Sirin Stav, Byråd for miljø og samferdsel i Oslo, har et innlegg i Avisa Oslo den 11/7, der hun forsvarer byrådets sykkelsatsing, og benekter de fatale konsekvensene.
Norgesdemokratene i Oslo mistenker at Stav snakker mot bedre vitende, men vi hjelper gjerne byrådet til å innse hvor fatal Oslopolitikken har vært siden 2015:
Byrådet satset på et utopisk mål om at en stor del av Oslos befolkning skulle basere seg på sykkel som hoved-fremkomstmiddel. Klimakrise, plassmangel og forurensning i vekslende rekkefølge ble brukt som stråargument. Hele tiden har misunnelse og hat mot bilister og borgerskapet generelt skint igjennom.
Siden 2018 har de fatale resultatene av byrådets sykkelsatsing og annen tukling med Oslos samferdsel vært godt dokumentert:
Antall besøk på Karl Johan falt i 2018 med 1,1 million! Samtidig falt omsetningen signifikant sammenlignet med tidligere år. Siden har fallet forsterket seg. I andre bydeler og andre norske bysentra uten sykkelhysteri, er trenden ikke slik.
Utallige forretninger i Oslo sentrum er avviklet siden 2018, og mange butikklokaler står nå tomme. En del nye har kommet til, men langt fra nok. Mange av de nedlagte butikkene har vært tradisjonsrike, spennende og unike. En viktig del av Oslos identitet. Det som har kommet til, er som regel kaffebarer og internasjonale og lite spennende kjedebutikker som finnes i mange kjøpesentra.
Leieprisene for butikklokaler har falt med nær 50 % i sentrum, målt i reelle kroner. Også på dagens nivå er det vanskelig å få leid ut.
Mange innbyggere og turister i Stor-Oslo føler seg utelukket fra Oslo av flere årsaker:
Det er et mareritt å komme dit man skal i virvaret av sperrede gater, «skrotpynt», enveiskjøringer og syklister, sparkesyklister og fotgjengere som ikke følger en eneste regel. For eldre bilister eller bilførere som ikke er kjent, blir det nærmest umulig.
Det koster mye i bompenger å kjøre ut, inn og rundt i byen, og det er nesten umulig å finne parkering. Raske handlebesøk kan man glemme. Og finner man parkering, er den bloddyr. Man betaler nå nær 400 kr for et par timer. Hvem gidder da å kjøre til sentrum for å handle eller ta en kaffe?
Å ferdes kollektivt er vanskelig eller umulig for mange. Noen opplever det også som utrygt. Mange av dem som avstår er ofte hardtarbeidende med dårlig tid, og kanskje stor familie, eller pensjonister som før dro til sentrum for å handle og kose seg. Min mor i 80-årene er en slik. Hun pleide å kjøre til små nisjebutikker i sentrum et par ganger i uken, og kanskje kose seg på kafé et par ganger i uken. Det har vært utelukket de siste seks årene pga byrådets utestengelsespolitikk.
Som om ikke det ovennevnte er nok, har byrådet svidd av nær 15 milliarder kr på sin utopiske sykkelsatsing – i en bratt by hvor det er vinter halve året! Det er nesten 30.000 kr pr innbygger eller over 100.000 kr for en Oslo-familie med to barn! Det er totalt bortkastet! Samfunnskostnaden ved konkurser og daglig plunder og heft for svært mange innbyggere gjør «investeringen» enda større. At økningen i antall helårssyklister er minimal, bekrefter hvor katastrofalt feilslått dette prosjektet har vært. Norgesdemokratene hevder på inn- og utpust at Oslo har væt vanstyrt siden 2015. Det kan lett dokumenteres. Oslo behøver et helt nytt bystyre, og nytt byråd som ikke drives av ukunne og misunnelse, men realisme, kompetanse og reell omsorg for byen og byens innbyggere.
Vi vil slanke kommuneadministrasjonen, legge ned Klimaetaten og stoppe alle «klimatiltak». Snubletrådene som dagens byråd har spent ut for ferdsel i Sentrum, må også vekk. Vi sier NEI til veisperringer, bompenger og svimlende parkeringsavgifter. Tusenvis av rimelige parkeringsplasser må gjenopprettes. Vi har en plan for å få liv i Oslo igjen, og samtidig få skikk på kommuneøkonomien uten å flå innbyggerne.
Av Geir Ugland Jacobsen, Partileder for Norgesdemokratene og førstekandidat i Oslo
