Hywind Tampen er Norges første flytende havvindpark. Energi-eksperimentet skal forsyne oljefeltene Gullfaks og Snorre i Nordsjøen med strøm hvis det tilfeldigvis blåser akkurat passe. Parken ligger om lag 14 mil fra land og består av 11 turbiner på åtte megawatt, og prisen før drift og vedlikehold på vindparken er på ca. 7,4 milliarder kroner, eller 673 millioner kroner pr. stk – og det altså før driftskostnader, vedlikehold og avskrivning slår inn. Hvordan dette skal lønne seg, og hva hver kilowatt vil koste, kan og vil ingen forklare.

Produksjonen ved anlegget startet i november i fjor, men onsdag blir parken offisielt åpnet med kongen av klimasløsing, Jonas Gahr Støre, og Arbeiderpartiets gallionsfigur Haakon Magnus Rex lykkelig til stede som gisler. Det vil vanke store ord og grove skrøner om hvor vellykket dette politiske prestisjeprosjektet er, og hvor viktig det er for å gi Norge en ledende posisjon i utviklingen av flytende havvind, som horder av kunder vil kjøpe.

I virkeligheten vil Hywind Tampen fungere som en advarsel mot flytende havvind:

Ikke uventet har prosjektet møtt en rekke problemer og forsinkelser, og som alltid har det blitt dyrere enn planlagt. Equinor anslår prislappen til 7,4 milliarder kroner, som er to milliarder kroner høyere enn de første beregningene. Budsjettsprekken skyldes blant annet kvalitetsproblemer, forsinkede leveranser og svak krone, men også en voldsom prisøkning som følge av større etterspørsel etter råvarer.

Det er voldsomme dimensjoner på prosjektet drevet av Equinor, Petoro, OMV, Vår Energi, Wintershall Dea og Inpex Idemitsu Norge AS: Hver vindturbin er på åtte megawatt, med rotordiameter på 81,5 meter, med totalhøyde på 295 meter, hvorav turbintårnet er 104,5 meter, og understell er på 107,5 meter, med 90 meter av det under vann. Redaksjonen anslår at en vindpark av samme størrelse på land ville koste mellom 1–1,5 milliarder og ha vesentlig lavere driftskostnader og vedlikehold. Og selv da lønner det seg ikke.

Hywind Tampen har fått 2,3 milliarder kroner i støtte fra statlige Enova, og 566 millioner kroner fra NOx-fondet. I tillegg kan Equinor og partnerne trekke fra 78 prosent av egne kostnader i prosjektet, siden det er omfattet av petroleumsskattesystemet, og med så mye «risikoavlastning» skjønner man hvorfor Equinor tar risikoen, mens skattebetalerne tar regningen.

Store påstander uten logisk forklaring

Målet med dette tøvet er angivelig å kutte utslipp av ynkelige 200.000 tonn CO2  årlig, men naturligvis blir netto utslippskutt globalt = null, siden gassen man sparer, blir sendt til tyske gasskraftverk i stedet for gasskraftverkene på plattformen. Hvilket utslipp byggingen har generert, inngår ikke i klimaregnskapet, derfor er da også hele prosjektet meningsløst. Det stopper ikke entusiasmen til verken profitører, politikere eller havvindforskere: E24 har intervjuet en havvindforsker hos Sintef, som kommer med følgende absurde påstand:

– Det har vært en kraftig prisstigning innenfor så godt som alle bransjer. Forventningen er jo at dette er en midlertidig situasjon og at priser på råvarer og så videre vil komme ned igjen i løpet av de neste få årene.

Dette finnes det ingen logikk i, for alle tall, erfaringer og økonomifag tilsier det stikk motsatte: Jo større etterspørselen etter sjeldne metaller og ressurser er, desto mer stiger prisene – og det er nøyaktig det vi har observert den siste tiden. En driver for dette er også batteribil-hypen og president Bidens «Inflation Reduction Act», som i praksis er historiens største subsidiefest for private klimaaktører. Forsøkene på å gjennomføre et «grønt skifte» er i stedet en kolossal økning i forbruk av ressurser og naturområder.

Til tross for å være montert i verdens mest maskinfiendtlige miljø, med seksveis stressbelasning fra bølger, isingsforhold og uvær som gir ekstreme forhold for reparasjoner og vedlikehold, insisterer alle involverte på at flytende havvind vil kunne bygges til samme kostnad som bunnfast, eller billigere, bare teknologien og leverandørkjedene er utviklet. Disse påstandene gir ingen som helst mening, ettersom bølger er bølger og landjorden tross alt er litt mer tilgjengelig – og står i ro.

Redaksjonen skal som eneste medium naturligvis følge prosjektet med kritiske øyne fremover, men sjansen for at Equinor og andre operatører vil være ærlige om kostnader og problemer, anser vi som små.

Se også:

Dagsorden 22. august 2023: Klimahysteri og økonomisk katastrofe

Kjøp «Et varslet energisjokk»!