I de siste ukene er de blitt flere og flere, samtidig som den mye omtalte offensiven for å gjenerobre ukrainske områder fra russerne kverner fram på lavgir.

Sårede soldater fra skyttergravene i øst, skogene i nord og de åpne markene i sør begynner å komme til det 200 år gamle Mechnikov-sykehuset i Dnipro på sen ettermiddag. Stadig flere med desperat behov for kirurgi blir kjørt inn før neste soloppgang.

Sykehuset ble helt uforberedt kastet inn i krigen etter annekteringen av Krim i 2014. Legene opplevde groteske skader, som de bare hadde sett i lærebøkene. I dag er Mechnikov et topp moderne sykehus med 400 leger spredd over seks etasjer.

Kirurgene er mer opptatt enn noen gang siden den russiske invasjonen startet for 18 måneder siden. Ingen av dem vil tallfeste noe, når krigen raser er slike opplysninger en statshemmelighet. Men den hektiske aktiviteten sier noe om det som foregår på slagmarken.

Når kampene øker i intensitet og omfang, blir det mer å gjøre for alle yrkesgruppene på sykehuset, ikke minst kirurgene. Operasjonene gjøres ofte nattetid, og det kan blir utført mellom 50 og 100 på en enkelt natt. Sykehuset har 50 operasjonsstuer, og det er ofte ikke nok.

– Her får vi de verste tilfellene fra fronten, sier den 59 år gamle sjefkirurgen Sherhi Ryzhenko med et trett smil. Nyhetsbyrået AP fikk i forrige uke mulighet til å oppleve hva som skjer. Under et tolv timer langt opphold ble AP-medarbeiderne med da leger og sykepleiere tok hånd om soldater som i all hast ble kjørt inn fra de ulike frontavsnittene.

På dagtid er Mechnikov er vanlig sykehus, der pasienter med kreft eller andre kroniske sykdommer blir behandlet. Men hver kveld gjentar den makabre scenen seg: Sårede soldater kommer i en stri strøm, mange i bevisstløs tilstand, og kirurgene går fra den ene operasjonsstuen til den neste.

De ferdigopererte blir så sendt til andre sykehus eller rehabiliteringssentre for videre oppfølging, slik at det frigjøres plass for neste natts akutte tilfeller.

– Vi er på vårt eget frontavsnitt og forstår hva som kreves av oss. Vi må holde ut. Men det er svært belastende, sier Tetyana Teshyna. Hun er anestesilege og gjør forberedelser til nattens innrykk.

Ukrainske soldater i ulike militære konfigurasjoner kjemper langs en 1500 kilometer lang sone. Den mye omtalte motoffensiven beveger seg sakte framover, ofte bare noen kilometer på en uke, ofte ikke det en gang. Kampene foregår i øst og sør, der taktikken flere steder er å sende inn små enheter for å teste ut de russiske posisjonene.

Den russiske hæren har befestet sine stillinger i dype skyttergraver bak vidtrekkende minefelt. Offensiven hadde en viss framdrift i starten, men den ukrainske ledelsen advarer mot å ha for store forventninger på kort sikt. Russerne har på sin side trappet opp virksomheten i nord nær Lyman, i skogene ved Kreminna, kanskje for å avskjære ukrainske styrker.

Ukrainske soldater som kommer tilbake fra fronten, sier at intensiteten til salvene fra russisk artilleri var det som overrasket mest. Dette var særlig merkbart i Zaporizjzja-regionen, der arbeidet med å rydde miner foregikk på åpne marker og gjorde soldatene til tydelige mål.

22 år gamle Oleh Halah ble truffet av skudd fra en russisk stridsvogn ved Lyman i juli. Han ligger på intensivavdelingen og har vondt for å snakke. Men klarer å fortelle at hans enhet så at en stridsvogn kom i deres retning. Skuddene slo dem ut før de rakk fram til sin egen granatkaster.

– Det er konstant skyting 24 timer i døgnet, hvis ikke fra russisk infanteri, så fra artillerikanoner. Det er ikke noe opphold, hvisker Halah.

Andre soldater på intensiven ble truffet av skudd fra russiske skyttergraver mens de ryddet miner. En belarusisk soldat som kjemper med ukrainerne, lette etter miner i en fart på fem meter i minuttet da en russisk soldat plutselig spratt opp fra et skjulested og skjøt ham.

Når kvelden nærmer seg, øker aktiviteten på sykehusets traumeavdeling. Strømmen av sårede soldater øker, nye bårer kommer med få minutters mellomrom. Surret av stemmer øker, og diagnoser blir stilt på løpende bånd: splinter i hodet, forbrent luftrør, granatsplinter i beina, kule i armen, og igjen, splinter i hjernen.

Legene forteller at splinter står for flertallet av skadene, det er ikke så mange skuddsår. Umiddelbar hjelp blir ofte gitt av sykehus nærmere fronten. Deretter blir de skadde fraktet til Mechnikov for de mer kompliserte operasjonene. Reisen kan ta en halv dag.

En av legene kjører inn en soldat med et langt, dypt kutt foran på leggen. Et halstørkle er strammet over kuttet, men soldaten hadde blitt såret i en skytterkrav som lå uveisomt til, og det tok timer å få ham ut. Blodtapet har vært stort.

Soldaten blir kjørt til operasjonsstuen, der doktor Yakov Albayuk etter en rask inspeksjon fastslår at beinet må amputeres for å redde soldatens liv. Etter tolv timer uten blodomløp dør vevet. Halstørkleet skulle ha vært fjernet etter et par timer og eventuelt satt på senere.

– Mange soldater mister en fot eller arm på grunn små feil. Men soldatene gjør så godt de kan, sier legen.

For Albayuk er hver inspeksjon av skader en bekreftelse på det brutaliteten ukrainske soldater møter på slagmarken: konstant bombardement, nedgravde miner og treffsikre skarpskyttere.

På operasjonsbordet til doktor Mykyta Lombrozov ligger en soldat med granatsplint langt inne i hjernebarken. Den 28 år gamle kirurgen går metodisk til verks og fjerner knuste beinrester en etter en. Til slutt finner han metallfragmenter dypt inn i hjernen.

Det er komplisert kirurgi, en operasjon som normalt tar fire timer. Krigen har lært Lombrozov å gjøre det unna på 55 minutter. Han gjør det hver dag, noen ganger åtte operasjoner i løpet av 24 timer.

– Dette er viktig for meg. Det er derfor jeg er her. Det er derfor vi alle er her, sier kirurgen og ser ned på den bedøvede pasienten.

– Han er vår helt!

NTB-AP