Det er tørt og varmt i Finnmark, som har hatt sin beste ettersommer på mange år. Skogbrannfaren er stor, men når fylket nå er satt i brann i politisk forstand, har det lite med tørt og varmt sommervær å gjøre.

Det er Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet som har antent det politiske Finnmark ved å samtykke i at Equinors gassterminal på Melkøya i Hammerfest skal driftes med strøm fra land i stedet for fra selskapets eget stedlige gasskraftverk. Statsministeren er blitt en politisk pyroman.

De som måtte lure på hva sosialdemokrati betyr i 2023, har nå fått svaret. Sosialdemokrati betyr å spare landets rikeste firma for bryet med å finansiere et anlegg for CO₂-fangst og lagring, for i stedet å la folk og næringsliv i fylket ta belastningen ved økt linjeleie, økt strømpris og ødelagt natur.

Arbeiderpartiet står i dag for en omvendt Robin Hood-politikk ved å overføre midler fra folk flest til et stenrikt privat firma som delvis eies av utlendinger.

Og her ligger også forklaringen på partiets politiske forfall og oppsmuldrede velgerbase. Det partiet som designet velferdsstaten og løftet underprivilegerte grupper inn i et mer likestilt fellesskap med i lange tider godt over 40 prosent av folket bak seg, har nå mellom 15 og 18 prosents tilslutning. Og nedgangen stanser nok ikke der.

Glansdagene etter 1935 holdt seg i 50 år. Oppslutningen på 40,9 prosent ved stortingsvalget i 1985 ble jevnt og trutt redusert etter hvert som Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg orienterte partiet vekk fra grunnverdiene. Valget i forfjor ga Ap 26,3 prosent. Nå er oppslutningen bortimot 10 prosentpoeng lavere. Partiets velgerstyrke er den laveste på 100 år. Dagens regjering er den mest upopulære og minst velansette siden 1933.

Hvordan kan det ha seg at landets sterkeste folkebevegelse til alle tider er blitt så ille skamfert av velgerne? Det meste av svaret ligger i at partiet har svekket kontakten med folk flest landet over til fordel for tette bånd med elitegrupper og særinteresser i hovedstaden. Alskens woke-kultur og politikk som engasjerer et fåtall, har fortrengt omsorgen for «dem som sitter nederst ved bordet», som partilegenden Haakon Lie pleide å si det.

Resultatet er voksende forskjeller og økt fattigdom. Når både Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) og matutdelende humanitære organisasjoner melder om urovekkende stigning i antallet personer og familier som ikke klarer seg, så burde alarmklokkene kime på Youngstorget og i regjeringskvartalet. Men det gjør de ikke. Ap lar humla suse og er opptatt med sitt og saker som de bredeste folkegruppene ikke føler angår dem.

Ap er besatt av forvirrede tvangstanker om globalisme og Det Grønne Skiftet, som for sosialdemokrater heller burde kalles Det Grønne Sviket – forræderiet mot arbeidsfolk for å tekkes eliter og særinteresser. Grønt skifte betyr å overføre stadig mer av samfunnets forpliktelser fra de sterke til de svakere. Det er forklaringen på voksende fattigdom. Bruttonasjonalproduktet øker jevnt og trutt, men staten karer til seg hele veksten i verdiskapingen. Folks kjøpekraft svekkes, mens staten bruker stadig flere titalls milliarder til å bekjempe en innbilt klimatrussel, og viktigst av alt: løfte uproduktivt byråkrati til nye høyder. Effekten av produksjonslivets vekst havner i statskassen.

Det er typisk at Ap ivrer etter å bygge vindkraft i Finnmark, men ikke langs Oslofjorden og Skagerrak. Der bor elitene, og der har de landsteder. Finnmarkinger har derimot ikke samme verdi.

Partiet ledes etter komikeren Otto Jespersens revytittel «Fremad i alle retninger». På den ene siden bekjenner Ap seg reservasjonsløst til rendyrket liberalisme i energipolitikken, hvor folk må kjøpe sin egen kraft til blodpris. Samtidig pusses det støv av Karl Marx for å gi skinn av radikalisme.

Ap har mistet evnen til å lytte – bortsett fra å høre på lobbyister, særinteresser og Oslo-medienes kommentariat. Landsmøtet viste at partiorganisasjonen heller ikke klarer å ta et oppgjør med sviket mot grunnideene og partiets knefall for egofokuserte grupper som ikke vil folket vel.

Det nytter heller ikke å be Ap gå i seg selv – for der er de som er hjemme, ikke lenger til stede.

Kjøp bøker fra Document!