Foto: NTB

Tilbake i 2019 hadde Brennpunkt et program med tittelen «Kjønnskampen». Der kom sannheten frem! Ved de nasjonale, anonyme prøver viste det seg at gutter er flinkere enn jenter både i matematikk og engelsk. I norsk er de like gode. Myten om at jenter generelt er flinkere er derfor en myte. Eller bare en korrekt, politisk, ønsket påstand? Men det er ikke de nasjonale, anonyme prøver som teller når karakterer skal settes. Da er det de enkelte læreres (kanskje subjektive) karakter­settinger på standpunkt­prøver som i all hovedsak er avgjørende for den enkelte elevs karakterkort og muligheter for å komme videre.

At standpunktkarakterer er uheldige som grunnlag for videre opptrykk til skole eller studietrinn, ble veldig synlig under pandemien da standpunkt­karakterer ble enerådende fordi man kuttet ut eksamen. Det viste seg at dette gjorde at elevenes gjennomsnitts­karakterer ble høyere enn tidligere uten at det fantes noen reell grunn til dette – utenom det faktum at alle karakterer var gitt av lærere som selvfølgelig vet at elevenes karakterer også er med på å «dømme» lærerens kvaliteter og evner som pedagog! Hvilken lærer ønsker å gi sine elever dårlige karakterer? Hvilke lærere har ikke sine favoritt­elever som de bevisst eller ubevisst vil hjelpe til nytt studietrinn? Men elever som fikk 2-ere lenge, og kanskje ikke oppnådde den ønskede kjemi med lærer: hvor mulig er det for disse å få læreren til å forstå at de egentlig er gode for en 4-er?

Til tross for alle diskusjoner de senere år, hvor man forsøker å begrunne hvorfor jenter er dyktigere enn gutter og derfor oppnår en bedre karriere, tør jeg påstå at det er hold for å hevde:

• Jenter er ikke flinkere enn gutter, men de får bedre standpunkt­karakterer!
• Jenter har ikke bedre forutsetninger enn gutter for opprykk til høyere utdannelse.
• Jenter har kommet frem fordi de er blitt gitt bedre karakterer av skolens lærere selv om jentene ikke er flinkere!
• Jenter har kommet frem fordi politikere, psykologer, offentlig betalte pedagoger og forskere samt presse har fortalt samfunnet at jentene er flinkest og mest iherdige, og fått med seg politikere, rektorer og lærere på denne påstanden (=løgnen).
• Jenter har kommer frem fordi samfunnet har stillet forventninger til jenter – og latt guttene i stikken!
• Jentene har kommet frem fordi de blir forfordelt til 120 studier mens guttene forfordeles til 5.
• Jentene har kommet frem fordi jenter går i tog og krever! Gutter går ikke i tog og krever.
• Jentene har kommet frem fordi guttene har støttet jentene i deres ønsker og krav – og aldri protestert.
• Politikere – og jentene selv – krever jenter inn i flere ledende posisjoner – og får disse selv om de er mindre kvalifisert enn gutter.
• Hvis en dame stiller seg villig til å overta som leder av et organ – enten det er i et privat konsern eller i et offentlig administrativt eller politisk organ – så får hun jobben. Ingen tør å protestere. Det ville ikke være politisk korrekt.
• Den forfordeling av studieplasser, stillinger og styre- og makt­posisjoner som i snart mange år har skjedd til jenters fordel er derfor etter hvert utviklet seg til en storstilet skandale!

Derfor er det kvinner i leder­stillinger overalt. Hvis man lytter på programmer i P2, Dagsnytt 18, Dagsrevyen eller andre programmer i NRK opplever man at nesten alle som blir intervjuet er kvinner. De er regjerings­medlemmer, stortings­representanter, partiledere, stats­forvaltere, ordførere, politi­sjefer, kriminal­sjefer, sjef PST, politi­advokater, dommere, admiraler og generaler, ledere i NHO og LO, teater­sjefer, konsern­sjefer i næringslivet, ledelse og stab i offentlige kultur­organisasjoner, juridisk og økonomisk rådgiver i NRK TV osv. Det er selvfølgelig flott at vi har kvinner i alle typer roller, og de gjør utvilsomt en god jobb. Men i dag er de i ferd med å overta alle ledende roller i samfunnet – spesielt i den offentlige del.

Hva med guttene?

