«Ingen er her illegalt» og «alle i verden må få flytte dit de vil», oppsummerer Olavsfest satsingen på den syriske flyktninge­dukken Lille Amal. Vår kristne kulturarv etter Hellig-Olav er erstattet med aktivisme for mer islamsk asyl­innvandring, og Olavsfest gidder ikke legge skjul på det.

En kjempedukke som skal forestille en liten, syrisk flyktningejente som det er synd på, har preget årets Olavsfest i Trondheim. Lille Amal, som den muslimske dukken heter, har preget plakaten, profilbilder, åpningen og programmet alle dagene. Glemt var Olav den hellige og kristent særpreg. Nå er det ikke engang en liten logo som viser den tilknytningen. Det er islam og mer fremmedkulturell innvandring som er ansikt utad, i tillegg til pengeinndrivende konserter.

Ingen innvandrer er ulovlig, og alle i hele verden må ha rett til å flytte til Norge, mener altså Olavsfest. Slike opprop bruker å gjelde alle i hele Afrika og hele den islamske verden, og det stopper neppe der. Det vil si, festivalen bruker tidvis engelsk, og det gjorde det også i Facebook-posten festivalen la ut med sitt politiske budskap 2. august:

«No one is illegal! Freedom of movement for all!»

I dag mottok Little Amal sitt eget norske pass av Propellen Teater og de tusen SFO-barna som tok henne imot på Marinen – slik at hun alltid skal være velkommen tilbake til Trondheim og Norge.

Det ble en nydelig stund med show, dans og moro fra Flying Seagulls og NRK Super, i tillegg til lek i det strålende solskinnet.»

«No one is illegal! Freedom of movement for all!». I dag mottok Little Amal sitt eget norske pass, skrev Olavsfest på Facebook 2. august.

Et av bildene viste at Lille Amal har fått et rødt «pass» med Trondheims kristne byvåpen utenpå.

Det er ikke godt å vite om politisk, omstridt aktivisme for økt islamsk innvandring er innenfor når det gjelder bruk av kommunevåpen. Trondheims bysegl stammer fra 1200-tallet og viser en biskop og en konge med krone og skålvekt. Ifølge Store norske leksikon kan våpenet brukes av kommunens folkevalgte organer, administrasjon og etater når de utøver kommunal myndighet, og det skal ikke være plassert sammen med uvedkommende kjennetegn, bilder eller tekst. Det står ingenting om at byvåpenet kan brukes på hjemmelagede pass utdelt til en asyldukke fra Syria.

Hvor er så presteskapet i all islamaktivismen? Jo, de er tydeligvis med på gildet. For det er Nidarosdomen menighet som er ansvarlig for all aktivitet i Norges største katedral og viktigste kirke, det vil si kirken som er sentrum for hele festivalen, slik Nidarosdomen var sentrum for pilegrimstradisjonen til Nidaros gjennom mange hundre år. Kristne fra hele Europa vandret hit for å søke Olav den hellige og hans forbønn. Men nå går presteskapet med ikke bare én, men to muslimer i tet, frem til åpningen av Olavsfest.

Den tyrkisk-tyske kvinnelige imamen Seyran Ates (i midten) fikk fint følge som pilegrim på siste etappe til Nidarosdomen. F.v. Ates’ venn Konstantin Sinan Carirci, stortingspresident Masud Gharahkhani, opprinnelig fra Iran, Steinar Larsen, ny direktør for Olavsfest, Ates, pilegrimsprest Einar Vegge (gift med ny biskop i Bjørgvin, Pride-aktivisten Ragnhild Jepsen), ukjent prest, biskop Herborg Finnset (også Pride-aktivist), ukjent biskop, og preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, og tidligere generalsekretær i Kirkenes Verdensråd. Muslimene altså til venstre, de kristne til høyre, og i midten i hvit skjorte, Steinar Larsen, sjef for Olavsfestivalen og selverklært ateist. Foto: Bente Haarstad.

