Andrea di Bonaiuto (14. årh.), detalj fra «Kirkens triumf»: St. Dominikus preker og Thomas av Aquinas omvender vantro (også muslimer). Freske i det spanske kapellet i Basilica di Santa Maria Novella, Firenze.

² Det er godt å takke Herren
og lovsynge ditt navn, du Høyeste,

³ å forkynne din godhet om morgenen,
din trofasthet om nettene,

⁴ til den tistrengede harpen,
til dempet klang fra lyren.

⁵ Herre, du har gledet meg med ditt verk,
jeg jubler over det dine hender har gjort.

⁶ Hvor store dine gjerninger er,
hvor dype dine tanker, Herre!

[…]

¹⁴ De er plantet i Herrens hus
og blomstrer i forgårdene hos vår Gud.

¹⁵ Ennå i alderdommen bærer de frukt,
de er friske og frodige.

¹⁶ Slik forkynner de at Herren er rettskaffen.
Han er min klippe, det er ingen urett hos ham.

Salmenes bok 92, 2–6 & 14–16

Onsdag i forrige uke brøt det ut voldelige opptøyer mot den kristne minoriteten i byen Faisalabad i Pakistan. Tre kirker og flere bygninger ble brent og vandalisert av en muslimsk mobb.

Volden tiltok etter at to kristne menn ble anklaget for å rive ut sider av Koranen og skjende den.

Avisen Vårt Land har vært i kontakt med en kristen norsk-pakistaner i Norge. Avisen skriver at han av hensyn til egen sikkerhet ønsker å være anonym i saken. Men vedkommende stiller seg undrende til hvorfor norske menigheter ikke har organisert bønn for pakistanske kristne, og mener både Den norske kirke og frikirker bør sette Pakistan på agendaen.

Det er ikke til å unngå at vi sjokkeres av de mange historiene om overgrep fra muslimer overfor de som ikke er muslimer, men også om overgrep mot ens egne dersom det er nødvendig.

Samtidig opplever vi en fullstendig taushet om hva mennesker tror på, hva som definerer oss. Det sies at religionskritikk er viktig, men jeg kan ikke se at noen virkelig prøver å forstå hva det er som finner sted.

Islam betyr underkastelse for oss alle, ikke bare for muslimer, men det er som om Europa ikke vil forstå det. Ideen om et sekulært Europa, der staten oppfattes som en selvstendig aktør og mennesker er likeverdige, er haram for muslimer. En allmektig Allah kan ikke akseptere institusjoner som oppfattes om autonome og utenfor teologiens innflytelse.

Selv Napoleon ble avvist av Egypts lærde da han prøvde å innføre revolusjonens idealer om frihet, likhet og brorskap under sin invasjon av landet i 1798. Napoleon fikk klar beskjed om at alle mennesker ikke var like og at sekulær lovgivning ikke kunne gå ut over islamsk lære.

Men det er kristendommen som kritiseres, ikke islam. Europa er i ferd med å forkaste en tro som la grunnlaget for en sekulær stat og menneskers verdighet og frihet, til fordel for en tro som krever det motsatte.

Det er vanskelig å forstå at det er mulig.

Historien har nemlig nok av tilfeller av hvordan det er å leve som kristen i muslimske regimer.

Et av de verste tilfellene av overgrep mot kristne i Midtøsten fant sted på midten av 1800-tallet. Det ottomanske riket kontrollerte området, men var under et stadig større press fra Europa og Russland, og tyrkerne sa seg villig til å lempe på restriksjonene for jøder og kristne for å hindre at Russland og andre skulle få et påskudd til å blande seg inn i rikets indre anliggender.

Historikeren Eugene Robert skriver:

«Problemet for de ottomanske makthaverne var å få tilslutning fra det muslimske flertallet for prinsippet om likebehandling mellom ulike trosretninger. Koranen trekker et skarpt skille mellom islam og de to andre monoteistiske religionene, og dette skillet var nedfelt i islamsk lov. Skulle det ottomanske riket gå bort fra dette skillet, ville det etter mange troendes syn være i strid med Guds skrifter og Guds lov (….)

Å motsi Koranen var å motsi Gud, og ikke uventet utløste dekretet sterke reaksjoner blant bokstavtro muslimer da det ble lest opp i imperiets byer. En ottomansk dommer i Damaskus skrev i dagboken sin i 1856: «Dekretet som gir kristne full likestilling, ble lest opp i retten. Det lover likhet og frihet og andre slike brudd med den evige islamske lov (…)

Det var aske over (hodet på) alle muslimer. Vi ber Ham styrke religionen og gjøre muslimene seierrike.»

Gjennomføringen av dette dekretet førte til opprør blant annet i Libanon og Syria. De kristne endret atferd som følge av tyrkernes lovendringer, de anerkjente ikke lenger muslimenes tradisjonelle privilegier og begynte å gå med de samme fargene og klærne som tidligere hadde vært forbeholdt muslimer.

Som USAs visekonsul i Damaskus, Mikhayil Mishaqa, skrev:

«Da imperiet (det ottomanske, forfatters anm.) innførte reformer og likestilling for sine innbyggere uansett religiøs tilhørighet, gikk de naive kristne for langt i sin tolkning av likhet og trodde at den lille ikke behøvde å underkaste seg den store og den lave ikke respektere den høye. De trodde faktisk at beskjedne kristne var like gode som fornemme muslimer.»

Dette førte til at tusenvis av kristne ble massakrert i Libanon i Syria. I Libanon var drapene så omfattende at det i dag ville blitt karakterisert som etnisk rensing. I Damaskus ble i 1860 over 5000 kristne drept og om lag 400 kvinner bortført og voldtatt. Mer enn 1500 hus lå i ruiner, alle butikkene som var eid av kristne var blitt plyndret. Kirker, skoler og klostre ble ødelagt og utsatt for en vandalisme i en orgie av vold, en vold uten sidestykke i byens nyere historie. Alt fordi kristne skulle få de samme rettighetene som muslimene.

Kristne i dagens Pakistan tror ikke de skal få like rettigheter som landets muslimer, men det var åpenbart noen muslimer som mente at de kristne måtte bli minnet om sin plass i samfunnet etter rykter om at noen av dem skal ha revet ut noen sider av Koranen. Hvor mange som har mistet sine hjem, er ikke godt å si. Vi er ikke så opptatt av slike hendelser, vi liker ikke å høre at anklager om blasfemi kan gjøre livet nesten umulig å leve.

Det er en stor forskjell på Gud og Allah. Gud elsker oss, ofret seg selv for å frelse oss og invitere oss til et evig liv med ham. Vi må forstå at det er nettopp troen på en lidende Gud som lot seg krenke som er utålelig i islam. En Gud som elsker gir oss frihet, men den kjærligheten finnes kun i treenigheten.

Vår frihet er et resultat av kristen tro. Forkaster vi troen, vil vi også miste fruktene av den. Valget er vårt.