I løpet av 1 år og 8 måneder i kasjotten har Laila Bertheussen blomstret opp som en profesjonell kunstner. Det har ikke pågått i meditativ ensomhet. Nei gud forby, den kreative modningen ble kyndig tatt hånd om av scenekunstneren Morten Traavik som vet hva en spirende begavelse trenger for å stråle i medienes kyniske overlys. I løpet av fengselstiden og med Traaviks snedige kuratering ble Laila Bertheussen forvandlet til kunstneren Laila B., som etter soningen vil bli presentert med separatutstilling under Arendals-uka i midten av august.

Både tidspunkt og lokalisering var perfekt. Arendals-uka er en heksegryte av medier og mediekåte politikere, akademikere, kulturfolk og selvutnevnte eksperter som speiler hverandres egoer i håp om å få elitistisk status. For en mediekyndig kunstner og kurator som Morten Traavik var Arendals-uka et sublimt sted og tidspunkt for en magisk forvandling av et kunstnerisk null til kjendiskunstneren Laila B. Begivenheten skjedde i det øyeblikk da Traavik åpnet fengselsfuglens utstilling i Galleri Munken 15. august.

Tyngdepunktet i forvandlingen ligger selvsagt i Traaviks åpning av utstillingen under tittelen «PUBLIC ENEMY». I den gradvise presentasjonen av fengselsfuglens slumrende kreativitet og kompleksitet blir publikum fanget inn av magien i Traaviks innlevelse. Folk føler at de overværer og får kontakt med et mysterium, ikke ulikt det de troende opplever under nattverden når presten utdeler oblat og vin.

Nå er det ingen presteviet aktør som forvandler fengselsfuglen til kunstneren Laila B. Skjønt i egne øyne er nok Traavik så kunstnerviet at han kan foreta den estetiske transsubstasjonen på stående fot og hvor som helst, så lenge medier og kjendiser overværer showet. Da blir det trøkk i forsamlingen. Publikum har sett lyset og opplevd et mysterium: en kunstner er født uten å skjønne det spøtt, mens mediene sprer det festglade buskap over det ganske land.

Nå har ikke jeg sett utstillingen, kommer neppe til å se den heller. Jeg har sett nok av medieskapte kunstnere som er oppskrytte og ubegavede. Det spesielle ved denne utstillingen er ikke fengselsfuglens innsats, men scenekunstneren Morten Traaviks overstyring og forvandlingsstrategi. Den er usmakelig og nedbrytende for et søkende kunstnersinn, uansett hvilke evner hun har, for man blir ikke kunstner ved at Traavik i medienes overlys sier hokuspokus på tivolinivå.

Kjøp Paul Grøtvedts bok!