Anne Kalvig nekter å kalle transkvinner, altså menn som later som de er kvinner, for «hu». Nå føler hun seg utestengt fra akademia, hvis man kalle Universitetet i Stavanger (UiS) noe slikt. Kalvig retter anklagen blant annet mot rektor Klaus Mohn.

Dette rapporterer Stavanger Aftenblad.

Etter 25 år som ansatt sier Kalvig opp sin stilling ved UiS. Hun oppgir mobbing og trakassering som årsak, og konkluderer med at dagens akademia ikke aksepterer sånne som henne.

For Kalvig er en såkalt transfob, og LHBTQ-mafiaen jobber hardt for å utestenge motstandere.

– Eg har ingenting å gå til. Det er ein vanskeleg situasjon, seier Kalvig, som no bruker tida si på å skriva bok som skal ut på eige forlag.

Språk er makt. For språk kan blant anna definera kven me er som menneske.

I debatten Kalvig engasjerer seg i, og som ytringane mot ho er ein del av, er det omgrepa «kvinne» og «kjønnsidentitet» som er kjerna.

Hvem skal ha retten til å kalle seg kvinne? Ifølge gjeldende woke-ideologi er det alle, men Kalvig er ikke enig.

For nokon, som Kalvig, og organisasjonen WDI Norge (Women’s Declaration International), der ho er nestleiar, er dette feil. WDI Norge hevdar at det er ei diskriminering av kvinner og brot på deira menneskerettar når, som Kalvig seier det, «kategorien kvinne også tydar menn».

Med slike meninger blir man straffet av de «inkluderende» transaktivistene.

Feminister krever: Ingen indoktrinering fra trans­aktivister i skolen

Alle meninger er greit, så lenge det er de samme meningene som transtyrannene har, med andre ord.

I sin oppsigelse skriver Kalvig:

«Eg har i fleire år vore skyteskive for ein svertekampanje fordi eg hevdar at objektiv, materiell røynd må ha forrang også på området kjønn, når me utarbeider reglar, ordningar og lovverk og når me krev vern av eksisterande lovverk».

Kalvig henviser også til en uttalelse fra Reem Alsalem, som er FN sin speisalrapportør for vold mot kvinner.

Alsalem er blant anna uroa for svertekampanjer mot kvinner basert på kva dei trur om ikkje-diskriminering basert på kjønn.

I tillegg viser Kalvig til hets og trakassering hun har vært utsatt for av de «inkluderende» menneskene som ikke liker hennes meninger.

Som nevnt er Kalvig også kritisk til rektor ved UiS, Klaus Mohn.

«Min rektor har i universitetsavisa Khrono offentleg slått fast at eg representerer ei marginal og ekstrem gruppe og øydelegg for opplyst samtale med mitt engasjement, og at dette har potensielt alvorlege og destabiliserande følgjer for politikken.»

Aftenbladets journalist Kristine M. Stensland stiller et kritisk spørsmål til Kalvig:

– Du vil ikkje kalla transkvinner for «ho», og du kallar identiteten deira for ei subjektiv truførestilling. Kan du forstå at menneske som opplever dette som sin sanne identitet, reagerer sterkt på det du seier?

– Ja, i alle fall når resten av samfunnet har fortalt dei at alle må spela med. Når ein har dei oppfattingane av seg sjølv, så kan det sikkert følast som eit sjokk og gjera vondt når nokon seier imot.

Journalister påpeker at Kalvig er professor i religionsvitenskap, og ikke en «kjønnsviter», hva nå dette betyr knyttet til vitenskap.

Aftenbladet er min norske favorittavis blant de gamle, men her må man nesten stille journalisten følgende spørsmål: What is a Woman?

Kalvig avviser at det er hennes religiøse holdninger som står bak hennes meninger om den moderne kjønnsideologien. Hun vil kun beskytte retten til å tenke selv, og til å ha egne meninger.

– Eg seier ikkje at dei ikkje har lov å oppfatta og tru om seg sjølve at dei er eit anna kjønn. Men eg seier at eg må få avvisa den trua, nett som me gjer med anna tru, fordi me har trusfridom. Men det at menn ikkje er damer, det har me ikkje lov til å uttrykka lenger.

Mafiaen tar over kontrollen, og har nok nådd lenger enn Gramsci drømte om når det gjelder kontroll over institusjonene.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!

.