I 50- og 60-årene ble gutter fortalt at de måtte være flinke på skolen fordi de skulle bli familie­forsørgere og ta ansvar! De skulle bygge landet! Derfor jobbet de iherdig og gikk reallinjen, naturfag­linjen og handelsgym. For deretter å ta lange studier innen ingeniørfag, medisin, jus osv. Nå er det snart ikke gutter igjen i disse studie­retninger.

Gutter har de siste 30 år ikke hatt noen som har talt deres sak. Hverken politikere, psykologer, ledere eller andre. Ingen har stilt positive forventninger til dem. De har blitt «snakket ned» av psykologer og politikere, og vi er blitt fortalt at gutter er senere modne, uinteressert i undervisningen, bråkmakere og urolige. Det vil si: Samfunnet har forventet at de gjorde det dårligere på skolen enn jenter. Gutter har godtatt sin situasjon og kanskje etter hvert trodd at de var jentene intellektuelt underlegne. De fikk jo alltid dårligere karakterer og kom ikke inn hverken på den videregående skolen som de ønsket eller på den høyere utdannelsen som var målet. De har krummet nakken og gjort det beste ut av sin etter hvert mer og mer tapende situasjon. Funnet seg i det nest beste. Eller det tredje beste. Gutter opplever at jentene ikke lenger vil ha dem fordi guttene ikke har god nok utdannelse. Noen har ikke klart situasjonen, resignert og bukket under.

Og så viser det seg at mye av guttenes situasjon skyldes at deres lærere har gitt dem dårligere karakterer enn de fortjente – kanskje fordi de ikke har fått den oppmerksomhet og oppfølging som de trengte underveis. Lærerne har vært politisk korrekte, fått jentene frem, og gitt dem – bevisst eller ubevisst – bedre standpunkt­karakterer enn guttene. Og siden standpunkt­karakterene er i flertall i karakterboka, har jentenes samlede poengsum gjort at de har lagt guttene bak seg og vunnet innpass i alle de populære studie­retningene – på bekostning av guttene.

Hva har dette gjort med gutters ambisjoner om hva de skulle nå i løpet av voksent liv med hensyn til utdannelse og karriere, inntekter og evner og vilje og muligheter for å skape en familie med kone og barn og alt som det innebærer av kjærlighet, glede, masse arbeid og masse ansvar? Ambisjonene har vært der, men mange har ikke fått muligheten fordi deres karakterer i 10. klasse eller etter endt videregående ikke har vært gode nok til å gå videre mot ambisiøse mål.

Hva har dette gjort med den sosiale omgang mellom gutter og jenter? Vi leser om alle gutter som lever enslig. Gutter i 40-årene som aldri har fått seg en jentekjæreste, og som aldri blir familiefar. Hvor utrolig sårt! Og hvor skadelig for samfunnet! Lykken som aldri kom. Sorgen og skuffelsen som alltid er der. Barna som aldri ble født, men som vårt samfunn så inderlig trenger. Arbeidsdagen som går tungt fordi den ikke er lystbetont. En konsekvens av dette er at en del høyere utdannede kvinner velger å bo sammen med andre høyt utdannede kvinner og får barn sammen med disse i stedet for med menn med lavere utdannelse. Kanskje flere enn de som av seksuelle årsaker hadde valgt dette hvis de hadde funnet menn på samme intellektuelle nivå? Gjør dette også at en del menn velger å bo sammen selv om deres seksuelle preferanser ikke skulle tilsi dette – og også får barn sammen?

Og så skyldes hele denne tragedien feil karakter­setting på skolen! Er det mulig?

Lærere skal ikke lenger være dommere

Det som skal til for å fjerne denne skjevhet som hele samfunnet lider av er enkel:

