Ved flere anledninger har jeg kommentert kunstsamleren Nicolai Tangens ambisjoner som gavmild mesén. Hans store visjon på det feltet var å donere hele sin kunstsamling på over 4.000 verker til Kristiansand kommune. Allerede i 2016 fikk byens innbyggere gladmelding om denne generøse kunstdonasjon som visstnok skulle plasseres inn i det planlagt ombygde Silomuseet. Etter hvert ble det klart at det ikke dreide seg om en donasjon. Kunstsamlingens eierskap var nemlig blitt overført til Ako Kunststiftelse, en privat stiftelse med kulturelle formål, som Nicolai Tangen holder styr på.

Donasjonen til Kunstsilomuseet ble omdefinert til en «evig disposisjonsrett» etter behov og kunstfaglige ambisjoner. Da det etter hvert kom frem at mesteparten av Nicolai Tangens kunstsamling befant seg i utlandet, oppsto et problem med å få verkene innført til Norge. Problemet besto i momsavgift som måtte betales om en privat aktør sto som eier, mens offentlig finansierte kunstmuseer med utstillingsvirksomhet kunne få momsfritak når de innførte verker var ervervet i utlandet.

Ako Kunststiftelse søkte om momsfritak for innføring av kunstsamlingen allerede i 2019, men uten å få medhold. Nye fremstøt har blitt prøvd siden den gang med negativt resultat, men i et skriv fra Finansdepartementet datert 23. juni i år glimter solen til for Tangen-samlingen. Der står det at departementet har gjort et vedtak om at Tangen-samlingen kan importeres momsfritt. Saken hadde da vært innom kulturminister Trettebergstuen som tydeligvis hadde fått mer utdypende informasjon fra annet hold om likebehandling av kunstmuseer.

Selv om det fortsatt er Ako Kunststiftelse som eier Tangen-samlingen er det Kunstsilomuseet som har det faglige forvaltningsansvaret i kraft av en «evig disposisjonsrett». Finansdepartementet har tydeligvis falt for dette evighetsperspektivet som i prinsippet trumfer momsavgiftens krav om moms ved innføring av kunst til private eiere. Ako Kunststiftelse styrt av Nicolai Tangen sparer derved en god slump millioner. I tillegg står disse eierne fritt til å endre kunstsamlingen slik de ønsker, enten ved å kjøpe nye verker eller selge bilder om prisen er høy nok.

Smart opplegg. Det nesten guddommelige evighetsperspektivet gir grønt lys til en mer spekulativ kunsthandel, samtidig som eierne kan snyte tolletaten og staten for millioner av kroner. Opplegget gir nye lukrative muligheter for kunstsamlere med store ambisjoner og sleske ønsker om å samarbeide med offentlig finansierte museer. Her burde noen granske Nasjonalmuseets samarbeide med Fredriksen-døtrene.

Kjøp Paul Grøtvedts bok!