I løpet av de siste 20 til 30 årene har det skjedd radikale endringer i kunstutdanningen og museumsdriften. Det er ikke lett å se noen umiddelbar sammenheng, men der kunstutdanningen akademiseres og museumsdriften kommersialiseres følger de begge strategier som målbevisst nedprioriterer og oppløser den kunstneriske egenarten. Både akademiseringen og kommersialiseringen skjer på høyt faglige nivåer. For sistnevnte dreier det seg hovedsakelig om Munchmuseet og Nasjonalmuseet, mens kunstutdanningen blir stadig mer tilpasset universitetenes teoretiske tenkning og akademiske grader.

La meg starte med det siste dristige utspillet fra museumsbransjen, nemlig Munchmuseets ansettelse av fire nye avdelingsdirektører. Ingen av dem har en kunsthistorisk utdanning, noe som ville vært en selvfølge om man ønsket å styrke den historiske og kunstfaglige kompetansen i retning av en mer interessant formidling. Nei, her skal museumskompetansen utvides i retning av det kommersielle med vekt på markedsføring, spisset formidling og økonomistyring. Poenget er å hente inn kapital fra det private næringsliv som gjennom gunstige avtaler kjøper seg kunstnerisk goodwill og kulturell status.

Edvard Munchs kunstneriske ry, både nasjonalt og internasjonalt, er et formidabelt trekkplaster. Dette på tross av Munchmuseets stygge og malplasserte arkitektur som med sitt heslige vedheng, skulpturen «Mother» av Tracey Emin, forsøpler både Munch og hovedstaden. Edvard Munchs kunstneriske arv blir stadig utsatt for slike markedsføringsgrep, selv om han er verdensberømt nok. Men rammene om hans begavelse og ry er tydeligvis ikke nok for de markedsorienterte direktørene. De må selv bli berømmet for sine dristige grep om den institusjonelle profilens økonomiske gevinster.

På det punkt har Nasjonalmuseets tidligere ledelse gjort en formidabel innsats i å kommersialisere kunstmuseet. Her har den ansvarlige ledelsen nedprioritert kvalitetskrav og samtidig åpnet for eksterne aktører, det vil si private kunstsamlere, som betaler fett for utstillingsplass og tilgang på kunstfaglige ytelser. Debatten om Nasjonalmuseets kanon og kunstneriske kvalitetskriterier tydeliggjorde museumsledelsens prioritering av kommers fremfor normativ styring.

I så henseende beveger Munchmuseet og Nasjonalmuseet seg i samme kunstfiendtlige retning. Primært handler det nå om å drive butikk og markedsstyrt kunstformidling. Et eksempel på det er Fredriksen-døtrenes invadering av Nasjonalmuseet med verker fra sin private kunstsamling, egen minne-sal for døtrenes moderlige opphav og noen millioner i donasjon til faglig styrking av Nasjonalmuseets ulike avdelinger. Her kan man altså kjøpe seg inn og oppnå både kvalitetssikring, status og garantert verdistigning i det internasjonale kunstmarkedet.

Ledelsen ved Nasjonalmuseet og Munchmuseet er ganske samstemte i at begge kunstinstitusjonene må markedsføre seg sterkere internasjonalt. Det vil si å gjøre Nasjonalmuseet og Munchmuseet til attraktive kunstdestinasjoner som trekker folk fra alle verdens hjørner. Derfor må man skape en slående merkevare med ditto markedsføring som mer fremhever kunstinstitusjonene enn den kunsten de forvalter og formidler. I det perspektiv blir museenes unike kunstverker av sekundær interesse. Det spesifikt kunstneriske blir ikke lenger et relevant tema.

Den samme neglisjeringen av det kunstneriske er langt mer tydelig i kunstutdanningen. Her styres studentene inn i et stadig mer teoretisk og akademisk løp. Den praktiske treningen i tegning, maleri og skulptur anses som faglig uvesentlig. Kunststudentene skal nå forske og drilles i kunstteoretiske problemstillinger som på sikt vil kunne gi en bachelor- eller mastergrad. Man kan også forske videre på et eller annet obskurt kunsttema og oppnå en doktorgrad. Hva den kan brukes til er stadig et åpent spørsmål, den gir i alle fall ingen status i kunstfeltet.

I løpet av denne akademiserte studietiden forsvinner naturligvis det spesifikt kunstneriske fra synsfeltet. Den skapende aktiviteten er blitt intellektuell og en konseptuell verkebyll som lirer av seg filosofisk tåkeprat helt uten logikk og estetisk relevans. Det kalles konseptkunst og hører mer hjemme i psykiatrien enn i kunstkritikken. Akademiseringen av kunstutdanningen følger den samme strategiske utarmingen av det spesifikt kunstneriske som vi ser i Munchmuseet og Nasjonalmuseet. Egentlig dreier det seg om et fordekt kunsthat med store maktambisjoner.

Kjøp Paul Grøtvedts bok!