Maleri av Hellig-Olav signert Pius Welonsky (1849–1931) ved Olavsalteret i San Carlo al Corso-basilikaen i Roma. Foto: Rabax63, cc by-sa 4.0 / Wikimedia Commons.

¹⁷ Men du skal spenne beltet om livet,
stå fram og si til dem
alt det jeg befaler deg.
Vær ikke redd dem,
ellers slår jeg deg med redsel for dem.

¹⁸ Se, jeg gjør deg i dag til en festningsby,
til en jernstøtte og en bronsemur
mot hele landet,
mot kongene i Juda, mot lederne og prestene
og folket i landet.

¹⁹ De skal gå til krig mot deg, men ikke vinne.
For jeg er med deg,
sier Herren.
Jeg skal berge deg.

Jeremia 1, 17–19

I går, lørdag 29. juli, var olsok, dvs. den dagen slaget ved Stiklestad stod i 1030, og vi bør benytte dagen, og gårdagens tekster, til å reflektere over hva som fant sted for snart 1000 år siden, og hva historien kan bety for oss i dag.

Bibeltekstene til olsok er preget av alvor. Vi blir gjort oppmerksom på at vi står overfor en motstand som er en realitet, samtidig som Gud lover at han vil være trofast og gi oss evig liv dersom vi velger ham fremfor denne verden. Man kan ikke annet enn undre seg over hva Olav Haraldsson må ha tenkt, hvordan han vurderte sitt eget oppdrag. Men det er tydelig at han forstod at han levde i en spesiell tid, og sammen med de ulike aktørene visste han at de var en del av noe større.

Slaget på Stiklestad handlet ikke først og fremst om kristen­dommens rolle i Norge. Dens posisjon var avklart. Det var ingen som vurderte å revurdere innføringen av kristen­retten fra 1024. Det var kristne og hedninger på begge sider, uenigheten handlet om konge­makten, om Norge skulle være et eget konge­dømme eller ei. Mange mislikte styret til Olav Haralds­son, samtidig som Danmarks konge Knud den mektige knyttet allianser med Haralds motstandere.

Det er interessant at det var først etter sin død at Olav Haralds­son fikk en avgjørende betydning for vår nasjonale identitet og selv­forståelse. I det perspektivet er det ingen som kan måle seg med ham. Han ble forstått som et redskap for Gud, ikke bare når det gjaldt arbeidet knyttet til kristningen av landet, men også til sitt politiske arbeid.

Vi har en lei tendens til å forholde oss til historien som om det ikke er «ekte» mennesker vi omtaler. Det er som om vi på den måten lettere kan redigere ut det vi ikke liker. Men olsok var en realitet og menneskene ekte. Olav Haralds­son levde i en tid der vi som nasjon hadde våre motstandere, akkurat som nå.

I denne fasen av middel­alderen var den norrøne mytologien blitt faset ut, og Europa stod igjen med islam som den største trusselen. Maurerne stod stadig fast på den iberiske halvøy, og araberne var enda ikke drevet ut av Sicilia og Sør-Italia, men norske vikinger skulle snart bli delaktige i kampen for den kristne sivilisasjon. De visste at de kunne miste det de trodde på og at de måtte kjempe. Olav Haralds­sons bror, Harald, var blant dem som reiste til keiseren i Konstantinopel og bidrog i kampen mot islam.

Det er en seiglivet myte at kristningen av Norge var voldelig. Vi glemmer nemlig at den bestod av to dimensjoner: én politisk og én misjonerende. Kongen stod for den politiske og kirken for misjoneringen. Innføringen av kristen­retten var en politisk og etisk revolusjon, og vi bør ikke være forundret over at kongen av og til måtte bruke makt for å få lokale høvdinger til å akseptere en kristen virkelighets­forståelse. Det er middel­alderen vi snakker om, og etableringen av en gryende statsmakt måtte nødvendigvis gå på bekostning av lokale høvdingers posisjon og makt. Tiden var brutal, og Olav Haralds­son var et barn av sin tid. Og: Er det noen som virkelig ønsker seg tilbake til tiden før kristen­retten?

Det moderne mennesket liker ikke å høre at det finnes fiender der ute som vi må være villig til å slåss mot. Vi tåler å høre at Russland kan ha territoriale ønsker, men ikke at det finnes grupper med en tro som utfordrer hele vår måte å leve på, vi skal jo alle være gode humanister. Dette gjør at dagens politikere og vår tids kirke har problemer med å forholde seg til Olav Haraldsson.

Olav Haraldsson trodde nemlig på noe, han våget å definere sine motstandere og mente det var riktig å slåss for det han mente var rett. Han forstod at det var umulig å inngå kompromisser når det gjaldt virkelighets­forståelse. Det var ikke mye raushet og inkludering å hente der. Og det er nok også grunnen til at Olav Haralds­son ikke lenger er så interessant for vår politiske og teologiske elite. Han var altfor klar i sine standpunkt og i viljen til å forsvare det han trodde på.

Men han bør absolutt være til inspirasjon for dem av oss som fortsatt tror.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!