Aftenpostens Christina Pletten kommenterte tiltalene mot Trump med at USA for første gang kan få en dømt kriminell i Det hvite hus. Det har gått Aftenposten hus forbi at USA allerede har en kriminell president. Dvs. det er Aftenposten og norske mediers president. Forsvaret av den mest korrupte president­familien i historien er blitt deres sak. Cosa Nostra.

Det vi er vitne til med vestlig presse, er noe mer enn partiskhet. Det er en bevisst instrumentalisering av pressen til et våpen for den ene part mot opposisjonen.

Det er mange konfliktlinjer i det politiske landskapet. Ingen av dem er enkle, og man må bruke tid på nyanser. Det har våre medier sluttet med. Trump markerer et skifte i vestlige medier som allerede har satt dype spor.

De kommer ikke til å forsvinne selv om Trump skulle bli dømt. Tvert imot.

Parallelle løp

I USA foregår det nå en krig langs parallelle løp: Justis­departementet, Det hvite hus, FBI og mange dommere fører krig mot Trump.

Før valgene i 2016 og 2020 forsøkte de påvirke og manipulere velgerne gjennom de samme institusjonene.

Det spesielle er at FBI ikke hadde noe konkret å holde seg til når det gjaldt Trump og russerne. Det var nada, ingenting. Likevel kjørte de full prosess. Spesial­etterforsker Bob Mueller fant ingenting. Durham-rapporten slår fast at det var ledelsen i FBI som bestemte seg for å kjøre prosess, sammen med CIA og Det hvite hus høsten 2016, selv om de visste at det ikke fantes fnugg av bevis.

Det var etter at de hadde frikjent Hillary, som slettet 33.000 eposter og knuste telefoner og servere. Flere av dokumentene hun hadde på en åpen server, var Classified og noen Top Secret.

Det var Hillary som bestilte historien om Trump og russerne. Brennan informerte Det hvite hus, som bestemte seg for å bruke saken.

I realiteten kuppet den sittende presidenten demokratiet.

Det vi ser i dag med rettssakene, er bare fortsettelses­krigen etter at Demokratene har tapt flere slag.

De er desperate. Dinesh d’Souza siterer en artikkel i CNN som peker på at Trump står langt sterkere i dag enn han gjorde foran valgene i både 2016 og 2020.

I 2016 lå Trump så langt etter at den politiske konsulenten Frank Luntz på valgdagen utropte Hillary til vinner.

Resultatet var et sjokk. Demokratene erklærte Trump for en illegitim president. Nå kom Russland-sammen­svergelsen godt med. Den kunne brukes for hva den var verdt. De som spredte den, visste at de løy: Susan Rice, James Clapper, Brennan innrømmet bak lukkede dører at de aldri hadde sett bevis på Russia collusion. Men utad fortsatte de å si det motsatte.

Et demokrati kan ikke leve med systematisk løgn fra menneskene som bekler de viktigste postene. Ikke når løgnene brukes mot den sittende presidenten.

Demokratene har påført USAs demokrati ubotelig skade.

I et siste desperat forsøk har de mobilisert retts­apparatet.

Biden håper på å kunne holde sin hoved­motstander opptatt med å forsvare seg i rettssalene fra 2. januar og langt frem på sommeren. Han vil måtte være på plass fra 09.00 til 16.00. Da blir det ikke mye tid til valgkamp.

Noe lignende har aldri skjedd i et vestlig demokrati i moderne tid. Men Aftenposten er strålende fornøyd.

Lederartikkelen 6. august har tittelen: En god dag for Amerika. Ingress: Trump tar feil. Det er ikke noe trist ved en fungerende rettsstat.

Norske mediers ensidighet og fanatisme i forhold til Trump er på et nivå som fremkaller minnet om tredveårene, da Aftenposten svermet for eller hadde forståelse for fascismen.

Biden-regimet og Demokratene tåler godt sammenligningen med fascismen: en systematisk overtakelse av institusjonene innenfra og anvendelse av dem som våpen mot politiske motstandere.

Norsk publikum får ikke vite at FBI har utarbeidet planer som går ut på at konservative katolikker ansees som potensielle terrorister. FBI-sjef Christopher Wray sa under en høring at han ble forferdet (aghast) da han fikk vite om manualen som var utarbeidet av FBI-kontoret i Richmond. Nå er det kommet frem at lignende planer forelå i flere andre kontorer rundt om i USA: Wray løy.

