For 20 år siden drev jeg i flere år nettstedet Antipsykopatisk Senter. Det var i utgangspunktet ment som en parodi på Antirasistisk Senter, men etter hvert som dyktige skribenter kom til, ble det til mer enn dét. Vi hadde også et godt besøkt debattforum.

Agendaen var info og debatt om politisk ukorrekte saker, med innvandring og islamisering som oftest forekommende tema. Men det var også et forsøk på å lære opp godtfolk til ikke å diskutere på psykopatenes og deres indoktrinerte ignoranters premisser, ikke argumentere mot deres stråmenn, ikke innlede med den kuede: «Jeg er ikke rasist, men …». Vi belærte godtfolk om å ta tilbake kapitulert retorisk territorium.

Mitt syn den gangen var at verden styres av massepsykoser satt i gang av psykopater, med definisjonen: Psykopati er en etikk, ofre andre for seg selv, i det offentlige liv alltid kamuflert som altruisme, ofre seg selv for andre. Psykopatens epistemologi er psykosen: forkaste fakta med vilje.

Heldigvis (for min familie) ble nettstedet lagt ned i god tid før Breivik-udåden.

Siden den gang har jeg nyansert mitt syn på «massedannelsen», ikke minst etter å ha lest Mattias Desmets bok «Totalitarismens psykologi».

Mye har skjedd på 20 år. Vi har fått avgjørende nye aktører med Big Tech, Big Pharma, WEF, WHO og nye psykoser med #MeToo, Black Lives Matter, klimabevegelsen, koronakrisen, woke/pride.

Om psykosene:
– De oppstår primært på grunn av befolkningens presserende behov for en autoritær institusjon som tilbyr seg å løfte frihetens og den tilhørende usikkerhetens byrde av skuldrene deres. Og myndighetene brenner etter å fylle det tomrommet.

– Sentralt i utviklingen står massedannelsen, en konformitet næret av myndigheter, digitale medier og økonomiske krefter som bryter ned individets moralske og intellektuelle selvstendighet. Flere fornemmer at noe er galt, men de færreste våger å gå imot strømmen, og slik går verden kollektivt fra forstanden. Det er en selvdestruktiv prosess.

– Massene er så radikalt intolerante overfor avvikende meninger at enhver alternativ analyse som diskuterer farlig innflytelse fra de nevnte aktørene, får merkelappen «konspirasjonsteori» klistret på seg.

Desmet skriver mye om den mekanistiske ideologien:

– … tar sikte på å opprette et teknokratisk samfunn som styres etter «objektiv» tallbasert informasjon, og der subjektive preferanser og maktmisbruk er eliminert. Men her i slutten av kapitlet slår vi fast at den naive troen på tallenes objektivitet fører til det eksakt motsatte. Den dominerende ideologien presenterer ustanselig tall i massemediene som bekrefter dens eget narrativ, og det resulterer i en langt på vei fiktiv virkelighetsfremstilling som en stor del av befolkningen tror fullt og fast på. Hvordan virkeligheten til enhver tid oppfattes, bestemmes av tall som noen måneder senere viser seg å være svært usikre, ikke sjelden fullstendig gale, til og med bevisst fordreide. Men i den tidsperioden tallene «har sin storhetstid», brukes de manisk for å bakke opp de mest omfattende tiltak og restriksjoner, og sette til side alle grunnleggende sivilisatoriske hensyn. Alternative stemmer stigmatiseres av et veritabelt Sannhetsministerium befolket med «faktasjekkere», ytringsfriheten begrenses med sensur og selvsensur, menneskers rett til selvbestemmelse krenkes av pålegg om vaksinering, og hvis de ikke etterkommer kravet, medfører det sosial utestengelse og segregering av et omfang som tidligere var nærmest utenkelig.

Morsomt om den mekanistiske ideologien og sammenligningen med grisene i «Animal Farm»:

– Det stoppet ikke der. Vi var også vitne til en påfallende overføring av makt. Man vendte seg til viruseksperter, som om de var grisene i George Orwells roman «Kamerat Napoleon» (1945) – de smarteste dyrene på gården – og ville at de skulle erstatte vinglete politikere. I stedet skulle ekspertene drive the animal farm på basis av korrekt (vitenskapelig) informasjon i pestens tid. Men det viste seg snart at disse ekspertene hadde ikke så rent få alminnelige menneskelige svakheter. Med sine statistikker og kurver gjorde de feil som til og med «vanlige» mennesker ikke så lett begår. Det gikk så langt at på et tidspunkt talte de alle dødsfall som koronadødsfall, inkludert mennesker som hadde dødd av eksempelvis hjerteinfarkt. Ekspertene holdt heller ikke hva de først forespeilet oss. De lovet at porten til frihetens rike ville bli gjenåpnet etter to vaksinedoser, men da tiden var inne, ble ingenting endret, og en tredje dose måtte til. Og akkurat som Orwells griser endret de ofte på reglene – over natten – og uten å innrømme det eksplisitt. Først måtte vi andre dyrene på gården føye oss etter tiltakene fordi det var maktpåliggende at antallet covid-19-syke ikke skulle bli så høyt at helsevesenets behandlingskapasitet ble overskredet («flate ut kurven»). Men plutselig våknet vi opp og kunne lese skriften på veggen: Smitteverntiltakene skulle videreføres fordi viruset måtte utryddes fullstendig («knekke kurven»). Etter hvert ble tiltakene og reglene endret så ofte at kun grisene kjente dem. Og selv dét kunne man bli fristet til å tvile på.

For Desmet er massedannelsen, totalitarismens psykologiske basis, en form for hypnose. Og den går begge veier, det er en slags symbiose, for lederne er det selvhypnose.

– Planene og visjonene for fremtiden «presses» i mindre grad på befolkningen direkte. På mange måter gir masselederne – den såkalte eliten – folk det de vil ha. Når de er redde, ønsker de seg et mer kontrollert samfunn: Nedstengningene var for mange en frigjøring fra de uutholdelige og meningsløse rutinene i det daglige arbeidslivet, det fragmenterte samfunnet hadde behov for en fiende, og så videre. «Planene» går ikke forut for selve utviklingen, slik en konspiratorisk anlagt observatør liker å tro. I stedet kommer planene etterpå. De som rettleder massene, er ikke virkelige «ledere» i den forstand at de bestemmer hvor massene skal gå. I stedet fornemmer de hva folk vil ha, og justerer planene i den retningen på en opportunistisk måte. De velter seg i narsissismen som er typisk for dem som kontrollerer og styrer begivenhetenes gang, men de er mer som barn som sitter i baugen på et stort skip og vrir på et leke-ratt hver gang skipet endrer kurs.

Boken må leses. Den beskriver meget bra vårt nye totalitære samfunn, der massedannelsen står sentralt, der den dominerende ideologien pseudovitenskap erstatter religion, med teknokrater og «eksperter» som vet best.

Mattias Desmet trøster oss med at totalitære systemer rakner til slutt. Det gjør de nok, men overlever vi det?

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!