Sør-Kinahavet med dets hundrevis av øyer har i mange tiår vært kilden til spenninger i regionen. Frykten er at en liten hendelse skal utløse storkonflikt.

Ulike lands territoriale krav i Sør-Kinahavet har ført til en rekke sammenstøt og politiske krangler opp gjennom årene. Den siste episoden fant sted 5. august da kinesiske kystvaktskip tok i bruk vannkanoner mot filippinske båter som fraktet forsyninger til en filippinsk base på en øy i området vest for Filippinene.

Det er frykt for at slike hendelser kan føre til feilbergninger eller ulykker som igjen kan trekke USA inn i en militær konflikt. USA er utvilsomt svært bekymret for en situasjon der Kina skulle få kontroll over hele området.

Filippinske tjenestemenn opplyste 20. august at USA, Japan og Australia ville holde øvelse i Sør-Kinahavet den påfølgende uka. Øvelsen skulle holdes utenfor Filippinenes vestkyst etter flere episoder den siste tiden, der kinesiske marinefartøyer har opptrådt aggressivt mot filippinske båter.

Sør-Kinahavet er den viktigste maritime forbindelsen mellom Stillehavet og Det indiske hav. Skipsrutene forbinder Øst-Asia med Europa og Midtøsten. En tredel av verdens skipstrafikk passerer området. og det gir det en enorm økonomisk og strategisk verdi.

Store uutnyttede olje- og gassforekomster antas å ligge under havbunnen, selv om estimatene varierer sterkt. Sør-Kina-havet regnes også som en en av verdens viktigste fiskeregioner.

Kina og Taiwan gjør begge krav på nesten hele havet, mens Vietnam, Filippinene, Malaysia og Brunei har overlappende krav på områder.

Kinesiske myndigheter baserer seg på kinesiske kart som dateres tilbake til 1940-tallet.

Kina gjør krav på mesteparten av Sør-Kinahavet, langt inn på områder som Vietnam, Filippinene, Malaysia og Brunei gjør krav på.

Paracel-øyene kreves både av Kina, Taiwan og Vietnam, selv om kineiskse myndigheter faktisk har holdt kontrollen over dem alle siden en konflikt med Sør-Vietnam i 1974.

Kina har også siden 2012 okkupert det rike fiskeområdet som Panatagrevene utgjør, og som ligger utenfor den filippinske øya Luzon.

Vietnam hevder de har krav på hele Spratly-øyene, det samme gjør Kina og Taiwan. Malaysia, Filippinene og Brunei gjør også krav på deler av Spratlys. På Spralty-øyene kontrollerer Vietnam idag rundt 20 skjær og øyer, mens Filippinene har utposter på ni skjær og øyer.

Taiwan har kontrollen over Taiping-øya, også kjent som Itu Aba, som er den største av de naturlige Spratly-øyene i Sør-Kinahavet, mens Malaysia kontrollerer fem andre.

I årevis har de rivaliserende landene bygget ut små skjær og holmer og laget kunstige øyer for å styrke sine krav på råpderett og eierskap.

Kina har gjennom sitt program for landgjenvinning vært spesielt pågående. I løpet av det siste tiåret har kineserne revet opp tusenvis av hektar med rev i skjærgården for å skape militariserte øyer, med rullebaner, havner og radarsystemer.

Det har vært to væpnede konflikter mellom Kina og Vietnam. Beijing fikk kontroll over Paracel-øyene i 1974 etter sammenstøt med den sørvietnamesiske marinen i en konflikt der over 130 vietnam esiske soldater ble drept. Siden da har de bygget 20 baser her.

Det har vært to væpnede konflikter mellom Kina og Vietnam. Kinesiske myndigheter fikk kontroll over Paracel-øyene i 1974 etter sammenstøt med den sørvietnamesiske marinen i en konflikt der over 130 vietnamesiske soldater ble drept. Siden da har Kina bygd 20 baser her.

Den andre store konflikten var Johnson South Reef-trefningen i 1988. Det var et større sjøslag mellom Vietnam og Kina om kontrollen over enkelte øyer i øygruppene Spratly og Paracel i Sørkinahavet.

Forholdet mellom Kina og Filippinene har vært svært angstrengt som følge av strid om farvannet, men hendelser på åpent hav har så langt ikke resultert i militær konflikt.

Alle de ti medlemmene i Organisasjonen for sørøstasiatiske nasjoner (ASEAN) vedtok i 2002 en ikke-bindene avtale for å forhindre fiendtlige handlinger. I avtalen forpliktet de seg til å unngå virksomhet i Sør-Kinahavet som fyrer opp under uenigheter og setter fred og stabilitet i fare.

Men senere forhandlinger for å gjøre avtalen om til en juridisk bindende «atferdskodeks» har mislyktes.

I 2013 anla Filippinene en internasjonal voldgiftssak mot Kina. Den faste voldgiftsdomstolen i Haag avgjorde i Filippinenes favør, og erklærte at de kinesiske kravene ikke har noe juridisk grunnlag. Beijing nektet den gang å delta i rettsprosessen og har ignorert dommen.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!