Erling Marthinsen 
Woke-økonomien ble skapt av vestlige myndigheter, og har gått gjennom flere faser. Det som startet som sludder på amerikanske universiteter ble etter hvert en del av politikken i hele Vesten. Politikerne trodde de kunne utnytte næringslivet for å skape sosial endring, men nå har de mistet kontrollen.
Dette skriver David Frost i en kommentar i The Telegraph.
I dag er store selskaper mer opptatt av å dydsposere enn å promotere produktene sine, og en solid bunnlinje nedprioriteres. Det er derfor Nigel Farage-saken er så betydningsfull.
Vi legger gjerne skylden på HR-direktører og indoktrinerte unge ansatte, men råttenskapen går dypere enn dette, skriver Frost.
There is a theory that corporations go “woke” because of over-dominant HR directors and excessive deferral to indoctrinated younger staff. That’s too easy. I’m afraid the rot goes deeper.
Han skisserer 5 ulike stadier i løpet av 25 år, og fokuserer på hvordan britisk økonomi ble woke.
Det første stadiet kom da Tony Blair var statsminister. Labour erkjente at den ikke kunne kontrollere bedrifters handlinger direkte gjennom nasjonalisering. Men det kunne gjøres gjennom reguleringer. Regelrytteriet var den første lammelsen for det britiske næringslivet.
Det andre stadiet kom da folk begynte å forstå hvor ødeleggende overreguleringen var. Labour skiftet strategi, og gikk over til en mykere form for kontroll. Man innførte såkalte «ikke-bindende» praksiskoder, og utnyttet tilgang til offentlig støtte som et kontrollverktøy.
Fagforeningene ble benyttet til å spre hva som var den «beste praksisen» blant medlemmene sine. Så kom finanskrisen i 2007-08. Mange finansielle institusjoner forsto at deres overlevelse var avhengig av statlig støtte – så de ble lydige og fulgte spillets regler.
Agenda ble annerledes i det tredje stadiet. Fokuset på økonomien ble skiftet, nå handlet det om å få selskapene til å støtte myndighetenes bredere politiske og sosiale agenda: Mangfold, equity, grønne investeringer, ESG, kosthold i kantina osv.
Companies had already conceded the principle and had no ground on which to resist. This began under Labour, but sadly Conservatives have done all too little to change it.
Da det fjerde stadiet ble nådd, trengte man ikke lenger å presse selskapene, de bare fulgte reglene frivillig. Man valgte ledere ut fra hvordan de kunne fremme den sosiale agendaen, og hvor gode de var til å samarbeide med myndighetene. Klimasubsidiene har forsterket dette, alle selskaper fokuserte på mangfoldig, inkludering og bærekraftig, helt på eget initiativ. De indoktrinerte studentene hadde nå blitt voksne og en del av ledelsen.
Nå er vi det femte stadiet. Galskapen er normalisert, og myndighetene ser ingen problemer. Svært kontroversielle idéer regnes som sentrumsverdier, et godt eksempel er LGBTQ-galskapen. Den minste motstand blir møtt med voldsomme angrep. Man kan nevne J.K. Rowling som ble hatobjekt for å si at det var kvinner som menstruerte. Her hjemme så vi hva som skjedde når Thon-hotellene ikke ville henge opp disse hersens pride-flaggene.
Å fremme sinnssyke idéer som juridisk kjønn og flytende kjønn regnes ikke lenger som «politisk».
People who support such views slide into all kinds of jobs in the public, quango and private sectors, and if governments try to do anything different, they are told they are populists, politicising independent institutions.
Motstand og skepsis derimot regnes som ekstrem politikk. At et stort flertall av befolkningen i realiteten er skeptisk til utviklingen ignoreres fullstendig.
Men nå begynner motstanden å bli så stor at enkelte selskaper merker konsekvensene. Etter Farage-skandalen mistet to toppledere jobben. At helt legitime meninger kan få woke banker til å rasere din økonomi har skremt også politikere, og her vil det nok komme tiltak.
Anheuser Busch har tapt enorme summer etter sitt samarbeid med Dylan Mulvaney, mannen som later som han er en jentunge. Dette er positivt, men det er ikke nok. Det holder ikke å reagere på bankenes oppførsel og noen idiotiske reklameforsøk.
Fortsatt blir medier som ikke følger regimets spilleregler rammet av at de mister reklameinntekter.
The “Conscious Advertising Network” – with the big five ad agencies as members and embedding its policies – defines its job as “breaking the economic link between advertising and harmful content”. We all know how widely “harmful” can be stretched nowadays.
Toppsjefen for Wickes, en stor britisk butikkjede, uttalte at folk som var kritiske til transideologien ikke var velkomne i deres butikker. Det førte til boikotter og børsnedgang. Nok en gang: Det er positivt at vanlige folk begynner å få nok av sånn bullshit.
Men det er liksom ett skritt frem og to tilbake. Motstanden må bli hardere, men dette krever fornuftige politikere med mot og integritet. Good luck with that!
Man må fjerne lover om hatefulle ytringer og (i Norge) avskaffe § 185, slik at man igjen beveger seg mot likhet for loven. Man må rett og slett gjenskape ytringsfriheten, og helst forsterke den til det absolutte, med unntak av trusler og oppfordring til vold.
Dette vil kreve at man vinner den politiske debatten, får politikken fjernet fra institusjonene og nok en gang fokuserer på det eneste «mangfoldet» som betyr noe: et mangfold av meninger.
For at dette skal bli mulig må vi nesten starte med å bytte ut store deler av Stortinget.
Les også:
Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!