I år ble pilegrimsprosesjonen fram til åpningen av Olavsfest ledet av en tyrkisk-tysk muslim, Seyran Ateş, som benevnes kvinnelig imam. Med i følget var også muslimen Masud Gharahkhani, stortingspreseidenten som er født i Iran og som skulle åpne festivalen.

Stortingspresident Masud Gharahkhani holdt åpningstalen på Olavsfest 2023, den tidligere Olavsfestivalen. Han er selv muslim, født i Iran, og åpnet altså Norges viktigste festival basert på vår tusenårige kristne kulturarv, og til minne om verdens mest kjente nordmann gjennom tidene: kong Olav den hellige. Foto: Bente Haarstad.

Det er ikke første gang Olavsfest satser på islam. I 2015 inviterte Høyre-regjeringen til flerreligiøs pilegrimsvandring til Nidaros, og daværende kulturminister Thorhild Widvey valgte et sitat fra islamisten Tariq Ramadan (senere fengslet for en rekke anklager om voldtekt) som motto for vandringen, som blant annet omfattet muslimer som Faten Mahdi Al-Hussaini, Zaiem Mahmood og Ghulam Abbas fra Islamsk Råd Norge (IRN), Jawid Kohnadi og Navjot Sandhu.

Muslimer fra Iran og Pakistan har åpnet Olavsfesten

Masud Gharahkhani (Ap) er heller ikke første muslim som har åpnet den tidligere kristne festivalen Olavsfest. I 2020 sørget Høyre-regjeringen for at muslimen Abid Q. Raja åpnet Olavsfestivalen, etter at han hadde gått i pilegrimsprosesjonen inn mot katedralen. Raja, tidligere talsmann for moskeen World Islamic Mission og med pakistansk bakgrunn, var da kulturminister i Norge. I år har Norge igjen muslimsk kulturminister med røtter i Pakistan, den tredje med slik bakgrunn, men mulig Lubna Jaffery (Ap) betakket seg for å åpne det som har vært en festival til Hellige Olavs ære, slik at stortingspresident Gharahkhani måtte stille opp? Det må uansett ha vært helt umulig å finne noen med hjerte for vår kristne kulturarv til å åpne Olavsfesten.

Det synes også å være noe manko også på journalister i hovedstrømspressen med hjerte for vår kristne kulturarv, men desto mer hjerte for syriske flyktninger:

Pressen liker asylaktivismen

«Den 61. utgaven av Olavsfest ble åpnet offisielt litt annerledes enn vanlig fredag. Det internasjonale kunstfenomenet Little Amal satte sitt preg på årets festival alt fra starten. Det fortonet seg nærmest som et slags internasjonalt 17. mai-tog med foreldre og barn, samt en og annen pilegrim da den store dukken med følge beveget seg fra Bybrua til Vestfronten, til offisiell åpning», skriver en begeistret Terje Eidsvåg i Adresseavisen 28. juli.

Samme journalist er like begeistret 2. august, og omtaler igjen asylaktivismen i Lille Amal som et kunstprosjekt, et rørende sådant. Som han påpeker, fikk Amal så stor satsing at selve festivalen sto og falt med denne islamske kjempedukka som gjennomgangsfigur.

– Det lyktes i større grad enn mange av oss hadde sett for seg, skriver Eidsvåg og siterer videre fenomenets palestinske regissør, Amir Nizar Zuab:

– Vi ville at hun skulle være så stor at det er umulig å ignorere henne, sa han, og hevdet at flyktningbarn ellers er usynlige i dag, sier Zuab ifølge Adresseavisen. Han kan umulig ha fulgt norsk presse, hvis han mener muslimske asylbarn. Kan han ha tusener av forfulgte kristne barn i Afrika, Pakistan og India i tankene, i og med at de aldri omtales?

Lille Amal, den 3,5 m høye dukkeaktivisten som forestiller en liten jente fra Syria, gikk med selvsikre skritt bort til Olavsfesten ved Nidarosdomen. Vi går ut i fra at dukken skal være en liten muslim, ettersom det ellers ikke var noe fokus på verdens forfulgte kristne, eller kristendom i det hele tatt, når en ser bort ifra noen lite markedsførte gudstjenester. Foto: Bente Haarstad.

