En politimann holder vakt inne i St. Francis Catholic Church i Owo i Nigeria dagen etter et terrorangrep der 50 mennesker ble skutt og drept inne i kirken. Foto: Sunday Alamba / AP / NTB.
Utenriksminister Lars Løkke Rasmussen har nettopp sendt ut en pressemelding hvor det heter «at Danmark i flere deler av verden på tvers av kontinenter begynner å bli sett på som et land som legger til rette for hån og nedvurdering av andre landers kulturer, religioner og tradisjoner», og videre at «regjeringen vil forsøke å skaffe seg et juridisk verktøy som gjør det mulig å gripe inn overfor hån av andre land, kulturer og religioner».
Denne varselet om utvanning av den ellers grunnlovsfestede ytringsfriheten harmonerer godt med en aktuell FN-resolusjon som oppfordrer alle FNs medlemsland til «å forebygge og straffe personer som uttrykker religiøst hat». FN-resolusjoner er ikke bindende, men er uttrykk for gruppepress – kjent som soft law – og over tid kan det ende opp som bindende lovgivning fordi OIC (den islamske samarbeidsorganisasjonen) vil bruke resolusjonen til å fordømme enhver kritikk av islam, slik det praktiseres politisk og ideologisk i dag.
Hvis vi ser på hvem som «håner og nedverdiger andre lands kulturer, religioner og tradisjoner», er ikke skurken sporadiske koranbrenninger, men derimot den islamske ideologien som globalt sett kun fokuserer på å forfølge, ydmyke og diskriminere ikke-muslimer.
La oss med FN-resolusjonen i hånden se på hva islam holder på med for tiden: Ifølge organisasjonen Open Doors, som i årtier har overvåket kristenforfølgelser over hele verden, blir over 300 millioner kristne forfulgt og diskriminert i islamske kultursamfunn. Bare i fjor ble nesten 6000 kristne drept av muslimer av religiøse årsaker. I Tyrkia og Iran betraktes kristne som illojale borgere, og blir derfor sosialt utstøtt av samfunnet. Det er nesten umulig for kristne å få seg arbeid. En tyrkisk kvinne som gifter seg med en kristen utlending, kan ikke regne med at ektemannen får oppholdstillatelse i Tyrkia. Kirker vandaliseres eller konverteres til moskeer. Kristne misjonærer anses som terrorister, blir arrestert og deretter utvist. Deres bibler og kristne litteratur blir konfiskert og ødelagt.
I Egypt blir de koptiske kirkene utsatt for brannstiftelse og hærverk. Menighetene får ikke tillatelse til å reparere eller gjenoppbygge de nedbrente kirkene. Kristne blir behandlet med åpenlys fiendtlighet og sosial utstøtelse i samfunnet og på arbeidsmarkedet. Kristne kvinner blir trakassert på gaten. Politiet griper aldri inn ved krenkelser mot kristne, og forbrytelser mot dem forblir uoppklarte. I Pakistan betraktes og behandles kristne åpenlyst som undermennesker uten rett til eksistens. Utstøtelsen er total både sosialt, på arbeidsmarkedet og rettslig. Kristne blir hyppig anklaget for blasfemi og lynsjet av opprørte muslimer. Unge kristne jenter blir kidnappet i stort antall, tvangskonvertert til islam og giftet bort til en muslim, ofte før de blir tenåringer. Politiet snur ryggen til.
I Saudi-Arabia er kristendommen forbudt, da sunniislam er den eneste anerkjente religionen og ideologien. I landet finnes det derfor ikke en eneste kirke eller kristen menighet. Det er forbudt å bære kristne symboler som korset eller fisken, noe som fører til voldsom behandling på politistasjonen og utvisning. Saudiske menn som konverterer til kristendommen, blir kastet ut av familien. Kvinnelige konvertitter blir sperret inne av familien og lever et liv som husslaver.
I Nigeria, hvor det bor over 100 millioner kristne, er nettopp denne befolkningsgruppen utsatt for systematisk islamsk undertrykkelse og forfølgelse. Kirker blir brent i stort antall, prester og deres familier blir myrdet. Kristne bønder får land og eiendom beslaglagt av islamske terrorister. Hundrevis av kristne bønder blir myrdet av islamske militsgrupper hvert år. Deres koner blir sexslaver for islamske militser. Deres mindreårige døtre blir tvangskonvertert og giftet bort til en muslim.
Så langt den aktuelle rapporten fra Open Doors om islams respekt for andres kultur, religion og tradisjoner. I tillegg kommer islams oppførsel i Europa, hvor det også går hett for seg. Allahs stormtropper vandaliserer hvert år mange hundre kirker, kapeller og kristne symboler, spesielt i Frankrike, men også i stor grad i Italia, Tyskland og Østerrike. Lærere som uttaler seg kritisk om islamsk terror og frihetsberøvelse, mottar dødstrusler fra elevenes foreldre. Danske skoler og medier tør ikke vise Muhammed-karikaturene av frykt for islamsk terror. Flere hundre europeere er blitt drept og lemlestet i Allahu akbar-angrep i europeiske storbyer. Jøder overalt i Europa blir åpenlyst trakassert av muslimer. Selv i Danmark slutter jøder å bære den jødiske hodebekledningen på vei til og fra synagogen, da det venter en omgang bank hvis de blir oppdaget med kalotten av islamske bråkmakere.
Hvis FN mener alvor med den nylig vedtatte resolusjonen, måtte det føre til en fordømmelse av den islamske ideologien som i teori og praksis utgjør et brennende hat mot ikke-islamske religioner, kulturer og tradisjoner. Men sånn spiller pianoet ikke i FN eller i Lars Løkkes hode. Islam er jo kjærlighetens og fredens religion, intet annet. Islam skal beskyttes. Vi vrir den danske straffeloven en runde, så vi kan ulovliggjøre koranbrenninger, som i fremtiden vil bli «forbrytelser mot staten», inspirert av den sovjetiske straffeloven. Islams blodige ideologi går i Danmark en trygg fremtid i møte. Det vil nok de fleste dansker være glade for. Vi vil jo ha fred her i landet.
