Enorme statlige subsidier for såkalt grønn industri sprer seg etter at Kongressen godkjente Bidens massive Inflation Reduction Act i 2022. EU forsøker å følge opp med sine massive klimasubsidier. Mindre land som Storbritannia har ikke nok midler til å følge opp, og industrien flytter etter subsidiene.

USAs enorme klimasubsidier har ført til en flom av utenlandske investeringer. BMW skal åpne en batterifabrikk i South Carolina, og de sørkoreanske selskapene Hyundai and LG har annonsert en batterifabrikk i Georgia. Panasonic følger opp i Kansas, skriver Wall Street Journal.

Flere tiår med frihandel blir erstattet av subsidiert planøkonomi. Norge er et lite land, men er i stand til å skatte i hjel befolkningen og har et helt oljefond å sløse bort, så våre politikere kan delta i dette makabre spillet. Men selv norske subsidier er ikke nok, og flere såkalte klimaprosjekter søker seg mot USA.

Dette oppleves nok som et politisk nederlag for regjeringen, siden bortkastede subsidier allerede er utdelt, men trolig er dette en besparelse på sikt. For hva er poenget med å opprette industri som kun kan overleve med massive statlige subsidier? Svaret er selvsagt klimahysteriet.

Land som Storbritannia og Singapore klarer ikke å holde følge, og dette betyr at arbeidsplasser forsvinner, selv når det gjelder teknologi utviklet på hjemmebane.

The subsidy race marks a step away from the economic integration that for decades broke down barriers to trade and investment between countries.

Under frihandelperioden kunne tidligere fattige land som Sør-Korea og Taiwan forvandle seg til høyteknologiske og velstående samfunn. Men dagens subsidieregime vil gjøre slike forvandlinger langt vanskeligere.

Samtidig dør den reelle konkurransen ut, noe som vil svekke utviklingen, også for såkalte klimavennlige produkter. For under frihandelen ble teknologiske framskritt og investeringer raskt spredt over hele verden.

Enorme summer kastes bort på en måte som virker mot subsidienes oppgitte hensikt om å redde den kokende kloden.

Arbeidere og skattebetalere får som vanlig svi som følge av politikernes økonomiske galskap.

Frykten for klimautslipp har skapt en helt ny situasjon.

Environmental concerns mushroomed as the global economy consumed more natural resources.

Mindre økonomier ser kapitalen forsvinne på jakt etter subsidier, og rent-seeking (tilkaringsvirksomhet) er blitt til den vestlige verdens viktigste økonomiske virkemiddel. Investorene satser alt på å manipulere det sosiale eller politiske miljøet, uten å skape nye verdier for andre enn seg selv.

Stormaktene bygger murer mot omverdenen, og en økonomisk kald krig er konsekvensen.

– The world as a whole is becoming more inward and turning away from open trade and investment.

Dette sier David Loevinger, som tidligere var en høytstående representant for Finansdepartementet i USA, og nå er direktør for TCW Group.

– Europe, the U.S. and China are in a subsidy competition and the losers in that competition are poorer economies with less fiscal resources.

Også land med store ressurser som er etterspurt i den nye klimaøkonomien rammes. Indonesia hadde store ambisjoner om å utnytte sine nikkelforekomster til å starte «grønn industri» hjemme, men selskapene velger å flytte produksjonen til subsidiegigantene.

IMF: «Rike» land har flyttet 100 milliarder dollar til finansiering av klimatiltak

Arsjad Rasjid er leder for Indonesias Handel- og industrikammer, og han er fortvilet over situasjonen.

– We have all the natural resources. We have the human resources. And we are a country that’s a democracy. Please don’t shut us down.

USA fører an, EU kryper etter

USA, som fører an i subsidiekrigen, opplever stor vekst i investeringene. Samtidig vokser den føderale gjelden til fordel for styrtrike investorer.

Land som Storbritannia og Australia kan rett og slett ikke konkurrere, sier Guy Debelle, tidligere viseguvernør for Australias sentralbank.

– The economics of projects in the U.S. are just out of sight.

EU satser alt på det grønne skiftet, og suksessen lar vente på seg, for å si det forsiktig. Men innen det hellige året 2030 er fortsatt målet at minst 40 prosent av den klimavennlige teknologien EU tror de har behov for skal produseres innenfor EU.

By 2030, the EU wants 40% of the key technologies needed for the green transition to be manufactured in the bloc, including solar equipment—a sector currently dominated by China—wind turbines and batteries.

Siden britene ikke lenger er en del av EU rammes de ekstra hardt av den nye økonomiske trenden. Løsningen er selvsagt innlysende: Hvorfor ikke bare droppe det grønne skiftet og satse på industri man vet fungerer, som ikke subsidieres i andre land?

I Norge kunne vi tilbudt ekstremt billig strøm til industri som ville starte sin produksjon her. Ingen subsidier, bare et krav om at en viss andel av de ansatte skulle være norske. Denne muligheten forkastet våre myndigheter som heller ville bygge kabler for å redde Europa.

Ingen vestlige politikere virker å tenke logisk om sunn nasjonal økonomi. Alt skal marineres i klimatiltak, og resultatet er økonomisk krise. Selv der hvor det fortsatt finnes økonomisk vekst, som i USA, så er prisen skyhøy. Norge reddes foreløpig av olje og gass, men vanlige folk blir stadig fattigere.

Et OPEC for nikkel og litium?

I fjor varslet Indonesias investeringsminister Bahlil Lahadalia at de ville forsøke å opprette et OPEC-lignende kartell for nikkel, et mineral som brukes i batteriproduksjon. Dette skulle være et svar på proteksjonismen som sprer seg i verdensøkonomien.

Men andre nikkelproduserende land nøler, for de ønsker ikke å konfrontere supermaktene USA og Kina. Dog er lignende ideer fremmet av land som produserer litium.

Hvis slike planer vil bli en realitet vil det presse opp prisene og skape større usikkerhet og risiko i markedene. Da vil sikkert Biden & co bare svare med nye subsidiegarantier.

Hele systemet har endt opp som en ren voodoo-økonomi, og Norge vil som vanlig forsøke å være best i klassen. Melkøya er et strålende eksempel, kanskje det dummeste industripolitiske vedtaket i norsk historie.

Men Støre, Vedum og Aasland sto i Hammerfest og feiret som om de hadde vunnet i Lotto. De nøye utvalgte tilskuerne klappet høflig.

Da de klappet for galskapen tenkte jeg på Tom Waits-låta som ble spilt ustanselig under russetiden min.

Sane, sane, they’re all insane,
fireman’s blind, the conductor is lame
A Cincinnati jacket and a sad-luck dame
Hanging out the window with a bottle full of rain
Clap hands, clap hands,
clap hands, clap hands

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!