Wray har under lang tid demonstrert en forakt for Kongressen. Han gidder ikke svare, og hans kontorer trenerer alle forespørsler med begjæring om dokumenter. FBI-varslere forfølges.

FBI har gått inn i rollen som Biden-regimets politiske politi. De forfølger Demokratenes motstandere og beskytter en kriminell president­familie.

FBI satt på Hunters laptop fra desember 2019. Da gikk Ukraina-riksretts­saken for Kongressen. FBI satt på alle svarene, men sa ingenting. Tvert om. Da Miranda Devine 14. oktober 2020 hadde den første artikkelen om Hunters korrupsjon, rykket 51 etterretnings­topper ut og sa det trolig var russisk desinformasjon.

Det har oppstått et samarbeid mellom sikkerhets­politiet/-tjenestene/justis­departementet og mediene: Byråkratiet lekker, og mediene omgjør hoved­poengene til talking points. I 2020 sa en lekkasje at russerne hadde utlovet dusør for amerikanske soldater Taliban drepte. Mediene løp med storyen, som viste seg å være ubekreftet. Det kan aldri noe dementi. Hensikten var oppnådd: Å skade Trump.

Norske medier har frivillig blitt spent for den nye sikkerhetsstaten. De er ikke bare lydige, de er ivrige etter å tjene. Slik Aftenposten gjør. De er ikke lenger i god tro.

Sakene som er kommet frem om Bidens korrupsjon, er etterhvert massive.

Vitnemålet til Hunters forrretnings­partner Devon Archer var en milepæl.

Det er mye norske medier ikke får med seg. De har mistet tråden. Men det som foregår i komiteene i Representatenes hus, er selv regime­mediene tvunget til å referere, selv om de bagatelliserer eller dreper historien i neste øyeblikk.

Da Devon Archer skulle vitne, visste alle at det ville bli skjebne­svangert.

Men norske medier og danske og svenske hovedstrøms­medier hadde ikke ett ord. Det er slikt som skjer i diktaturer: Det viktigste er noe alle vet, men det blir ikke snakket om offentlig. Kun bak lukkede dører.

Hvem skulle tro at dette var noe som ville skje i Vesten i 2023?

Hvordan var det mulig?

Hvordan skal publikum holde seg informert når de blir systematisk løyet til av stats­finansierte medier de betaler for?

Hvordan skal man kunne stole på at mediene rapporterer troverdig om andre forhold når de lyver systematisk om den politiske kampen i Vestens ledende land?

Er mediene så kompromittert at det må bygges opp nye?

I USA følger både Republikanere, uavhengige og selv Demokrater med på nye medier. Unge Demokrater var en av Tuckers største seergrupper. Det er ikke mulig å skjule sannheten lenger i USA. Den lekker ut fra tusen kilder.

Ta bare den store rollen substack.com spiller. Noen av de beste journalistene skriver der. Men Substack er et fremmedord i norsk presse.

Hvis noe skulle dukke opp fra den kanten, sørger norske journalister for å drepe kilden ved å hekte på «høyre­orientert».

Sanna Sarromaa hadde en fantastisk kronikk i VG 26. juli: Lærerne har fått den skolen de har stemt på. Ingress: En eldre lektor sa til meg: Aldri har elevene fått så gode karakterer, og aldri har de kunnet så lite som nå.

Hun fikk svar fra Jostein Gripsrud som drepte henne med ett ord: Høyre­ideolog.
Sanna Sarromaa er en høyre­ideolog.

Hvis man skal rokke ved pressens herredømme og definisjons­makt må man være villig til å investere i den politiske krigen i USA.

Det er helt sant som Trump sier: De kommer etter meg og deretter kommer de etter deg.

Det skjer allerede også i Skandinavia.

Jyllands-Posten hadde nylig en hyldnings­artikkel til Jack Smith, som kunne vært Sovjet verdig. Mediene hyller bødler som helter.

Det har vi aldri sett før. Vi har trodd vi hadde en standard som beskyttet oss. At journalistene ville holde seg til den. Nå er den snudd på hodet. Laura Ingraham sa det: Aleksej Navalnij har fått en hard dom, men dommer i USA minner om Putins Russland.

Hvis du så mye som våger å stille spørsmål ved deres moralske integritet, får du aggressive svar om at du er putinist.

Apropos integritet: Jack Smith var leder for justisd­epartementets kontor for offentlig integritet.

Hvis du ønsker at Document skal kunne fylle rollen som ledende medie på USA frem til valget i 2024, bør du tegne et abonnement. Behovet er også til stede i Danmark og Sverige.