Bedriften Norwegian Crystals, som produserer solkraft-komponenter i Glomfjord i Nordland, har meldt oppbud. Alle ansatte i hjørnestensbedriften satte sitt håp til at en gyllen milliardavtale fra mars i år skulle redde bedriften og øke antall ansatte fra 70 til 500, men nå er det kroken på døra, og alle mister jobben.

Styret i Norwegian Crystals sier i en pressemelding at de i lang tid har søkt langsiktig egenkapital for å finansiere den planlagte ekspansjonen, men styret skriver også:

– Men mange ulike faktorer har forhindret en slik løsning. Dessverre har betydningen av monokrystallinsk silisium ingot-produksjon, og Glomfjord som produksjonssted, for norsk industri og europeiske ambisjoner for fornybar energi, blitt erkjent for sent.

Ifølge pressemeldingen har en liten gruppe aksjonærer spyttet inn penger flere ganger gjennom den utfordrende perioden. I påvente av at den nye avtalen skulle skape nye investeringer, har arbeidet med en restrukturering av selskapets gjeld, samt å reise nok kapital til å unngå en konkurs, pågått intenst. Nok kapital kom aldri – og styret har nå bestemt at eneste mulighet er øyeblikkelig oppbud.

– Vi erkjenner og beklager at denne beslutningen har betydelige konsekvenser for mange interessenter og parter. Styret vil likevel gjerne ta denne anledningen til å takke de mange som aktivt har støttet selskapet i sine anstrengelser for å realisere en bærekraftig og lønnsom fremtid. Vi håper og tror at denne muligheten ikke er tapt, til tross for selskapets konkurs.

Det begynner å bli drøyt mange eksempler på at «grønn industri» går konk, til tross for at Norge står midt oppe i et angivelig «grønt skifte« med en statsminister som lover at «vi skal leve av å redde klimaet«, med et offentlig finansiert «grønt industriløft». Derfor det er verd å ta en nærmere titt på historien bak.

Norges største suksess, og Norges største konkurs

Det lille tettstedet Glomfjord i Meløy kommune i Nordland har rundt 1000 innbyggere. Foruten Yara og mineralgjødsel har stedet også huset en av de få solkraft-wafer-fabrikkene utenfor Kina, et eventyr som fikk sin spede oppstart så tidlig som den 10. oktober 1994. Hydro skulle nedbemanne kraftig på fabrikken i Glomfjord, og Alf Bjørseth så muligheten til å ta over fabrikken og produsere silisumskiver, også kalt wafere, til solenergipaneler. Sammen med Reidar Langmo fikk han i gang produksjonen i 1997.

Etter flere år med økt salg av av slike wafere, som er hovedelementene i solpaneler, ble REC ScanWafer AS stiftet i desember 2003. Etter hvert skiftet det navn REC Wafer Norway, eid av morselskapet REC ASA. Dette virket bunnsolid, for solenergiselskapet Renewable Energy Corporation (REC) er et av verdens største solenergiselskap, og produserer for hele verdikjeden innen solenergi. De er også verdens største produsent av super-rent silisium og wafere.

Å legge dette til Norge var faktisk innovativt og godt tenkt, for det trengs store mengder energi for å smelte silisiumet for å lage monokrystallinene i waferne, og store mengder rent kjølevann for å gjøre produktene håndterbare.  På 1990-tallet hadde Norge fortsatt en stor prosessindustri som levde av Norges store konkurransefortrinn – endeløse mengder billig vannkraft og rent kjølevann –, og derfor var ideen både innovativ og smart. Det gikk faktisk så bra at REC ble notert på Oslo Børs i mai 2006 som en børsrakett uten sidestykke.

