Femti år siden gisseldramaet som ga oss begrepet stockholmssyndromet

I dag er det 50 år siden bankranet og gisseldramaet i Stockholm som i ettertid ble opphav til begrepet stockholmssyndromet, skriver Fox News. Hendelsesforløpet minner om en amerikansk B-film, og vi er glad for at det ikke skjedde i Oslo.

Som vi vet, innebærer begrepet at ofre for kidnappinger og bortføringer utvikler sympati for sine kidnappere. Men det brukes om andre situasjoner, som for eksempel Europas respons på radikal islam.

Hendelsesforløpet minner om en lavbudsjett amerikansk B-film. Fox News forteller at i et forsøk på å skjule identiteten sin som innfødt svenske, anla Olsson en amerikansk aksent og sa på engelsk: – Festen har nettopp begynt, ifølge History Channel:

– In an attempt to hide his identity as a native Swede, Olsson put on an American accent and said, in English, – The party has just begun, according to the website of the History Channel.

Fox skriver videre at som det skulle vise seg, hadde «festen» faktisk så vidt begynt. Etter å ha såret en politimann holdt Olsson fire ansatte i banken som gisler i fem dager:

– As it turned out, the «party» had indeed just begun: After wounding a police officer, Olsson then held four employees of the bank hostage for five days.

Inside Edition har laget en flott kortfilm om ranet i Stockholm for 50 år siden som gjorde begrepet stockholmssyndromet internasjonalt. Vi er takknemlig for at det ikke skjedde i Oslo.

How a Botched Bank Heist Created ‘Stockholm Syndrome’

En oppsummering av hendelsen ifølge Wikipedia:

Jan-Erik Olsson hadde permisjon fra fengselet 23. august 1973, da han gikk inn i Kreditbanken på Norrmalmstorg i Stockholm og forsøkte å rane den. Svensk politi kom til stedet kort tid etter.

En betjent, Ingemar Warpefeldt, fikk skader i hånden etter at Olsson åpnet ild, mens en annen ble beordret til å sitte i en stol og synge en sang.

Clark Olofsson.

Olsson tok deretter fire bankansatte som gisler: Birgitta Lundblad, Elisabeth Oldgren, Kristin Ehnmark og Sven Säfström.

Han krevde at hans fengsels-venn Clark Olofsson ble brakt dit, sammen med tre millioner svenske kroner, to våpen, skuddsikre vester, hjelmer og en Ford Mustang.

Olsson ble opprinnelig feilidentifisert som Kaj Hansson, en annen rømt fange, som også spesialiserte seg på bankran. Olsson var en gjenganger som hadde begått flere væpnede ran og voldshandlinger, den første da han var 16 år.

Regjeringen ga tillatelse til at Olofsson ble brukt som kommunikasjonsledd med politiets forhandlere. Gisselet Kristin Ehnmark sa at hun følte seg trygg med Olsson og Olofsson, men fryktet at politiet kunne eskalere situasjonen ved å bruke voldelige metoder.

Mennene barrikaderte hvelvet der de holdt gislene. Forhandlerne ble enige om at de kunne få en bil å rømme med, men de ville ikke tillate dem å ta med seg gisler hvis de prøvde å dra.

Olsson ringte til Sveriges statsminister Olof Palme og sa at han ville drepe gislene, og Olsson forsterket trusselen ved å ta kvelertak på et av dem. Palme kunne høre henne skrike før Olsson la på. Dagen etter ringte gissel Kristin Ehnmark til Palme og sa at hun var svært misfornøyd med holdningen hans. Hun ba Palme om å la ranerne og gislene få dra.

Olofsson gikk rundt i hvelvet og sang Roberta Flacks «Killing Me Softly». Den 26. august boret politiet et hull inn i hvelvet fra leiligheten over og fotograferte gislene sammen med Olofsson.

Legg merke til det eneste mannlige gisselet, hvis dere kan finne ham.

Olsson avfyrte våpenet gjennom hullet ved to anledninger og såret en politimann i hendene og ansiktet.

Den siste dagen avfyrte Olsson våpenet sitt og truet med å drepe gislene hvis et gassangrep ble forsøkt. Likevel brukte politiet tåregass den 28. august, og Olsson og Olofsson overga seg etter en time. Ingen av gislene fikk varige skader.

Gisselsituasjonen var den første svenske forbrytelsen som ble sendt i sanntid på tv, skriver Fox, og gislenes oppførsel gjennom hele prøvelsen fascinerte psykologisk helsepersonell.

Olsson ga et av gislene en ulljakke fordi hun frøs, og hun fikk en patron fra pistolen hans som et minne. Et annet gissel, Elisabeth Oldgren, fikk slippe ut av bankhvelvet festet i et tau da hun sa at hun hadde klaustrofobi.

Oldgren fortalte The New Yorker at hun tenkte at han var veldig snill som lot henne forlate hvelvet:

– I remember thinking he was very kind to allow me to leave the vault, Oldgren told The New Yorker a year after she was freed.

Gislene var på fornavn med Olsson og Olofsson og var til og med bekymret for deres velferd. Gisselet Kristin Ehnmark sa til Sveriges statsminister Olof Palme at hun stolte fullt og helt på de to mennene:

– De har ikke gjort oss noe. Tvert imot, de har vært veldig hyggelige. Men vet du, Olof, det jeg er redd for, er at politiet vil angripe og forårsake vår død.

– They haven’t done a thing to us. On the contrary, they have been very nice. But, you know, Olof, what I am scared of is that the police will attack and cause us to die,» she said.

Ehnmark insisterte også på at politiet skulle la Olsson og Olofsson forlate hvelvet før noen av gislene. Hun var redd politiet ville skyte dem hvis gislene gikk først:

– No, Jan and Clark go first — you’ll gun them down if we do, she said.

Begge ble arrestert uten at noe skjedde, og de ble dømt til ti års fengsel. Mens de satt inne, fikk de besøk av gislene fra Kreditbanken, ifølge History Channel.

Wikipedia skriver at etter ranet ble ikke Olsson dømt for andre forbrytelser. Han bodde i Thailand i 15 år med sin kone og sønn, og flyttet deretter tilbake til Helsingborg.

Olsson har vist anger for sine kriminelle handlinger og har åpent bedt om unnskyldning for gisselsituasjonen på Norrmalmstorg.

Fox News skriver også om Patty Hearst, som antas å ha utviklet stockholmssyndromet etter at hun ble kidnappet av Symbionese Liberation Army i 1974.

Mindre enn to måneder etter kidnappingen ga SLA ut en kassett av Hearst der hun sa at hun offisielt hadde sluttet seg til gruppen, tatt navnet «Tania» og hadde engasjert seg i kampen deres for å frigjøre de undertrykte.

Hun ble arrestert 19 måneder etter kidnappingen for sin rolle i bankranet, og Hearst hevdet at hun ble hjernevasket og misbrukt av gruppen. Til tross for disse påstandene ble hun funnet skyldig. President Jimmy Carter benådet henne i 1979, to år etter dommen.