Scenekunstneren Morten Traavik har endelig funnet en finansiell løsning på driften av sitt kunstnerskap. Nå er han så lei av å krangle med Kulturrådets inhabile utvalgsmedlemmer, som av usaklige grunner gir ham avslag på søknad om pengestøtte, at Kulturdepartementet må ta affære og punge ut. For det er departementet som sitter på pengesekken og om nødvendig kan gi direkte økonomisk støtte til et kunstnerisk prosjekt av høy kulturell verdi. I dette tilfellet ved Traaviks selverklærte begavelse på scenekunstfeltet.

Når man vet at de fleste kunstnere som årlig søker stipend og støtte gjennom Kulturrådets kunstfaglige utvalg, får avslag, så er det surt, men de godtar ordningen. Den ble i sin tid innført av kunstnerne selv, for at den kunstfaglige vurderingen skulle ivaretas av valgte kolleger til Kulturrådets faglige utvalg. Poenget her var selvsagt å skille klart mellom politikk og kunstnerisk kompetanse. Staten bevilget pengene, mens kunstnerne fordelte dem til stipendsøkere på bakgrunn av kvalitetsvurderinger.

På den måten blir politikerne holdt «en armlengdes avstand» fra den kunstneriske vurderingen og fordelingen. Det springende punkt her er naturligvis om den kunstfaglige vurderingen i Kulturrådets utvalg er saklig og kompetent. Morten Traaviks kritikk av utvalgsvurderingen er at medlemmene er inhabile, hvilket er en velkjent påstand fra skuffede stipendsøkere. Det er i mange tilfeller også mitt inntrykk hva angår inhabilitet. De fleste utvalgsmedlemmene favoriserer gjerne sine venner eller nyttige kontakter i kunstfeltet.

Denne formen for vennskapskorrupsjon i kunstvurderingen er en triviell nødløsning. Det finnes nemlig ingen felles kunstneriske kriterier som utvalgsmedlemmene kan vurdere søkerne ut fra. Fremgangsmåten går da ut på å gi trynetillegg eller trynefradrag. I denne sammenheng er Morten Traaviks pengejamring en traurig profilering. Han mangler tydeligvis både sosial dømmekraft og lojale gråtekoner. Det forundrer meg ikke at Kulturrådet vender sitt døve øre og blinde øye til.

I et større perspektiv er scenekunstner Traaviks kontakt med departementet og den statlige pengesekken en mer alvorlig sak. Her beveger han seg som kunstner ene og alene inn i et politisk minefelt som vil svekke den kunstneriske autonomien i hans eget fagfelt. Poenget med den kunstfaglige autonomien er at den i prinsippet er fristilt fra politisk overstyring. Det innebærer ikke at kunstneriske vurderinger alltid er faglig holdbare, i så fall er det et forhold kunstnerne selv må rydde opp i.

Hvis det viser seg at fagfellevurderingen i Kulturrådets utvalg bare fungerer som et nepotismereir burde kunstnerorganisasjonene ta det på alvor. Bare det faktum at det ikke finnes noen kontrollmulighet eller klageinstans som kan belyse fagutvalgenes vedtak, tilsier at ordningen bør endres og åpnes for tilsyn. I så fall vil det bli en fagintern opprydning uten politisk innblanding, men med full ryggdekning i den kunstfaglige identiteten og autonomien.

Morten Traaviks personlige fisling på departementalt og politisk nivå vitner om en kunstnertype med mer næringsvett enn kreativitet. Hans store ambisjon er å få en fast post på det årlige statsbudsjettet. Ikke bare blir økonomien sikret, men også hans svikefulle kunstfaglighet. Det minner om en velkjent sølvpengestrategi som på sikt undergraver både den kunstneriske autonomien og estetikkens frihet i et selvstendig gyldighetsområde. Selv en kunstner burde skjønne at man ikke holder varmen ved å pisse i buksa.
PS. Saken burde vel også vært oversendt «Sløseriombudsmannen», men i den relasjonen er han vel inhabil.

 
Kjøp Paul Grøtvedts bok!