I 2007 sto Alf Bjørseth frem i Aftenposten med vernehjelm signert av alle de ansatte, som takket ham for trygge arbeidsplasser. Da hadde REC en verdi på hele 77 milliarder kroner. Artikkelen har tittelen «Styrtrik som Norges solkonge.»  Men det var et alvorlig skjær i sjøen, som alle visste om, men som ingen ville forholde seg til:

Helt siden 1980-tallet hadde vestlige politikere systematisk avindustrialisert Norge, Europa og USA til fordel for Kina og Østen, uten å løfte en finger for å beskytte egen industri. Denne tanketomme omfavnelsen av teoriene rundt globalisering skulle angivelig skape «nye og bedre jobber», men det skjedde aldri, og hjørnesteinsbedrifter på rekke og rad forsvant fra tettsteder og byer over hele den vestlige verden.

Norgeshistoriens største konkurs var uunngåelig:

Kineserne la alle sine industrielle muskler, samt sin totale likegyldighet overfor kostbare tiltak rundt miljø, arbeidsmiljø og sikkerhet, inn i solkraftmarkedet. (Det samme gjorde de med norsk batteriindustri på 1990-tallet samt den tyske vindturbin-industrien i 2018). Samtidig falt elektristetskostnaden fra storskala solenergi med 73 prosent fra 2010 til 2017, fordi kinesiske selskaper kom på markedet med solcelleelementer til lavere priser enn REC Wafer AS kunne selge dem for.

I 2009 begynte derfor REC å tape penger. I 2010 hadde aksjeverdier for 134 milliarder kroner forduftet på under tre år, og det var norgeshistoriens nest største børskollaps målt i kroner og øre, bare slått av Statoils fall under finanskrisen i 2008. Og det gikk som det måtte gå: I mars 2012 la solcelleprodusenten REC ned all virksomhet i Glomfjord.

REC hadde investert 1,8 milliarder i det lille tettstedet, og på det meste sysselsatte bedriften nesten 950 personer. Da nedleggelsen var et faktum, forsvant over 600 arbeidsplasser i en kommune med bare 6500 innbyggere. Samme år meldte ledelsen i selskapet at datterselskapet Rec Wafer Norway var slått konkurs. Men til tross for dette var ikke soleventyret over.

Gjenoppstandelse med ny, grønn forretningsmodell som ikke virker

I 2013 ble bygningsmassen i Glomfjord kjøpt av et nytt selskap, Norwegian Crystals, ifølge ryktene for bare 12 millioner kroner. Norwegian Crystals overtok lokalene, fikk totalt 19 millioner i omstillingsmidler av staten, og mange av dem som hadde mistet jobben, fikk en ny sjanse i samme bransje. Norwegian Crystals’ forretningsmodell var at kundene var villige til å kjøpe litt dyrere «grønne» wafere. Da direktør Reidar Langmo fikk spørsmål av E24 om hvorfor de skulle lykkes bare et år etter at REC gikk konkurs, var svaret:

– Nå er det mulig å gå inn i solenergimarkedet med en helt annen forretningsmodell. Vi skal konsentrere oss om den delen av verdikjeden hvor man er konkurransedyktige fra Norge.

Dette er samme forretningsmodell som ligger bak satsingen på «grønt stål» i Sverige. Tanken kommer fra det grønne ekkokammerets tro på at teoriene bak «stakeholder capitalism» fra World Economic Forum vil fungere i praksis, og at verden er inne i en «energiomstilling» til «zero-emission» hvor verden skal klare seg uten fossil energi innen 2050. Dette er frakoblet all logikk, erfaring, økonomifag, matematikk, teknologi og empiri, men det hindrer ikke vestlige ledere i å ha klokkertro på prosjektet og bruke endeløst med skattepenger på å fange drømmen.

Stor optimisme, men svak økonomi

Siden 2013 har Norwegian Crystals vært en viktig bedrift i Glomfjord, men til tross for stor offisiell optimisme har alarmklokkene kimt i bakgrunnen: I 2019 var selskapet på konkursens rand av mangel på kunder og salg av de «grønne» waferne. I 2020 gikk de ansatte to måneder uten lønn til selskapet fikk hentet inn 51 millioner kroner i fersk aksjekapital fra nye og gamle eiere.

