsel), med et minimum av mat. Mange dør. I Pakistan fengsles kristne som «krenker» islam. Om de får leve. Islamske og kommunistiske land er eksperter på diktatur, for å ta noen eksempler.

Alt dette på grunn av at noens hatefulle eller forskrudde ideer som blir satt ut i praksis.

I dag tar det bare en dagsreise (pluss-minus) med fly til nevnte land. Det kan være en kort «flyreise» også fra demokrati til diktatur. Og når enda flere høyt­flyvende ideer fra de nye fortellerne i Norge har landet, blir det flere fantasi­fulle historier om at galt skal være rett, og rett skal være galt. Provosert abort var og er et slikt eksempel: Å drepe ufødt liv ble rett. Eventyret «Det tredje kjønn» er visstnok også klart for landing i disse dager, om stortings­politikerne ikke kommer til sans og samling.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!