Internasjonalt kunstfenomen, er en noe spesiell betegnelse på det som er opplagt asylaktivisme, slik at vi skal synes synd på migranter fra den islamske verden, og åpne hjertedøra enda mer.

Syrisk båtflyktning er begeistret

Adresseavisen har også intervjuet en syrisk flyktning i forbindelse med Lille Amal og Olavsfest. Det vil si Aboda, en unggutt som tok seg ulovlig inn i Europa med båt over til Helles, og videre helt opp til Trondheim der han alt hadde en søster. Her får han gratis utdanning, og slipper sikkert å ta studielån som norske studenter må, når han begynner på arkitekt til høsten. Ettersom asyl betyr at alle levekostnader dekkes.

Adresseavisen problematiserer ikke at unge fra den islamske verden tar seg ulovlig inn i Europa, og at de her får mange flere goder enn norsk ungdom. Tvert imot, de lager et rørende møte mellom Aboda og dukken som forestiller en sliten og morløs flyktningjente på jakt etter venner og et sted å bo.

«Da Aboda flyktet til Norge, hadde allerede hans eldre søsken lagt ut på flukt. Han har en eldre bror som bor i Tyskland, og en søster som bor i Trondheim», skriver Adresseavisen, som ikke oppgir mannens etternavn:

– Jeg husker da jeg forlot Syria. Da måtte jeg si ha det til pappa. Det var vanskelig. Jeg vet fortsatt ikke når jeg får se han neste gang. Det kan være om fem år, eller om ni, sier den unge mannen. Som flyktning reiser man ikke som andre, med pass og fly til en kjent destinasjon.

Og videre:

– Jeg reiste på en farlig måte. Jeg dro med båt til Hellas. Jeg vet at mange har mistet livet på den turen. Jeg tenkte da jeg gikk om bord i båten: Vil jeg leve eller vil jeg dø? Aboda tar en pause, før han sier: – Jeg hadde ikke et annet valg. Jeg kunne ikke dra tilbake. I Syria hadde jeg ikke noen fremtid, og krigen gjorde det utrygt.

Men ønske om bedre liv er ikke asylgrunnlag. Mange i Europa har mistet eller fått ødelagt livet pga. av storstilt ulovlig innvandring til Europa. Det kan neppe sies å være Abodas skyld, men en kan spørre om hvorfor pressen og eliten opptrer som aktivister for mer fremmedkulturell innvandring, og ikke heller fokuserer på alle skadevirkningene den har medført? Krigen i Syria er for øvrig over for lenge siden, og det er flere år siden Syria ba sine komme hjem. I likhet med mange av landene asylantene kommer fra.

Kunst eller asyl- og islamaktivisme

Adresseavisen har en egen lederartikkel om Lille Amal på Olavsfest. Avisen kaller begeistret asylaktivismen under Trondheims største og viktigste kulturarrangement for et scoop, og påstår at Lille Amal er «et kunstprosjekt», ikke politisk agitasjon. «Hun er ei ti år gammel jente fra Syria som går verden rundt og leter etter sin mor», skriver avisen:

– Hun er virkelig et syn. Hun er et kunstprosjekt som er blitt vist fram i en 94 byer i 14 land, skriver lederen, uten å nevne at Lille Amal bare gjester vestlige land, for å få oss til å øke den islamske innvandringen.

Og videre:

Olavsfests direktør Steinar Larsen sa at Amal ville til Trondheim da hun fikk høre at festivalen er opptatt av menneskerettigheter, et tema som angår alle mennesker, uansett bakgrunn. Mangfold er et annet stikkord for Little Amals besøk i Trondheim.