1. Det skal gjennomføres eksamen i alle fag. Alle eksamens­oppgaver skal utarbeides sentralt og være like for alle elever på samme skoletrinn/studie­retning i hele landet – og gjennomføres samtidig. Dette skal gjelde på alle trinn i ungdomsskolen (8. til 10. trinn), videregående skole (1. til 3. klasse), og på alle høyskoler og universiteter.
2. Prøvene skal ikke bare lages sentralt – men også bedømmes sentralt, slik at man blir gitt samme vurdering uansett hvor i landet man bor, og uansett hvilken skole man går på.
3. Prøvene skal i størst mulig utstrekning være utarbeidet slik at besvarelsene kan leses og bedømmes av datamaskiner. De besvarelser som skal vurderes av mennesker skal alltid vurderes av to personer – uavhengig av hverandre. Dersom de to gir forskjellige karakter skal en tredje person trekkes inn. Sluttkarakter skal i så fall enten gis som den som er gitt av flertallet – eventuelt en gjennomsnitts­karakter basert på de tre. Hvis det er store sprik mellom sensorer må det gjennomføres en samtale mellom disse. Karakter­setting er for viktig for hver enkelt elevs fremtid til at den skal kunne settes subjektivt av EN person.
4. Besvarelsene skal være anonyme, slik at man ved bedømmelse og karakter­setting bare har informasjon om klassetrinn og studieretning – ikke om skolens navn, elevens navn eller kjønn.
5. Dermed blir all karakter­setting av tellende prøver fjernet fra skolenes lærere. Hver lærer/foreleser bør fortsatt legge ut oppgaver til sine elever/studenter og gi disse både karakterer og kommentarer underveis i semesteret, men disse skal bare gi elevene en tilbake­melding på deres kunnskaper og gi et godt grunnlag for en videre diskusjon med lærer – og skal ikke ha innvirkning på den endelige vurdering, som gjøres sentralt.

Lærernes situasjon

Dette gir en helt ny tilværelse for lærerne. Heretter skal de bare være lærere/pedagoger – og også til en viss grad, som i dag, psykologer og omsorgs­personer. De skal formidle kunnskap – og legge til rette for at alle elevene i klassen skal kunne henge med. De vil bli ekstra motivert til å inspirere, og legge til rette for alle, ikke minst for de som sliter tyngst.

De skal med andre ord bare ha den positive rollen å bygge miljø og kunnskap – og ikke lenger være dommere. De fritas for dommerrollen – den overlates til andre. Det at lærerne ikke lenger skal være dommere vil frita dem for veldig mye arbeid – som heller kan brukes til bedre undervisnings­forberedelser og/eller flere ukentlige undervisnings­timer.

Denne modell, hvor all vurdering ligger utenfor lærerens og skolens mandat, gjør også at man kan samle inn data sentralt som viser mer objektivt hvor godt en skole og en lærer kommer ut i forhold til andre lærere og skoler. Dette vil kunne gi grunnlag for analyser for å finne årsak til forskjellene:

– Skyldes forskjellene skoleledelse og metoder?
– Hvilken korrelasjon foreligger mellom resultater og lærernes pedagogiske kompetanse
– Bør det gjøres forsøk med oppsplitting av elever basert på forskjellige parametere?
– Bør lønn brukes som insitament for bedre resultater

Konklusjon – virkninger av modellen

Det er hevet over tvil at denne modellen, med eksamen i alle fag og anonym og sentral karakter­setting, vil føre til at man ikke bare får mer riktig karakter­setting, men:

– Gutter og jenter vil konkurrere på likt nivå
– Gutter vil igjen få den status i samfunnet de fortjener
– Elevene vil merke at de får igjen for innsats
– Bedre miljø mellom lærere og elever når lærere ikke lenger skal dømme elevene
– Opptak til høyere skoletrinn/studier vil skje på et mer korrekt grunnlag
– Åpenbart en stimulans både for lærere og elever til innsats
– Lærernes evner som lærer kan måles mer objektivt og vil gi et bedre grunnlag både for lønn, avansement og andre ansettelses­betingelser
– Skoler kan sammenlignes mer objektivt – basert på elevenes karakterer, og gi grunnlag for å vurdere tiltak

En vinn/vinn-situasjon for alle: for elever, lærere, skoler, administrasjon og samfunnet totalt. Og den økonomiske fordel vil merkes på alle nivåer – og være enorme for samfunnet totalt:

– Høyere inntjening individuelt og høyere levestandard generelt
– Mer lystbetont jobbing for alle
– Mer trivsel i den enkeltes tilværelse og hverdag
– Bedre beslutnings­grunnlag både i næring og offentlig virksomhet
– Flere ekteskap mellom jenter og gutter
– Bedre harmoni i hjemmene?
– Flere barnefødsler?
– Generell heving av samfunnets kompetansenivå, produksjon, konkurranseevne og brutto­nasjonal­produkt

Og det eneste som skal endres er metoden for karakter­setting i skolen og på universiteter!

Egentlig så enkelt! Og det vil gi så mye!

Dan-N. Siggerud er nominert som nummer fire for Konservativt ved kommune­valget i Oslo.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!