Hjørnesteinsbedriften hadde så dårlig inntjening at den ikke engang oppfylte vilkårene for å få hjelp fra regjeringens koronakrisepakker, og det gjorde ikke situasjonen lettere. Likevel holdt man driften i gang, og plutselig i mars 2023 kunne NRK melde at Norwegian Crystals i Glomfjord hadde signert en avtale med et av verdens største selskap innenfor innovasjon og grønn energi, EIT InnoEnergy. Nå skulle det bli levering av wafere fra 2024 til 2028, og kanskje enda lenger. Hurra!

Grønt for alle dine penger!

EIT InnoEnergy ble grunnlagt i 2010 som et resultat av vestlige politikeres tro på at bare de pøser ut nok skattepenger i subsidier, så vil det sprette opp nye og solide bedrifter som kan gjennomføre et «grønt skifte» og skape «lavutslippssamfunnet». Dette har som sagt aldri vært teknisk, fysisk eller økonomisk mulig, så det som skjer i virkelighten, er at det spretter opp endløse mengder av svindelforetak som lever av subsidier, mens resultatene i form av CO2-kutt er små og skuffende. Men «hu jeda mig» så profitabelt det er!

Denne grønne pengemølla, som er grundig beskrevet og dokumentert i den nyeste boken min, «Et Varslet Energisjokk», representerer historiens største bobleøkonomi basert på samrøre og korrupsjon med politikere som styrer offentlige penger. Og private aktører i dette konglomeratet har en tendens til å inngå store, gilde og sensasjonelle intensjonsavtaler seg imellom, som media elsker å omtale helt ukritisk lenge før noe er realisert eller produsert.

Problemet er at flere av disse «redningsplankene» fremstår som rene internasjonale bestillingsverk for å jekke opp aksjekursen før konkurs eller utflagging. Avtalen med Norwegian Crystals, som sikkert var legitim, følger likevel et slikt betenkelig mønster vi også ser rundt FREYR i Mo i Rana.

Glomfjords reddende avtale fra mars 2023 skulle være på rundt 19 milliarder kroner, innebære en utvidelse av fabrikken og øke antall ansatte fra 80 til 500. Optimismen steg i takt med aksjekursen, men bare fem måneder senere er altså konkursen et faktum.

Vestlig og norsk industri er sjakk matt

Det finnes svært få solcellefabrikker utenfor Kina, for Kina trenger ikke ta hensyn til høye lønninger, grønne pålegg, miljø og HMS. De kan produsere så billig og skittent som overhodet mulig med kortreiste råvarer, og det har vært Kinas store fordel siden de begynte å overta vestlig industri på 1980-tallet, uten at noen vestlige politikere så noe galt i det eller krevde noe til gjengjeld. Luftige økonomiske teorier om komparative fortrinn skulle løse alle problemer.

Til tross for den voldsomme avindustrialiseringen av USA, Europa og Norge gjennom flere tiår, har likevel noen sektorer klart seg bra: Den europeiske bilindustrien har stått støtt gjennom stormen fordi Kina ikke kunne konkurrere på kvalitet og teknologi, og fordi bilindustri også har nasjonal stolthet og prestisje bak seg. Norge på sin side hadde endeløst med billig vannkraft, som skapte 100 år med prosessindustri ingen land kunne matche.

Nå er alt dette ødelagt av grønne globalister med hønsehjerne: De lave strømprisene er historie, og det vil også norsk prosessindustri snart være. Nå forsøker en å redde seg ved å overleve på grønne subsidier for å skape «grønne produkter», men kundene er imaginære: Ingen vil betale mer for et metaprodukt med ren symbolverdi. Snart er også tysk bilindustri historie, siden tyske politikere nullstilte konkurransesituasjonen ved å lovpålegge at alle skulle lage batteribiler – som er så tungsolgte at de også må subsidieres og selges med tap.

I praksis er altså vestlig næringsliv i ferd med å omgjøres til en gigantisk versjon av det famøse Jernverket i Mo i Rana, som i prinsippet ble styrt etter planøkonomiske prinsipper, som i Sovjetunionen – og vi vet alle hvor planøkonomi ender:

De som tilhører eliten, blir rike og får kjøre bil, mens resten må sykle, eie ingenting og være lykkelige.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!