Britiske Zena Edwards, med karibiske røtter, var hyret av Lille Amal-teamet for å understreke det aktivistiske budskapet om at flere fremmedkulturelle må få komme til Norge og Europa. Greit at aktivister står på, men hva har et så omstridt politisk budskap med åpningen av Olavsfestdagene å gjøre? Budskapet går heller imot festivalens opprinnelige innhold og vår kristne kulturarv. Har festivalen har glemt å endre egen formålsparagraf, der det blant annet står at den er «nært knyttet til Nidarosdomen som et nasjonalt kirkelig og kulturelt kraftsentrum, forankret i den tusenårige olsoktradisjonen.» Foto: Bente Haarstad.

Den islamske verden har sine egne «menneskerettigheter» der sharia er overordnet, ifølge professor Terje Tvedt, så her er det vel mer snakk om muslimske migranter rettigheter, og rett til å migrere til Vesten.

Videre skrev Adresseavisens leder:

Siden Amal er en syrisk flyktning som leter etter sin mor, er hun ikke minst et innlegg i innvandringsdebatten, både globalt og her hjemme. Når folk ser henne omkring på Olavsfest, tror vi hun vil vekke følelser og skape refleksjon. De fleste forstår, på et rasjonelt plan, hva slags livssituasjon flyktninger befinner seg i. Amal viser oss det og kan dermed skape dypere forståelse. Det har stor verdi at Olavsfest har fått henne til Trondheim.

Men hva med nordmenns livssituasjon etter at hundretusener fra den islamske verden har fått asyl i Norge. Hvor mange nordmenn har fått sine liv ødelagt ved voldtekt, gjengvoldtekt, fornedringsran, knivstikkinger eller regelrett har blitt drept? De er ikke få. Hvorfor er ikke Midt-Norges største avis opptatt av det?

Og hva med kostnaden i kroner og øre, nå når Norge knapt har råd til å ivareta våre egne eldre, og stadig flere nordmenn stiller seg i matkø? Spiller nordmenn egentlig noen rolle lenger? De kristne gjør det tydeligvis ikke, når en ser bort i fra en og annen gudstjeneste. De synes fratatt sin egen festival.

Stortingspresident Masud Gharahkhani hilser begeistret på Lille Amal, den 3,5 m høye dukke-aktivisten som forestiller en liten jente fra Syria. Like begeistret var den kvinnelige tyrkisk-tyske imamen Seyran Ateş da hun hilste på asylaktivisten, og det samme med Olavsfest-direktøren, ateisten Steinar Larsen. Foto: Bente Haarstad.

Biskop og pilegrimsprest

Biskop Ragnhild Jepsen var for øvrig kjempefornøyd med asylaktivismen i form av Lille Amal på Olavsfest, og skrev på Facebook:

«Det er rørande å oppleve Little Amal på #olavsfest! I dag på Marinen møter den syriske flyktningjenta tusen barn frå SFO i Trondheim. Dei flokkar seg om henne; kanskje opplever dei både smerten og solidariteten som dette verdsvide prosjektet set seg føre å synleggjere»,

skrev den nye biskopen i Bjørgvin, som tidligere var domprost i Nidarosdomen.

Jebsen er for øvrig gift med pilegrimspresten Einar Vegge. Han gikk i følget til den kvinnelige imamen frem til Nidarosdomen, og har tidligere vært talsmann for Abassi-familien, en afghansk familie som skulle utvises ettersom de løy for å få asyl. En sak som endte med at de fikk bli, tross løgn og manglende asylgrunnlag.

– Jeg tror mor kunne ha havnet i en bevisstløs tilstand igjen hvis ikke jeg var der som en venn og støtte, sa familiens venn og talsperson Einar Vegge til Adresseavisen i 2019, i saken «Familien får psykiatrisk behandling etter en belastende uke». Da hadde mor Abassi besvimt under uttransporten slik at hun fikk vende tilbake igjen. Pilegrimprestens og mange andres innsats førte tilslutt til at både mor og de tre voksne barna fikk opphold i Norge, og muligens også den «forsvunnede» faren.

