Ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå viser nullvekst i norsk økonomi i årets 2. kvartal. Med en vekst i brutto nasjonalprodukt på 0,2 prosent i 1. kvartal, befinner nasjonaløkonomien og verdiskapingen seg i stillstand.

Og fra stagnasjon til det økonomer kaller resesjon, er veien kort. Resesjon betyr nedgang i den nasjonale økonomien, noe for eksempel Tyskland allerede opplever.

Dette er 1970-tallet i økonomisk reprise. Da var det skyhøy inflasjon i kombinasjon med stagnerende økonomi – det som ble kalt stagflasjon. 1970-tallet er 50-årig historie, som nå gjentar seg.

Det er mange tegn på at dårlige tider er i vente. Boligbyggingen er allerede rammet. Det er få boliger i arbeid. Leveransene til byggenæringene minker. Byggfornyelsen avtar. Det er forklaringen på at Byggmakker legger ned byggvarehus. Folks kjøpekraft er svekket og i usikre tider folk snur mer på skillingen enn før.

Prisstigningen er svært høy. Det har sammenheng med det offentliges pengebruk. Statsbudsjettet svulmer opp langt mer enn veksten i økonomien. Da er renteøkning ikke til å unngå. Slapp finanspolitikk fører alltid til behov for strammere pengepolitikk. Norges Banks oppgave er gjennom styringsrenten å være ryddepike for statens overdådige pengebruk – for en stor del til nokså uproduktive formål.

Et oppsvulmet statsbudsjett krever økte inntekter ved skjerpet beskatning. Det har privatfolk fått merke. Nå strammes det også til for næringslivet. Økt utbytte- og formuesskatt har i siste instans bare én kilde: Bedriftens bankkonto.

Regjeringen og den venstresiden den støtter seg til tror åpenbart at eiere av bedrifter har formuen liggende kontant i nattbordskuffen. Det er helt feil. Verdiene ligger i bedriften. Dermed må bedriften tappes for å dekke økt formuesskatt og økt skatt på aksjeutbytte. 

Det er ikke alle bedrifter og aksjonærer som har evne til dette. SVs finanspolitiske talsperson Kari Elisabeth Kaski avslørte de rødgrønnes løsning i en TV-debatt i vinter: En aksjonær kan selge noe av bedriften for å dekke de politiske eliters umettelige lengsel etter andres verdier. Utflytting til Sveits blir gjerne en annen løsning for å berge verdiene.

Lakseskatten har en lammende virkning på Kyst-Norges utvikling. Prosjekter på over 40 milliarder kroner for å utvikle næringen er satt på vent. Gahr Støre & Vedum slår kloa i de midlene som skulle utvikle næringen og skape nye arbeidsplasser.

SalMar-konsernet med sete på Frøya la torsdag frem resultatet for 2. kvartal. Tallene viser et driftsresultat på 1,7 milliarder kroner. Selskapet har ifølge Adresseavisen beregnet at lakseskatten vil koste 2,7 milliarder for samme tidsrom – langt mer enn overskuddet. Det skaper et finansielt underskudd på oppunder 1 milliard kroner. SalMar har solgt sin andel i havbruksrederiet Frøy til amerikanske Goldman Sachs for å bedre den finansielle stillingen. Salg av aktiva for å betale skatt og økt utenlandsk kontroll med hjørnesteinsbedrifter langs kysten – det er konsekvensene av en villet politikk fra dem som nå har makten.

Og så står røde og grønne kommunister frem på TV-skjermen for å fortelle at havbruksnæringen også må bidra til fellesskapet – akkurat som næringen ikke gjør det! Næringen har tilbudt seg å betale enda mer, men etter en modell som ikke utarmer selskapene, rammer arbeidsplassene og fjerner lysten til å videreutvikle næringen.

Det er til liten nytte å ville styrke verdiskapingen når den praktiske politikken går ut på det motsatte. Regjeringen stimulerer en krise i utvikling for mang en bedrift og familie.