Miljøvern har det samme irrasjonelle ved seg som kristendommen, men er en langt større plage enn kristendommen var i Arnulf Øverlands tid, mener tidligere NHH-professor Rögnvaldur Hannesson.
Vi kaller den for den industrielle revolusjon, men energirevolusjonen hadde vært mer treffende. Den utrolige økning i menneskehetens velstand som har funnet sted de siste par hundre årene har først og fremst skjedd takket være én ting: fossile brensler. Først var det kullet og dampmaskinen, deretter oljen og forbrenningsmotoren, og til sist gassturbinen. Dette har gjort det mulig å produsere varer og tjenester i et omfang menneskene før ikke engang kunne drømme om.
Likevel er det kommet på moten å opponere mot denne fundamentale drivkraft i samfunnet. Mennesker som tilsynelatende er intellektuelt oppegående tar til orde for å stoppe utvinning av fossile brensler og gå over til det de kaller «grønn» energi. Med dette mener de sol- og vindkraft.
Hadde det ikke vært fordi et slikt skritt ville føre oss ubehagelig nær middelalderen, kunne man sagt «lykke til.» Dessverre vil man nok ha svidd av adskillige milliarder i valutaer mer verdifulle enn den norske krone før man innser håpløsheten i det eksperimentet.
Kostnadene har vi så vidt begynt å se, forsyningsusikkerheten likeså. Elektrisitet er nemlig ikke som andre goder; tilbudet må være eksakt lik etterspørselen i sanntid. Den lar seg ikke så lett styre; den er avhengig av enkeltbeslutninger tatt av millioner mennesker. Styrken i et avansert lands kraftforsyning ligger i å kunne styre kraftproduksjonen så dette regnestykket går opp til enhver tid. Får man da i tillegg uregulerbart tilbud fra sol og vind, har vi en utfordring. Og dertil må vi ha forsyningskilder som kan skrus på når det ikke blåser og når det er mørkt. Slikt blir kostbart.
Det er velkjent hva som har ført oss ut i dette uføret. Klimamodeller som ikke har vært særlig treffsikre får folk til å tro at bruk av fossile brensler skal føre til farlig global oppvarming. Det er mange usikkerhetsfaktorer i det regnestykket.
Ingen benekter at kulldioksid i atmosfæren har oppvarmende virkning, men det er stor usikkerhet om hvor stor effekten er.
Så kommer spørsmålet om skadevirkningene. Om det vet man lite, annet enn at virkningene av global oppvarming kommer til å bli forskjellige fra land til land. Her i nord har vi mest tjent på den lille oppvarmingen som har funnet sted de siste 150 årene.
Endelig kommer så spørsmålet hva kan vi gjøre med saken? Om det kan man i hvert fall si at utslippsreduksjoner i Europa har minimal virkning; Europa står for cirka 8 prosent av de samlede utslippene av kulldioksid, og Norge for cirka 2 promille. Imens øker verdens utslipp ufortrødent år etter år, først og fremst i folkerike og fattige eller middels rike land som Kina, Vietnam, Indonesia, India og Pakistan. De ser seg best tjent med å følge den veien til velstand som vi i de vestlige land har staket opp, og den ferden drives av forbrenning av kull, olje og gass.
Det som har gjort folk mottagelige for dommedagsprofetier som skadelige klimaendringer og ødeleggelse av natur, er miljøverneriet, et forvirret tankegods som setter naturen over mennesket.
Det som imidlertid har skapt vår velstand og brakt oss dit vi står, er at vi har gjort oss til herrer over naturen, i den grad det lar seg gjøre. Vi har lært oss naturens lover og vridd dem til vår fordel, vi har desimert villdyrbestander for å få plass til oss selv, vi har kvittet oss med ugress og skadedyr for å kunne dyrke vårt korn og vår hvete og meget annet.
Miljøvernerne ordlegger seg som om det gjelder å bevare naturen for dens egen skyld, ta vare på planter og dyrearter for deres egen skyld og ikke vår egen. Ingen ideologi er mer menneskefiendtlig enn dette usle tankegods.
Det finnes ingenting som kan kalles naturlig vilje eller naturens normale tilstand annet enn det som kommer ut av alle levende skapningers kamp for tilværelsen; alle levende vesener forsøker å få så meget ut av omgivelsene som de kan, og i den prosessen spiser de hverandre som best de kan. Om det finnes noe som kunne kalles menneskenes natur, er det nettopp å gjøre det samme. Men kanskje ligger selvdestruksjonen som en latent faktor i vår utvikling. Det ser ut til å være noe vi driver med for tiden i vestlige land; ødeleggelse av vår egen energiforsyning og industrielle base.
Det er lenge siden Arnulf Øverland skrev om kristendommen som den tiende landeplage. Kristendommen er det få som lenger tar på alvor, men i stedet har vi fått miljøverneri av mange sjatteringer. Det har det samme irrasjonelle element som kristendommen, og er i dag en langt større landeplage enn kristendommen i Øverlands tid.
Rögnvaldur Hannesson
Professor emeritus i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole (NHH)
Innlegget ble opprinnelig publisert i Finansavisen 27. august, og er gjengitt med forfatterens og Finansavisens velvillige tillatelse.
Les også:
Energipolitikken, det grønne skiftet og konsekvensene for velferd og økonomi
Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.
Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!