Olsok er arven etter Hellige Olav

Olavsfestivalen er et ukelangt arrangement som egentlig har grunnlag i arven etter Hellige Olav. Den arrangeres attpåtil ved olsok, som er feiringen av Olav den helliges dødsdag 29. juli i 1030. I 500 år var olsok en av de viktigste helgenfester i Norge, og på grunn av Olavs unike posisjon i Norges historie ble dagen bevart som en nasjonal festdag også etter reformasjonen. Olsok har attpåtil vært offentlig flaggdag i Norge siden 1929. Ikke på grunn av Amal eller popkonserter, men på grunn av verdens mest kjente nordmann gjennom tidene: Olav Haraldsson, vikingekongen som kristnet Norge og ble helgen etter sin død.

En kan lure på om noen som er tilknyttet dagens Olavsfestival egentlig bryr seg om den kristne kulturarven den var ment å ære og ivareta. Gjør presteskapet som er ansvarlig for Norges største og viktigste kirke det? Gjør ledelsen av festivalen det, eller leder de gradvis publikum og deltakere i en helt annen retning, mot en helt annen religion?

Olavsfest ledes av ateist

Den forrige direktøren for Olavsfestivalen ba en bønn til kaffekoppen da han ble hanket inn som andaktsholder av sin tidligere arbeidsplass, NRK. Den nye direktøren av året, tidligere aksjemegler og kammermusikkleder Steinar Larsen, legger ikke skjul på at han er ateist. Han leder kirkefestival uten tro, skrev Vårt Land tidligere i år:

– Har du vært i tvil på om det går an for én som ikke tror på Gud, å være direktør i Olavsfest?

– Forholdet mitt til kirka kommer i hovedsak fra oppveksten. Sammenligna med da, er Norge og kirka på et helt annet sted nå. Det gjør at jeg, selv om jeg ikke har den troa, ikke ser på det som noen begrensning for å kunne gjøre en god jobb for Olavsfest.

Neivel, hvis alt nå er forsøkt avkristnet, så mener kanskje Larsen at den prosessen kan han være med på videre? Men hvorfor satse så hardt på islam hvis en er ateist? Vet ikke den nye direktøren noe om den religionen, og hva med presteskapet som synes like begeistret for konkurrenten, vet de stort? Hvorfor holder de seg ikke til festivalens egen formålsparagraf om ikke annet?

Selv om det der er puttet inn noe om såkalt flerreligiøst samfunn, så sies det ennå klart og tydelig:

Olavsfestdagene i Trondheim skal være en arena for refleksjon i skjæringspunktet mellom tro og samfunn, nært knyttet til Nidarosdomen som et nasjonalt kirkelig og kulturelt kraftsentrum, forankret i den tusenårige olsoktradisjonen.

Kirkelig altså, kristent, ikke islamsk. Og forankret i den tusenårige olsoktradisjonen, eller olavsarven om du vil. Også det hundre prosent kristent. Ikke islamsk.

Olavsfrontalet er et Olavsbilde som befinner seg i Olavskapellet i oktogonen i Nidarosdomen. Dvs. det gjorde det. Nå står det en kopi der, mens originalen er i museet i Erkebispegården. Maleriet kalles frontale fordi det er plassert foran alteret. Det ble malt omkring 1330. Foto: Bente Haarstad.

Under Olavsfest må en nesten inn i Nidarosdomen for å finne spor etter Hellige Olav. Innerst i kirken, i et lite kapell i oktogonen, finner en Kapell for takknemlighet. Der står en kopi av Olavsfrontalet, et prakteksempel på kirkekunsten i middelalderen som skildrer kong Olav Haraldssons liv og død og martyrium. En liten, gammel plakat forteller:

Like i nærheten av dette sted, under høyalteret, ble Olav den hellige gravlagt etter sin død på Stiklestad 29. juli 1030. Han ble gjennom sin kongegjerning og sin død et Kristusvitne, og over hans grav ble Kristkirken i Nidaros reist. Her minnes vi i takknemmelighet all troens budbærere og vi takker for livets mysterium og mangfold.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir» fra Document Forlag her.